Endelig i gang!

Da har jeg endelig kommet meg igang med karpesesongen her hjemme på berget. Turen gikk ikke helt etter planen da vannstanden hadde skutt i været i løpet av natten. Det var med nød og neppe det lot seg gjøre å komme fram til vannkanten. Det største problemet var egentlig at baitboaten nok en gang var gått i stykker. Fòringen langs med motsatt bredd var umulig å nå da det ikke lar seg gjøre å kaste fra swimmen grunnet mye overhengende kratt og baitboat er igrunn eneste måte å få ut agnene på en fornuftig måte. Det ble isteden å lobbe agnene 2 meter ut og ikke engang i nærheten av fòringen.
Helt krise var det ikke da også dette området har levert fisk før, så jeg krysset fingrene for at en eller annen slamp skulle svømme innom og spise boiliene mine.

Det var uvanlig stille hele natten. En og annen brasme kræsjet i sena, men det var ikke på langt nær så mye liv som det bruke å være på denne tiden av året. Når natten/morgenen var på det kaldeste kom turens eneste hugg. En slimete og kjip brasme hadde funnet popup’n for fristende. Håven hadde faktisk fryst fast i bakken, så det var virkelig en kaldt fornøyelse..

Noe fornuftig kom det heldigvis ut av natten. Jeg snublet over et berg av europaller og andre nyttige swimbyggingsmaterialer, så nå bærer det tilbake i kveld for leke litt byggmester Bob..

Det "aller mest nødvendige" er jaggu mer en nok! Kjappe one-nighters krever nesten like mye "stæsj" som en 3 uker lang tur..

Etter et par måneders venting var det omsider blitt klart for tur og da klokka slo 12.00 lørdag formiddag rullet carpmobilen inn på parkeringen ved badeplassen. Ikke lenge etterpå var også Jon på plass i sin svarte carpmobil og etter et par oppdrag rundt i Karlstad var vi på vei ut til gromplassen med båtene fulle av fiskestæsj og fiskesug ut av en annen verden. Det er noe magisk med dette vannet og mengden store fisk begynner å bli ytterst heftig. Hvem skulle tro at man noen sinne skulle få fiske 20 kilos karper i Värmland? For ikke å snakke om alle 15 kilosene! Nå skal det sies at det er store områder for disse fiskene å spise på, så ett lett vann har det aldri vært, men med masse tålmodighet og litt flaks så kan utrolige ting skje.

Det er ikke så mye plass å boltre seg på, men bare fiskesuget blir stort nok er det ingen problemer å holde ut.

Fuglelivet i vannet er imponerende og det var aldri mange meterne til nærmeste fugl.

Finally spring

Selve fisket minner ikke mye om vanlig vårfiske. #10 krokene er byttet ut med store grove greier og 12mm popups er byttet ut med 24-30mm’s krokagn. 0.70 snaggleader og 10 oz gir det hele ett preg av kontinentalt karpefiske. Man skulle nesten tro man befant seg i Orient, men heldigvis slipper man gjørmehavet man er nødt til å slite med der.

Grunnen til de store agnene er først og fremst fordi vannet huser store mengder brasme og suter. Arter som kan bli en pest og en plage når man fisker 250 meter ut i vannet. En annen grunn er at fiskene  er vant med stor og grov mat. Noen kilo steinharde 24 millimetere ble derfor raskt spredd rundt hvert krokagn før vi lente oss tilbake og ventet på action.

Det skjer sjeldent mye i Kroppis, men når fiskene dukker opp er det ikke uvanlig å få flere stykker, så mens vi ventet på dobbelthugg fikk vi tiden til å gå med røverhistorier, god mat og avslapping i den mye etterlengtede vårsolen. Om ikke det var nok så var muligheten alltids der for litt suterfiske. En halv frolic ett par meter ut fra plattformen var alt som skulle til for å fange suterenes interesse.

Wide angle tench - Hyggelig tidsfordriv i formiddagssolen.

Time to get the baits out..

Go'plassen!

Dagene gikk som vanlig ytterst raskt og med kun 3 døgn til rådighet gjaldt det å gjøre det beste ut av situasjonen. Etter etter et par døgn med blanking bestemte vi oss for å forsøke å finne noen fisk inne på grunnområdene, og det skulle vise seg at det ikke skulle bli alt for vanskelig å få øye på de. Etter flere uker med møkkavær var nok fiskene veldig fornøyd med den steikende sola, og de så ut til å stortrives inne på veldig grunt vann. Utrustet med gummibåt og hver vår stang snek vi oss så tett på fiskene vi tok sjansen på, før vi forsiktig lobbet ut hver vår stang med en fargerike boilies. Det skulle bli noen nervepirrende timer. 15 kiloser som svømmer sikksakk mellom krokagnene kan få noen å en hver til å gå fra vettet.

Pukkel..

En grov rygg dukket opp rett ved båten..

Denne kom litt for nærme!

F#%k off!

Tross iherdige forsøk på grunnområdene var ikke fiskene i nærheten av interessert agnene våre. De la helt klart merke til godsakene, men de hadde nok mer enn nok med å sanke varme etter en lang og kald vinter. Tilbake på plattformen gjorde vi oss klare for natten og fikk plassert agnene der vi håpet fiskene skulle dukket opp neste formiddag. 11-hugget er like klassisk i Sverige som i Norge, så det var igrunn det vi gikk å ventet på. At det i tillegg var 1. mai neste gang klokken skulle vise 11.00 gjorde også sitt for å øke troen på fisk. En magisk dato som så ofte har gitt fisk. Litt overtroisk er det lov til å være.

Dessverre ville det seg ikke helt denne turen heller. Igrunn ganske standard når det gjelder dette vannet. Den store trøsten får bli at for hver blanketur blir fiskene litt større. Når det først løsner ser jeg for meg at det kommer til å bli en gigant!

En ny solnedgang ved Kroppkärr. Sannsynligvis ikke den siste..

Ny sesong, nye muligheter.

