En av flere "medium size fish"

Tiden flyr avsted og det har alt gått over en uke siden vi kom tilbake fra Frankrike. Om jeg ikke setter meg ned og skriver fangstrapport en av de første dagene etter at jeg kommer hjem, så har jeg en tendens til å glemme mye. Jeg er derfor redd denne rapporten blir litt mangelfull. Heldigvis har jeg en del bilder fra turen, så noe skal jeg alltids få fram.

Det skulle bli min tredje tur til Chateau Moulin og som vanlig var det Morten jeg skulle kjøre sammen med. Mortens splitter nye bil gjorde turen gjennom Europa til en drøm. Vel, det er ikke helt sant. Den første halvdelen gikk som en drøm, men den siste delen gjennom Frankrike skulle vise seg å bli den verste kjøreturen jeg noen sinne har vært med på. Kort fortalt var GPS’n innstilt på “unngå bomveier”, og det oppdaget vi ikke før det var alt for sent. Først når vi var på vei mot Tsjekkia begynte retningssansen i reagere, men da var det lite vi kunne gjøre med saken. Vi var nødt til å krysse

Freak of nature!

Frankrike på tvers, men ingen fornuftige motorveier var å oppdrive. Da vi hadde kjørt bil i 20 timer og vi normalt sett skulle vært framme kunne Mortens fantastiske GPS melde om at vi hadde drøye 100 mil igjen. 100 mil på grusvei! På kryss og tvers fra den ene forlatte landsbyen til den andre. Bensinstasjoner var det selvfølelig heller ikke langs disse krøtterstiene, så det var nærmest et mirakel at vi kom fram. Hadde vi gått tom for bensin på en av disse stiene hadde vi trolig stått der ennå!

Etter 28 timer i bil rullet vi omsider inn på parkeringen ved vannet. Utslitt av søvnmangel, dårlig humor og bensinstasjon mat, sverget begge på at vi aldri skulle kjøre ned hit igjen, men da solen dukket opp og nydelige Chateau Moulin tittet fram så var kjøreturen alt glemt..

Vi var åtte personer som hadde leid vannet denne gangen, og alle dukket etter hvert opp ved “klubbhuset” hvor trekningen av plasser skulle foregå. Trekningen gikk virkelig slik jeg hadde håpet. For andre året på rad stakk jeg av med førstevalget, og plassen “Dug out” som jeg hadde sett for meg alt for flere måneder siden var min for en uke.. Et par timer senere var utstyret dumpet på swimmen og turen var for alvor i gang.

Endelig i gang!

Øyvind med ny pers og turens største fisk..

Taktikken jeg gikk for denne turen var noe annerledes enn den bruker å være. Som regel liker jeg å få ut store mengder boilies tidelig i uken for så å vente på storinnrykk med karper mot den siste halvdelen. Dette bruker å fungere utmerket, men for en gang skyld skulle jeg teste noe annet. Planen var rett og slett å fiske etter en fisk av gangen. Små mengder fòr på strategiske plasser kan jo levere godt, og da trenden i vannet de siste årene har vært å fòre hardt måtte jeg jo som vanlig gjøre stikk motsatt. To stenger ble fisket over en håndfull 24 mm, mens den siste ble fisket “single hookbait style” og flyttet rundt hyppig. Taktikken så ut til å fungere utmerket. Det ble en fisk i ny og ne, mens de som fòret “mye” så ut til å slite mer. Etter halvgått uke hadde Morten og undertegnede fått overlegent mest fisk, og vi kjørte begge samme taktikk. Suksess! Det eneste vi sleit med var størrelsen på fiskene. Morten dro i land en 18 kilos ganske raskt og jeg hadde en på 17,3 kg, men disse 20 kilo pluss fiskene ville ikke være med å leke. Første 20 kilos var det Anne som sto for (grattis igjen med ny pers!), og den skulle holde seg som turens største fisk helt til den siste kvelden. Kun en time etter utkast ropte Øyvind på håvhjelp fra naboswimmen. Hele fighten luktet storfisk lang vei og ganske riktig var det en meget hyggelig fisk som noe senere lå i håven å tittet opp. Turens største fisk, 50lb+ og hele pakka. 23,22 kilo havnet herligheten på og Øyvind mildt sagt oppe i skyene! Herlig! Fisken skulle også vise seg å være en “ny” 50lb+ fisk, og med den så er tallet oppe i 18 forskjellige individer.

Roger stortrivdes på sin vanlige plass..

og fisk ble det også på han!

Turens største for min del.. 17,3kg.

Turen startet med overskyet vær og varme netter, men utover uka ble det fullmåne, stjerneklart og kaldt. Fiskene så ikke ut til å bry seg nevneverdig..

Morgensol og skjellkarpe!

Finjustering..

Halvor slo også til med ny pers!

En fisk jeg aldri trodde ville havne i håven. Maken til lang fight er det lenge siden jeg har opplevd!

