Jeg ble en født en varm formiddag på starten av 70-tallet. Sommeren var på vei for fullt da mine søsken og jeg tok våre første forsiktige svømmetak ut i det store mørke skogsvannet. Det var en skummel tid av mitt liv. Sultne gjedder og abbor holdt hele tiden øynene på oss, og rett som det var mistet jeg noen av mine nærmeste venner. Vi skjønte raskt at vi måtte vokse oss store og sterke om vi skulle ha noen framtid i vannet. Vi ble etter hvert flinke til å finne mat. Fjærmygglarver og annet småkryp gikk ned på høykant, og jo mer mat vi spise jo større ble vi. Ryggraden strakk seg, vi fikk mer bredde over ryggen, og suget på mat ble stadig sterkere.
Da den første vinteren nærmet seg var det bare 50 stykker igjen av oss. De livsfarlige abborene som brått dukket opp med åpen munn var den største faren, men også de merkelige fjærkledde skapningene som kom stupende ned fra himmelen var en evig trussel. Dagene ble merkbart kortere og tempraturen kaldere enn jeg noen gang tidligere hadde opplevd. Store deler av familien samlet seg ved det varmeste området i vannet. Området lå på rundt 6 meter og det var forferdelig kaldt, men inne på grundtområdene vi hadde vært tidligere på året var det ennå værre. Det var faktisk ikke mulig å spise mygglarver som hang i vannfilmen lenger. Overflaten var blitt hard som stein.. De klokeste karpene i gjengen fortalte at dette var is. Den ville bli borte etter hvert, men vi kom til å få en lang, kaldt og ikke minst mørk periode innen isen skulle forsvinne.