Frankriketuren ble ikke helt som planlagt denne gangen. Opprinnelig skulle jeg være med Daniel og Larissa til Rainbow Lake og jeg så virkelig fram til å komme meg tilbake til vannet med de gigantiske karpene. Dessverre skulle det vise seg at hele turen gikk i vasken da “Dansken” hos Popup Tackle (som trekker i trådene på den turen) satte ned foten og nekten Daniel å ha meg med til vannet. Det virket som han heller ville ha med andre nordmenn nedover, men ingen andre hadde muligheten til å bli med på så kort varsel, så Daniel måtte dra ned alene med fruen selv om plassen jeg skulle fisket sto tom. Nå skal jeg ikke starte sesongen med å sutre og lage drama her da det er noe jeg forsøker å holde meg unna, men jeg synes oppførselen var såpass barnehage-preget at jeg ofrer det noen setninger. Noen god forklaring på hvorfor jeg på død og liv ikke kunne være med fikk jeg ikke, men jeg ser for meg at det kanskje er fordi jeg ikke har handlet så mye hos Popup Tackle de siste årene. På den andre siden har jeg sendt mengder med folk dit og tipset i øst og vest hver gang de har hadde noen gode tilbud. Nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg har skaffet til butikkens kasseapparat har jeg ingen oversikt over , men over en 10 års periode har det nok blitt rimelig mange tusenlapper. Seneste for ett par måneder siden tipset jeg et par østfoldinger om butikkens forhåndsbestilling, noe som første til en bestilling av 100 kilo boilies og klingende mynt i Popuptackles kasse. En ting som er helt sikkert er at jeg ALDRI kommer til å anbefale Popup Tackle til en levende sjel igjen!

Så der sto jeg 3 uker før avreise med ny braid til flere tusen spenn, baggen full av 12oz søkker og andre duppedingser jeg stort sett bare får bruk for i Rainbow og fikk beskjed om at jeg ikke fikk bli med. Nå er det jo flust av vann å velge mellom i Frankrike, men 3 uker er litt i snaueste laget for å finne på noe fornuftig. Uke nummer to skulle jeg fiske et annet vann med Pete, Odd og en håndfull engenskmenn nord i Frankrike, så stregt talt ville det være fornuftig å finne seg ett vann ikke alt for langt unna. Området huser en rekke gode gamle “public waters”, men med kun en uke til rådighet var oppgaven litt i overkant stor. At det i tillegg var mars og at vanntemperaturen var kaldt gjorde sitt til at jeg i steden gikk for en grund skogsjø full av silt bare en halvtimes kjøring fra plassen jeg senere skulle treffe Pete. Et vann jeg forøvrig lenge har vurdert å fiske, så sånn sett passet det igrunn ganske greit. Bilen ble pakket om, 12oz søkkene ble byttet ut med 6-8oz og kjøttkrokene ble byttet til de gode gamle #6-8 modellene, før bilen fredag ettermiddag dundret avsted mot Frankrike og litt godt gammeldags karpefiske igjen.

Vel framme etter 17 timer bak rattet rigget jeg meg opp på vannets eneste singleswim. Swimmen befant seg  i den grunneste enden av vannet og de 20 gradene i skyggen gjorde sitt for å sende troen på fisk til himmels.

Endelig tilbake på plass bak stengene..

Det skulle ikke ta lang tid for å få bekreftet tankene om at dette trolig var rett plass til rett tid. Kun en liten time etter at første stang var plassert så dro det avsted. Opp kom turens første fisk. En speil på 12,2kg på de vanlige hjemmerullede kulene toppet med MADs røde plastkuler.

Off to a flying start!

Og det skulle blir mer. Da solen sto opp den neste morgenen var jeg alt oppe i 5 fisk. Stort sett er jo denslags en artig opplevelse, men det første døgnet etter den lange kjøreturen vil man som regel bare sove. Ikke løpe inn og ut av bivvyen annen hver time. Fiskene var heller ikke av det største kaliberet. Stort sett lå de på rundt 10 kilo. Sliten eller ei, så måtte jeg plassere agnene igjen hver gang det ble fisk. Det er som nevnt alright å sove etter å ha vært våken ett par døgn, men når man først har tatt den lange turen for å fiske så føles det jo litt feil å sveive inn den eneste stangen som leverer fisk. Og ingen har noen gang påstått at fisking skal være avslappende!

10,52 kilo

10,78 kilo

10 kilo

Det var fisking under buskene på motsatt bredd som skulle vise seg å levere mest fisk denne uka. Noe som innebar store mengder jobbing da det ikke var lov å bruke båt i vannet. Baitboat var greit, men for å spare mest mulig batteri da jeg også skulle fiske uken etterpå så valgte jeg å vade agnene over til motsatt bredd. Avstanden var rundt 100 meter, så det var ikke all verdens avstand, men med silt til langt opp på leggen var det mer enn tungt nok. Hver fisk innebar dermed 200 meter vandring i myk silt, natt som dag. For å gjøre det hele ennå verre måtte jeg hver tur krysse den gamle elverenna som går i midten av vannet. På de grunneste stedene var det kun en liten centimeter opp til toppen av vadebuksene, mens på andre steder fylte vadebuksene seg raskt med vann. Ikke en veldig artig opplevelse klokken 3 på natten i 1 varmegrad og med 60 kilos maller surrende rundt føttene. Utrolig hva man gjør for disse fiskene..

En 8 kilos skjeller en grytidlig morgen.

Agntjuv!

Stadig nye bilder av stenger i solnedgang

Svanefamilien som holdt til ikke langt unna swimmen min skulle også vise seg å på en del problemer. Det var liten tvil om at de elsket karpemat, og hver gang jeg jobbet meg over til motsatt bredd så fulgte de etter mens det nærmest kurret i magen på de. I det jeg var tilbake på swimmen så var de alt igang med frotsingen på fòret mitt. 3 ganger i løpet av uken presterte jeg å kroke en og samme svane og to av gangene måtte jeg wrestle med den for å få kroket den løs. Jaggu sterke disse digre fuglene!!

Etterhvert som dagene gikk ble det også lengre og lengre mellom nappene. Jeg vil nok fremdeles ha beskrevet fisket som relativt hektisk, men det var ikke lenger 5 pr natt. De andre stengene begynte å levere en og annen fisk og også snittstørrelsen begynte å krype oppover. Noen voldsom snittstørrelse var det ikke snakk om og toppfiskene mine lå på rundt 15 kilo. Det var omtrent det snittfiskene til de andre i vannet lå på, men som trøst fikk jeg i det minste 5 ganger så mye fisk som de. Omtrent halveis gjennom uka dukket den første 15 kilosen opp i håvnettet.

15,5 kilo

.. og et par timer senere drar det på en ny 15 kilos. 15,25 kilo denne gangen.

Noen få timer senere gikk solen ned og det var igjen action å oppdrive..

Slik gikk dagene. Soling, Desperados og lesing av bøker på dagtid etterfulgt av hakkende tenner og frysing på nettene. Fiskene hugg til alle døgnets tider og det var ingen systemer å oppdrive, noe som forsåvidt er ganske spennende da man aldri riktig vet når det kan finne på å hugge. Nå skal jeg ikke dra dette ut i det uendelige da jeg tross alt har en uke til å fortelle om. Oppsummeringen av uke 1 ga 17 landede fisk og et par snaggede. Hektisk og moro selv om snittet var litt i underkant av hva jeg hadde forventet..

Clipped up

Another mirror

Førstehjelp

The Eye Junior

Ikke alltid like greit med selvutløser!

Lørdag formiddag pakket jeg sammen og satte kursen nordover. Etter en 45 minutter lang biltur og en tur innom Leclerke for å “stocke” opp med øl og mat så rullet jeg inn på parkeringen ved vannet hvor uke nummer to skulle tilbringes. Pete og Odd var alt på plass og ikke mange minuttene senere kom også Mike, Kevin og Shaun rullende inn fra England. Etter et par halvlitere tok vi runden rundt vannet for å se på swimmene før loddtrekningen satte igang. Og for et vann det var!! En drøm av en gravelpit som var som tatt rett ut av “hvordan lage en perfekt gravelpit” -boken. Øyer, gravelbars, sand, grus og klart grønnaktig vann. Vel klart vann var det riktig nok ikke over alt for oppe i nordenden av vannet var det rett og slett grumsete. Det kunne virke som om store deler av fiskene hadde samlet seg oppe i kroken for å søke ly for den kalde nordavinden, og det boblet heftig mens store skyer med grums veltet opp til overflaten. Uten tvil plassen man ville fiske! Den andre enden av vannet var mer utsatt for nordavinden og her var vannet krystallklart. Ikke det minste tegn til liv var å oppdrive, så det lå i kortene at man måtte komme seg godt ut i loddtrekningen om man skulle ha sjanse på en plass det faktisk var fisk.

Kroken hvor store deler av vannets fiskebestand befant seg..

Vår!

Loddtrekningen gikk akkurat slik den ikke skulle gå. Nr 6 sto det på lappen min og vips var jeg siste person til å få velge swim. Typisk..  Det gikk som det måtte, og da det var min tur var alle go`swimmen opptatt. I det minste så hadde jeg en knallgod unnskldning om det skulle bli blanking på meg.

Det viste seg raskt at det kom til å bli en vrien uke for Odd og meg som satt i “kjipe enden”, men selv om fisket var bedritent så var stemningen god. Felles frokost og felles middag med tilhørende fludium og røverhistorier gjorde sitt til at dagene gikk unna i raskt tempo. Nå er ikke dette verdens mest lettfiskede vann, men gutta lenger nord i vannet leverte jevnt over en fisk eller to i døgnet. For det meste høye 30 lb’ere. men også en og annen på 40lb+. Ukas høydepunkt var trolig Mike sin nye pers på deilige 54lb 2oz, som jeg dessverre ikke har noe bilde av da jeg purket og sov i den andre enden av vannet. En og annen malle lagde også litt bråk i ny og ne. Utrustet med karpeutsyr fikk Pete til stadighet kjørt seg med 100lbs malle i den andre enden. De gikk stort sett heller dårlig og rettede kroker og avgnagde fortommer var det de satt igjen med.

Mike sin #4 krok fikk også kjørt seg etter et mallemøte

Helt normal oppførsel på guttetur!

Onsdag ble det omsider litt endring i været, og jeg fikk brått et lite håp om at det kanskje skulle la seg gjøre å få lurt opp en fisk. Den sure nordavinden ble byttet ut med mild og god sønnavind og i det solen begynte å dukke opp øst dukket også de første karpeboblene opp. Sakte, men sikkert jobbet en håndfull fisk seg bortover motsatt bredd. Boblesporene kom stadig nærmere krokagnet mitt og spenningen økte for hver centimeter de nærmet seg. Så til min store forbauselse stoppet de opp da de nådde min lille håndfull med chili-hamp. Fiskene stoppet brått spisingen, svømte to meter videre, før de fortsatte spisingen på den andre siden av korkagnet. FRUSTRASJON! Noen timer senere kunne jeg se at boblene var på vei tilbake igjen, men det samme gjentok seg og fiskene stoppet brått å spise når de nådde fram til maten min. De fortsatt å boble litt utover dagen, men noen hugg var ikke å oppdrive. Når det først skulle dukke opp noen fisk i denne enden av vannet så måtte det selvsagt være de mest sære jævlene i hele vannet.  Tross ivrig slacklining og masse backleads var enkelte av linerene den dagen så hissige at jeg omtrent måtte sitte på hendene for ikke å rykke i stangen. Det skulle bli kveld før det omsider dro på for alvor. Hele gjengen satt samlet ved klubbhuset etter en bedre middag da receiveren min meldte om fast fisk (klubbhuset befant seg kun 40 meter bak swimmen min så det var ikke så ille som det kanskje hørtes ut som). Jeg sprang av sted og fisken var på.  Fisken klarte dessverre å snagge i noe kvistkvast jeg ikke hadde fått med meg, men heldigvis hadde jeg båten tilgjengelig. Ut i vannet bar det og etter litt klabb og babb hadde jeg igjen kontakt med fisken. Fisken fightet bra, men da den nærmet seg håven skjønte jeg raskt hvorfor. Den var jaggu feilkroket! Er det mulig!! Når det endelig ble fisk så satt den i brystfinnen. Typisk!

14-15 kilo og ute av fokus, men det gjør ikke stort da feilkroket fisk strengt talt ikke telles ..

Neste dag var nordavinden igjen tilbake og de få fiskene som var i området satte trolig kursen tilbake til den varme og gode nordviken. Linerene forsvant, boblene forduftet og det ble igjen helt stille.

Pete sin swim. Plassen for practical jokes og Gin & Tonic!

Gjengen som fisket denne uke er jo glad i en practical joke i ny og ne og da kalenderen viste 1. april var det liten tvil om at noe kom til å skje. Da Odd og undertegnede fant en død 17-18 kilos drivende rundt ble det raskt klart at det var vi som kom til å stå for dagens underholdning. Da Pete forsvant over til klubbhuset for å gjøre i stand middagen sneik vi oss rundt vannet med fisken på slep, kroket fisken på Pete sin stang og seilte den avsted ut i vannet. Ansiksutrykket til Pete var en smule interresant da han senere på kvelden sveivet inn en perfekt kroket død speilkarpe!

Pete tok forøvrig hevn senere i uken med å putte boilieflavour (vitløk) i sjampoen til Kevin. Kort fortalt luktet ikke det noe særlig godt!

Jeg har dessverre ikke så mange fiskebilder fra den siste uka, men denne skjelleren til Pete fikk jeg med meg. Fisken hugg mens jeg besøkte gin dispenseren han har fastmontert i øl-bivvyen..

Det ble ikke noe mer action på meg denne uken så jeg ente opp med 1 feilkroket speil som resultat. Tross det begredelige resultatet var uken ytterst festlig. Så takk for turen til Pete, Odd, Kevin Shaun og Mike!

En av flere "medium size fish"

Tiden flyr avsted og det har alt gått over en uke siden vi kom tilbake fra Frankrike. Om jeg ikke setter meg ned og skriver fangstrapport en av de første dagene etter at jeg kommer hjem, så har jeg en tendens til å glemme mye. Jeg er derfor redd denne rapporten blir litt mangelfull. Heldigvis har jeg en del bilder fra turen, så noe skal jeg alltids få fram.

Det skulle bli min tredje tur til Chateau Moulin og som vanlig var det Morten jeg skulle kjøre sammen med. Mortens splitter nye bil gjorde turen gjennom Europa til en drøm. Vel, det er ikke helt sant. Den første halvdelen gikk som en drøm, men den siste delen gjennom Frankrike skulle vise seg å bli den verste kjøreturen jeg noen sinne har vært med på. Kort fortalt var GPS’n innstilt på “unngå bomveier”, og det oppdaget vi ikke før det var alt for sent. Først når vi var på vei mot Tsjekkia begynte retningssansen i reagere, men da var det lite vi kunne gjøre med saken. Vi var nødt til å krysse

Freak of nature!

Frankrike på tvers, men ingen fornuftige motorveier var å oppdrive. Da vi hadde kjørt bil i 20 timer og vi normalt sett skulle vært framme kunne Mortens fantastiske GPS melde om at vi hadde drøye 100 mil igjen. 100 mil på grusvei! På kryss og tvers fra den ene forlatte landsbyen til den andre. Bensinstasjoner var det selvfølelig heller ikke langs disse krøtterstiene, så det var nærmest et mirakel at vi kom fram. Hadde vi gått tom for bensin på en av disse stiene hadde vi trolig stått der ennå!

Etter 28 timer i bil rullet vi omsider inn på parkeringen ved vannet. Utslitt av søvnmangel, dårlig humor og bensinstasjon mat, sverget begge på at vi aldri skulle kjøre ned hit igjen, men da solen dukket opp og nydelige Chateau Moulin tittet fram så var kjøreturen alt glemt..

Vi var åtte personer som hadde leid vannet denne gangen, og alle dukket etter hvert opp ved “klubbhuset” hvor trekningen av plasser skulle foregå. Trekningen gikk virkelig slik jeg hadde håpet. For andre året på rad stakk jeg av med førstevalget, og plassen “Dug out” som jeg hadde sett for meg alt for flere måneder siden var min for en uke.. Et par timer senere var utstyret dumpet på swimmen og turen var for alvor i gang.

Endelig i gang!

Øyvind med ny pers og turens største fisk..

Taktikken jeg gikk for denne turen var noe annerledes enn den bruker å være. Som regel liker jeg å få ut store mengder boilies tidelig i uken for så å vente på storinnrykk med karper mot den siste halvdelen. Dette bruker å fungere utmerket, men for en gang skyld skulle jeg teste noe annet. Planen var rett og slett å fiske etter en fisk av gangen. Små mengder fòr på strategiske plasser kan jo levere godt, og da trenden i vannet de siste årene har vært å fòre hardt måtte jeg jo som vanlig gjøre stikk motsatt. To stenger ble fisket over en håndfull 24 mm, mens den siste ble fisket “single hookbait style” og flyttet rundt hyppig. Taktikken så ut til å fungere utmerket. Det ble en fisk i ny og ne, mens de som fòret “mye” så ut til å slite mer. Etter halvgått uke hadde Morten og undertegnede fått overlegent mest fisk, og vi kjørte begge samme taktikk. Suksess! Det eneste vi sleit med var størrelsen på fiskene. Morten dro i land en 18 kilos ganske raskt og jeg hadde en på 17,3 kg, men disse 20 kilo pluss fiskene ville ikke være med å leke. Første 20 kilos var det Anne som sto for (grattis igjen med ny pers!), og den skulle holde seg som turens største fisk helt til den siste kvelden. Kun en time etter utkast ropte Øyvind på håvhjelp fra naboswimmen. Hele fighten luktet storfisk lang vei og ganske riktig var det en meget hyggelig fisk som noe senere lå i håven å tittet opp. Turens største fisk, 50lb+ og hele pakka. 23,22 kilo havnet herligheten på og Øyvind mildt sagt oppe i skyene! Herlig! Fisken skulle også vise seg å være en “ny” 50lb+ fisk, og med den så er tallet oppe i 18 forskjellige individer.

Roger stortrivdes på sin vanlige plass..

og fisk ble det også på han!

Turens største for min del.. 17,3kg.

Turen startet med overskyet vær og varme netter, men utover uka ble det fullmåne, stjerneklart og kaldt. Fiskene så ikke ut til å bry seg nevneverdig..

Morgensol og skjellkarpe!

Finjustering..

Halvor slo også til med ny pers!

En fisk jeg aldri trodde ville havne i håven. Maken til lang fight er det lenge siden jeg har opplevd!

Det er ikke bare norske karper som elsker vannliljer. Så godt som alle fiskene ble fanget tett opp mot "blekkene". Fisket man derimot inne blant vannliljene var risikoen for "snagging" stor (noe jeg fikk oppleve litt for mange ganger).

15 kilo+

Den enøyde banditten. En av vannets gamle originaler..

En 32+24mm snowman fisket i ytterkant av en håndfull 24 millimetere var rett medisin for denne speilen

Jeg har alltid sett på Chateau Moulin som et ferievann hvor store fisk kanskje ikke har hvert det viktigste, men mer en plass hvor god mat, nydelig natur og godt selskap har blitt prioritert, men nå begynner det virkelig å bli mye stor fisk uti der. Kombinasjonen av middagservering, rødvin, natur og en drøss fisk over 25 kilo er jo fantastisk! Det er nok stor fare for at det blir en ny tur ned dit.

Hjemturen tok forøvrig kun 19 timer, så veldig langt er det jo ikke så lenge man stiller inn GPS’n rett!

En liten filmsnutt sånn helt på tampen ble det også plass til..

Ny pers på frosk!

Det har vært litt hektisk de siste ukene og dermed har det ikke blitt tid til noen oppdateringer her på siden. Noe voldsomt mye spennende har heller ikke skjedd tross noen iherdige forsøk. Jeg har fått krysset av ett par nye netter etter monsteret i Østfold, men noen uttelling har det ikke blitt. Jeg har i hele år sett fram til denne tiden på året, og håpet at kaldere vanntemperaturer (og dermed mindre naturlig mat i vannet) var det som skulle til for at ting skulle løsne, men det har vist seg å være like vrient som det bruker å være. Det må mildt sagt kunne kalles de-motiverende når man ror over fòrplassen og ser at alle maggotene ligger der like fine etter ett døgn i vannet.

Noen dager med fiske etter karper i mindre kaliber har det også blitt. Størrelsen er heldigvis ikke alt i denne karpefiskebransjen, og jeg hadde nesten glemt hvor moro det kan være å fiske etter 20 centimeter store karper. De gir ikke så mye motstand, men det er alltid like spennende å se hvordan de ser ut..

Ikke så stor, men veldig tøff!

Tipper denne ser heftig ut om 15-20 år..

Ikke helt feil denne heller..

I morgen tidlig går turen til Frankrike, og Chateau Moulin skal besøkes for tredje gang. Det blir nok en litt mer ferietur enn hardcore karpefisketur, men mulighetene for en og annen bra fisk er helt klart til stede. Rapport følger når vi er tilbake igjen..

En av mange solnedganger under fjorårets tur til Chateau Moulin..

Holmqvist hadde fikset oss eksklusiv tilgang til vannet hele helgen, og utpå fredags ettermiddagen dukket det ene kjente ansiktet opp etter det andre. Plassene var for lengst trukket så når utstyret var lastet i båtene, dro vi hvert til vårt og fant oss tilrette ved våres midlertidige hjem..

Kvelden gikk rolig for seg, men klokken 0400 våknet jeg av en screamer på venstrestangen. En liter med chilihamp toppet med 1 liter med maggot var blitt for fristende for en av vannets karper. Det var bekmørkt da jeg hoppet i båten og det skulle vise seg å bli fullstendig kaos da jeg presterte å surre ett par av senene inn i båten. Det var sener over alt, fisk på kroken og vind som tro meg inn i viken som inneholdt mer snaggs enn hva man finner i amazonas. På mirakuløst vis så kom fisken seg i håven, men å ro tilbake til swimmen var langt fra lett da de andre stengene hadde snagget seg fast i urskogen. Jeg kom hverken frem eller tilbake. Det endte med at senene måtte kappes for at jeg skulle komme meg løs, for så å skjøtes sammen igjen når jeg var fri.

Chilli-hamp og maggot leverte varene

Tilbake på land ble det en ordentlig jobb for å ordne opp i alt. Noen hundre meter med sene ble kappet, stengene måtte rigges på nytt og kjøres ut på plass igjen. Langt i fra det mest trivelige å holde på med før sola står opp på morgenen, men jeg hadde i det minste en karpe i karpesekken..

Litt utpå formiddagen fikk jeg fotohjelp av Siggen. Godt å slippe maset med selvutløser for en gangs skyld. Det hadde vært stille i resten av vannet denne natten, så en fisk på land var slettes ikke ille selv om jeg hadde sett for meg betydelig mer action. Lars kunne melde om en suter, og det samme kunne Siggen gjøre, men karpene hadde i kjent stil holdt seg unna. Akkurat slik det bruker å være når vi har treff..

Åttetusensekshundreogettellerannet gram

Jeg skulle egentlig holde et lite foredrag om karpefiske for de av Lyskekils sportfiskeklubb sine medlemmer som måtte finne det fristende på lørdagen. Det var til min store lettelse ikke mange sjelene som dukket opp, så det hele dro ganske raskt over i øldrikking og skitsnakk. Slik fortsatte det store deler av ettermiddagen. God mat, masse å drikke og godt selvskap..

The furious 5

Siggen "the chef" Frydenlund

Da mørket senket seg var de fleste tilbake på swimmen med agnene plassert der de hadde mest tiltro til at karpene skulle dukke opp. Duskregnet som hadde holdt på store deler av dagen gikk over til plaskregn og jeg takket for meg å krøp ned i den gode gamle soveposen. Pete derimot kunne melde om kjeks, rødvin og dvd i megabivvyen sin på den andre siden av vannet. Bivvyen som inneholder mer duppedingser en jeg har hjemme! Nyeste investeringer var er 9w hårføner som han sikkert hadde bruk for neste morgen, for i løpet av natten fikk han en screamer som dro han ut av soveposen. Dessverre satte fisken seg fast i et juletre på størrelse med det som står på  Rockefeller Placa i New York , og forsvant..

Det var eneste tegnet til fisk den natten. Utpå morgenkvisten kom den noen tordenskrall og vekket meg fra tornerosesøvnen, og det var på høy tid å sette igang med kaffebrygging, frokost og slike vanlige ting som må gjøres på morgenen. Formiddagen var like fiskeløs

som natten var og etter hvert var det bare å komme seg hjem til moderlandet for å tørke fiskeutstyret. Litt trist at fisket var uvanlig bedritent, men turen var uansett en suksess med godt selvskap og mye moro..

Det er kanskje ikke det smarteste utsagnet å komme med da jeg oftere rapporterer om resultatløse turer enn de med fisk i håven, men jeg holder fast ved utsagnet. Karpefiske er lett!

Er det noen som skal ha æren for å ha gitt karpene en stor hjerne så må det være utstyrsprodusentene. De har alt å tjene på å gjøre denne fisken smart. Forretningsideen er genial og pengene raser inn. Det er akkurat det alt dreier som om. Forretninger og penger. Big Business.  Denne populære sportsfisken som stadig får nye tilhengere blir gjort glupere for hvert år som går. Riggene må bestå av 10 ulike duppedingser.  Sena må være braid det ene året og flourocarbon det neste. Krokene må være tefloncoated og minst 17 ulike bokser med popups må være med på tur.

Nå skal ikke dette være en utskjelling av utstyrsbransjen, da de faktisk har kommet opp med en del “fornuftige” ting som har gjort livet lettere for oss karpefiskere. De siste årene med karpefiske har jeg fått god tid til å tenke, filosofere og vri hjernecellene rundt for å forsøke å fortå hva det er som foregår den under vannflaten. Noen fasitsvar finnes ikke, og dette er bare teorier. Mine teorier og teorier jeg har tatt til meg under godt selvskap på fisketur.. jaja, nok svada:

Karper er flinke til å spise, og munnen fungerer som et ytterst bra filter. Når de suger inn mat fra bunnen følger også annen smårusk som gress, mudder og steiner med inn. I munnen skiller de det spiselige fra det uspiselige, før det går hver sin vei. Dette er kanskje ikke så revlusjonerende tanker, men på fòrplassen skjer akkurat det samme. De har ingen større problemer med gratismaten som har dukket opp på bunnen, og svelger gladelig unna, men når de støter på krokagnet blir det en helt annen sak. Krokagnet består av to deler. En spisbar gjenstand (boilie, pellet, mais osv), og en uspiselig del (fortomsmateriale, krok). Karpen vil som alltid forsøke å skille disse fra hverandre, men det lar seg ikke gjøre da de henger sammen, og da den forsøker å spytte ut det uspiselige så følger matbiten med. Det er godt mulig den gjør flere forsøk på å skille disse gjenstandene fra hverandre, men resultatet forblir det samme, så den setter etter hvert kursen mot den neste matbiten. Fisken har ikke gjort noe super-intelligent. Den har bare gjort det samme som den har holdt på med i tusenvis av år – Sortere spiselig fra uspiselig. Hvor mange ganger har man ikke vært i situasjonen hvor alt fòret har forsvunnet med unntak av krokagnet, og man har mistenkt disse uhyre intelligente fiskene for å ha oppdaget riggen og lurt deg trill rundt? Trolig har det helt naturlige forklaringer..

Fisken har ikke gjort noe super-intelligent. Den har bare gjort det samme som den har holdt på med i tusenvis av år..

Jeg er personlig en stor tilhenger av teorien om at en hver fanget karpe er en “unique moment in time”. Et øyeblikk hvor temperatur, vind, lufttrykk, tid på året og tidspunkt på dagen, kombinert med fiskerens valg av plass, presentasjon og agn treffer rett. Disse faktorene endres hele tiden og faktorenes kombinasjonsmuligheter er bortimot uendelige.

Tiden på døgnet er bare en av ufattelig mange faktorer som spiller inn på resultatet.

Det er derfor vi sitter i timesvis (eller ukesvis) bak stengene uten at noen ting skjer. Det holder igrunn å se på en av disse faktorene – lokalisasjon, for å skjønne hvor vrient det kan være å oppdrive et hugg. Tenk hvor lite område dine 3 krokagn dekker! Hvor liten er ikke sjansen for at en karpe i det hele tatt skal komme i kontakt med de? Visst kan man trekke fra enkelte deler av vannet, men sjansen for at den lille karpemunnen skal dukke opp akkurat der hvor boilien ligger er ikke akkurat stor.

Jeg har stor tiltro til at de ytre påvirkningskraftene styrer mye av “showet”, eller i det minste styrer når mulighetene er tilstede for å få fisk. Samspillet mellom lufttrykk, vanntemperatur, oksygennivå, lys, månefaser, mattilgang og vind blir et ytterst komplekst bilde å sette seg inn i, og jeg tviler på at vi noen gang kommer til å knekkedn “nøtta”. Skal man i tillegg dra inn faktorer som fisketrykk og pågående fòringskampanjer, begynner faktorene å bli håpløst mange. Disse ytre påvirkningene har trolig langt mer å si for mulighetene dine til å få fisk på land enn hva riggene og agnene du leste om i nyeste Advanced Carpfishing eller Carptalk. Dessverre er riggene og agnene langt lettere å forholde seg til enn komplekse ytre påvirkningskrafter, så vi kjøper oss i steden siste nye revlusjonerende fortomsmateriale og knyter noen eventyrlige rigger..

“Det er miljøet karpene lever i som gjør de vansklige å fange. Ikke karpene selv!”

I fjor var jeg så heldig å kunne fiske mer eller mindre akkurat når det passet meg. Fangstene ble betydlig bedre de gangene jeg hadde muligheten til å velge fiskedag etter vær og vind, istedenfor etter når jobben mente jeg kunne dra på fisketur. Å være helgefisker er trolig det vanskligste som finnes. For ikke å snakke om “annenhver helg”-fisker eller “en gang i måneden”- fisker. Disse (dessverre inkludert meg selv) er avhengige av at disse omtalte ytre påvikningskraftene treffer akkurat den helgen de har fri, og det er ikke mange slike fulltreff i løpet av en sesong. Samme hvor god man måtte være til å fiske, og samme hvor fancy rigg man måtte ha, så hjelper det fint lite om de ytre faktorene er helt på jordet. Dette er nok noe av grunnen til at “myten” om at karper er vansklige å fange, har oppstått. Det er miljøet karpene lever i som gjør de vansklige å fange. Ikke karpene selv!

Karpefiske i 2011 er noe helt annet enn hva det var i gamledager da Johansen, Knight og Holt listet seg rundt 3. dammen i Tønsberg med en fiskestang i den ene hånden og en loff i den andre. For ikke å snakke om i England hvor Hutchysen, Maddocks og Maylin gjorde det samme. Nå er det hundrevis av karpevann med bokstavlig talt tusenvis med karper. Situasjonen nå er at den gjennomsnittlige karpefisker bruker siste nytt av taktikker, rigger og fisker etter karper som kun er noen få år gamle, mens de “kloke” gamle karpene i 3. dammen lot seg lure igjen og igjen på den samme gamle brødbiten og det store gamle kroken. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg mener at vi overkompliserer ting. Vi leser oss blinde på “faglitteratur” i steden for å gjøre det enklest mulig.

Fungerer de? Ja.. Er de nødvendige? Nei..

En ting som alltid har fasinert meg er rigger. Rigg-avsnittene i The Carp Strikes Back, Carp Fever og Fox Pool fikk meg til å ligge våken om nettene å klekke ut fantastiske rigger som ville lure enhver karpe i både inn og utland. Jeg har vært innom flipping, floating, ejecting, rotating, wafting, bending, sliding og turning, og jeg har forsøkt å skjule, gjemme bort og kamuflere. Det jeg har kommet fram til er at de alle er fine rigger. Fine rigger nesten uten forskjeller! Hovedsakelig er de nesten akkurat det samme (en krok, et agn og litt riggmateriale). Kaoset av vann, mudder, kvist og kvast som oppstår når en karpe suger inn en rigg kan ikke forutsees, og vi kan heller ikke forutse hva karpen kommer til å gjøre når riggen dukker opp i munnen på den. Vi kan ikke utelukke at en annen rigg ville fungert minst like bra de gangene vi faktisk får fisk, så tankene rundt rigger har jeg for lengst lagt på hylla. Finn på noe du har trua på og hold deg til det..

Rigger fører meg rett over på kamuflering. Jeg kan ikke se noen grunn til at en karpe skal være redd for sene, søkke eller krok. Det vil kreve en god del intelligens for å koble at disse tingene henger sammen med det å bli fanget, og så smarte tror jeg rett og slett ikke disse fiskene er. Vi har alle hørt historier om karper som har fosset avsted med panikk i blikket etter at de har fått øye på en sene, og jeg har selv vært borte i lignende tilfeller, men vel så ofte har det motsatte skjedd. Karper som svømmer rett i sena uten å vis noen tegn til angst skjer titt og ofte. En ting jeg derimot kan se for meg at fiskene kan bli skeptiske til er agn. Når en karpe spiser seg rundt på fòrplassen er jeg ganske sikker på at den vet at den er på “utrygg grunn”. Spesielt om den tidligere har hatt seg noen runder på land. Det er en ganske enkel tankerekke som jeg tror selv de enkleste dyr kan “tenke” seg fram til. Se for deg middagsbordet hjemme. Kniven, gaffelen og skjea er sena, kroken og søkket. Hvis du var bekymret for at lapskausen din kunne inneholde en knappenål, ville du da blitt redd for kniven gaffelen og skjea? Det kan sikkert argumenteres med at nærværet at  av kniv, gaffel og skje ville alarmere deg om at det muligens var en knappenål i maten, med det er en ganske kompleks tankeprosess som jeg virkelig ikke tror karper er i stand til å gjennomføre. Om karpene hadde visst hva krok, søkke og sene var for noe, ville vi trolig aldri fått en eneste fisk!

Opprinnelig var denne artikkelen/ tankevandringen beregnet på nykommere i denne karpeverden og den tar for seg mye av det samme svarene jeg har gitt på mail det siste året, men det er kanskje noe å snappe opp for enkelte andre også. Nå er dette bare tanker og filosoferinger rundt karpefiske og på langt nær noe fasitsvar til noe som helst. Dere får gruble videre alle sammen, for tid til grubling blir det nok av når man blir hekta på karpefiske. Det triste med dette fisket er at noen nærmest ser ut til å være i konstant paranoia når de er ute på tur. Er riggen riktig, har sena rett farge og er aminosyreprofilen til boilien slik den bør være? Mang en karpefisker har blitt hjernevasket til å tro at de må ha dyre fluorocarbon sener, teflon-coated krok, coated braid og boilies til 250kr/kg. Jeg synes faktisk litt synd på fiskere som får selvtillitten som behøves fra dyre produkter som sannsynligvis ikke utgjør noen større forskjell. Som jeg var inne på tidligere er det umulig å påpeke hvilke av faktorene som gjorde at det ble en fisk i håven. På den andre siden: Kan man kjøpe seg litt selvtillit og det fungerer for deg, så skal jeg ikke si noe på det. Selvtillit er jo som kjent den beste faktoren av de alle..

Skitt fiske!

Realtree camouflage "granskog" edition..

Nok en gang var det blitt fredag, og utpå ettermiddagen dundret jeg avsted for å komme meg tilbake til skogsvannet. Bivvien og litt av utsyret sto ferdig oppslått da jeg kom ned. Jeg har virkelig fått sansen for å spare litt tid ved å sette igjen utstyr. Kanskje ikke så fornuftig på vann som Ulsrud og lignende, men i de dype skoger går det stort sett fint. Det er jo en litt ufin måte å “booke” swimmen på, men da det minst må være 20 døgn siden det har vært andre fiskere innom så tok jeg meg den friheten. Det er knapt nok noen som fisker den aktuelle swimmen uansett.

Jeg ble derfor en smule overrasket da det viste seg å bli en folksom helg. Hele 3 andre bivvier var på plass da jeg dukket opp. Arve, Siggen og Øyvind hadde plassert seg i den andre enden av vannet så det ble en sosial og fin helg. Siggens rødvin smakte utmerket og karpefisketeoriene satt løst hele helgen.

Fiskingen gikk det dårligere med. Vel, fiskingen gikk jo bra, men så mye fisk å skryte av ble det ikke. Lørdag formiddag trodde jeg at en ny fisk var på gang da det hylte til i receiveren, men det viste seg å være en “gakkgakk” som hadde krasjet i sena. Det var nok til å få adrenalinet til å pumpe litt ekstra rundt i kroppen, men det skjedde ikke noe mer resten av lørdagen. På omtrent samme tidspunkt, et døgn senere, ble deg igjen liv i nappalarmet. Denne gangen var det ingen fugl å se, så jeg tok med meg stangen for å presse meg ut til det jeg trodde skulle være en karpe. Det viste seg raskt at det ikke var en diger karpe på kroken. Den labre motstanden gjorde sitt til at båten driftet sidelengs i vinden og “wipet ut” 2 av de andre stengene.. Kjiper’n ! Opp kom en perfekt kroket gjedde på 35 cm. Jeg hører enkelte si ar plastboilies omtrent er som å bruke sluk, og det var nok denne gjedda ganske enig i. 10mm grønn plastboilie blir kanskje slageren i Nitlva til våren..

Siggen og Øyvind (Arve lurte seg unna)

Jeg trodde for en gangs skyld at jeg skulle komme meg gjennom helgen tørr og at regnet skulle holde seg borte, men da halvparten av utstyret var pakket ned så åpnet himmelen seg. Regnet dundret ned og gjorde alt vått til beinmargen. Med andre ord akkurat slik det bruker å være.

Regn, regn, regn!

Neste helg er det NCS-treff i Sveige, så det blir et par uker innen jeg kommer meg tilbake til dette vannet. Slutten av september bruker uansett  å være en god tid på sesongen, så jeg får krysse fingrene for at tjukkasen vil være med på leken snart. Det er jo ikke lenge igjen til minusgrader, snø og annen elendighet dukker opp..

Utstyret jeg hadde lagt igjen sist tur var fremdeles på plass og det viste seg å være et fornuftig trekk da mørket var godt på vei innen stengene var plassert der jeg ville ha de. Det blir mer og mer vrient utover høsten å få rigget seg opp innen mørket senker seg på fredagskveldene.

Da jeg knapt nok  er hjemme fra mai til oktober har min kjære mor funnet ut at å besøke meg i skogen er eneste mulighet for å treffe meg. Jeg fikk dermed middagen servert i det stengene var plassert. Varm fiskesuppe servert langt inne i banjoland er jo slettes ikke feil. Godt å være bortskjemt (det ble riktignok ingen kake denne gangen, så jeg må nok stramme opp kravene litt )..

Det var spådd uhyggelige mengder regn den helgen, og regn ble det! Lørdagen var jeg knapt nok ute av bivvien. Jeg var heldigvis forberedt på møkkaværet og hadde med meg nok lesestoff til å klare meg i dagevis i telt. Morgenhugget jeg hadde håpet skulle slå til på den vanlige tiden mellom 0600 og 0700 dukket aldri opp, og det lå i kortene at en ny blankehelg var på vei.

Endelig fisk i sekken igjen!

Noe drastisk måtte gjøres, og utpå ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå over til skrikende popups i fæle farger fisket “straight of the lead”. Jeg misstenkte at det var “flust” av rotten mat i området jeg fisket, men jeg trodde likevel at fiskene ville befinne seg i nærheten. Å få de til å stupdukke ned for å spise mugne boilies er nok ikke bare bare, men en raveparty-popup fisket høyt over bunnen kunne kanskje levere. Klokken 1500 den nye taktikken iverksatt og jeg rasket meg inn i bivvien igjen for å komme unna de værste regnskurene..

2,5 timer senere våknet jeg opp av en behagelig høneblund. Nappalarmet som hadde vekket meg fra dvalen sang av full hals. Ettermiddagen bruker jo være den mest elendige perioden i løpet av et døgns karpefiske, men det så ikke denne fisken til å ha brydd seg om. Taktikkendringen hadde gitt avkastning. Det ble en våt affære da fisken hadde snagget seg fullstendig fast, men etter mye lirking kom den seg i håven. En nydelig skjeller på 10,5 kilo på en knall grønn 10mm Neon popup fra MAD. Gummi rocker!

Fisken havnet en tur i karpesekken mens kamerautsyret ble rigget opp. Det skulle vise seg å bli en smule vrient å styre med selvutløserbilder mens regnet dundret ned, men etter litt frem og tilbake med ymse kreative ideer på hvordan utstyret skulle holdes tørt, så ble det en håndfull brukbare bilder. Etter å ha takket fisken for fighten og bedt den pent å ikke avsløre fellene for vannets store bestemor, så svømte den avsted med sår leppe og planer om aldri å spise runde plastkuler igjen.

10,5 kilo med muskler

Etter å ha rodd tilbake agnet så bar det tilbake til ventingen og livet i telt. Det plager meg ikke voldsomt å vente lenge mellom hver fisk (ihvertfall når de er så store som fiskene har vist seg å være her),men når man blir sittende inne i teltet flere døgn på rad er det fort gjort at den kan bli litt langtekkelig. Når man rekker å pløye igjennom to tykke bøker på en helg, ja da er det ikke mye annet som skjer. Det mest spennende som skjedde resten av turen var at 4 firfisler hadde bestemt seg for å flytte inn i soveposen. Hver gang jeg forsøkte å krype ned i posen så var de tilbake. Hyggelige dyr, men det kiler litt for mye når de kryper rundt i senga..

Søndag formiddag tittet solen fram og livet så plutselig litt lysere ut. Jeg ble sittende lenge på søndagen for å se om dagfiske med plastikk kanskje var det som skulle til, men agnene fikk ligge i fred og jeg ble etter hvert nødt til å komme meg hjem.

1 av 4 firfisler som fant ut at soveposen var en fin plass å befinne seg..

Nå er det bare å komme seg gjennom en ny arbeidsuke  så går turen tilbake for ytterligere forsøk. Tiden utover nå er gull, og med litt flaks dukker kanskje “pudding” opp nå på tampen av sesongen!