Det er ikke bare norske karper som elsker vannliljer. Så godt som alle fiskene ble fanget tett opp mot "blekkene". Fisket man derimot inne blant vannliljene var risikoen for "snagging" stor (noe jeg fikk oppleve litt for mange ganger).

15 kilo+

Den enøyde banditten. En av vannets gamle originaler..

En 32+24mm snowman fisket i ytterkant av en håndfull 24 millimetere var rett medisin for denne speilen

Jeg har alltid sett på Chateau Moulin som et ferievann hvor store fisk kanskje ikke har hvert det viktigste, men mer en plass hvor god mat, nydelig natur og godt selskap har blitt prioritert, men nå begynner det virkelig å bli mye stor fisk uti der. Kombinasjonen av middagservering, rødvin, natur og en drøss fisk over 25 kilo er jo fantastisk! Det er nok stor fare for at det blir en ny tur ned dit.

Hjemturen tok forøvrig kun 19 timer, så veldig langt er det jo ikke så lenge man stiller inn GPS’n rett!

En liten filmsnutt sånn helt på tampen ble det også plass til..

Ny pers på frosk!

Det har vært litt hektisk de siste ukene og dermed har det ikke blitt tid til noen oppdateringer her på siden. Noe voldsomt mye spennende har heller ikke skjedd tross noen iherdige forsøk. Jeg har fått krysset av ett par nye netter etter monsteret i Østfold, men noen uttelling har det ikke blitt. Jeg har i hele år sett fram til denne tiden på året, og håpet at kaldere vanntemperaturer (og dermed mindre naturlig mat i vannet) var det som skulle til for at ting skulle løsne, men det har vist seg å være like vrient som det bruker å være. Det må mildt sagt kunne kalles de-motiverende når man ror over fòrplassen og ser at alle maggotene ligger der like fine etter ett døgn i vannet.

Noen dager med fiske etter karper i mindre kaliber har det også blitt. Størrelsen er heldigvis ikke alt i denne karpefiskebransjen, og jeg hadde nesten glemt hvor moro det kan være å fiske etter 20 centimeter store karper. De gir ikke så mye motstand, men det er alltid like spennende å se hvordan de ser ut..

Ikke så stor, men veldig tøff!

Tipper denne ser heftig ut om 15-20 år..

Ikke helt feil denne heller..

I morgen tidlig går turen til Frankrike, og Chateau Moulin skal besøkes for tredje gang. Det blir nok en litt mer ferietur enn hardcore karpefisketur, men mulighetene for en og annen bra fisk er helt klart til stede. Rapport følger når vi er tilbake igjen..

En av mange solnedganger under fjorårets tur til Chateau Moulin..

Holmqvist hadde fikset oss eksklusiv tilgang til vannet hele helgen, og utpå fredags ettermiddagen dukket det ene kjente ansiktet opp etter det andre. Plassene var for lengst trukket så når utstyret var lastet i båtene, dro vi hvert til vårt og fant oss tilrette ved våres midlertidige hjem..

Kvelden gikk rolig for seg, men klokken 0400 våknet jeg av en screamer på venstrestangen. En liter med chilihamp toppet med 1 liter med maggot var blitt for fristende for en av vannets karper. Det var bekmørkt da jeg hoppet i båten og det skulle vise seg å bli fullstendig kaos da jeg presterte å surre ett par av senene inn i båten. Det var sener over alt, fisk på kroken og vind som tro meg inn i viken som inneholdt mer snaggs enn hva man finner i amazonas. På mirakuløst vis så kom fisken seg i håven, men å ro tilbake til swimmen var langt fra lett da de andre stengene hadde snagget seg fast i urskogen. Jeg kom hverken frem eller tilbake. Det endte med at senene måtte kappes for at jeg skulle komme meg løs, for så å skjøtes sammen igjen når jeg var fri.

Chilli-hamp og maggot leverte varene

Tilbake på land ble det en ordentlig jobb for å ordne opp i alt. Noen hundre meter med sene ble kappet, stengene måtte rigges på nytt og kjøres ut på plass igjen. Langt i fra det mest trivelige å holde på med før sola står opp på morgenen, men jeg hadde i det minste en karpe i karpesekken..

Litt utpå formiddagen fikk jeg fotohjelp av Siggen. Godt å slippe maset med selvutløser for en gangs skyld. Det hadde vært stille i resten av vannet denne natten, så en fisk på land var slettes ikke ille selv om jeg hadde sett for meg betydelig mer action. Lars kunne melde om en suter, og det samme kunne Siggen gjøre, men karpene hadde i kjent stil holdt seg unna. Akkurat slik det bruker å være når vi har treff..

Åttetusensekshundreogettellerannet gram

Jeg skulle egentlig holde et lite foredrag om karpefiske for de av Lyskekils sportfiskeklubb sine medlemmer som måtte finne det fristende på lørdagen. Det var til min store lettelse ikke mange sjelene som dukket opp, så det hele dro ganske raskt over i øldrikking og skitsnakk. Slik fortsatte det store deler av ettermiddagen. God mat, masse å drikke og godt selvskap..

The furious 5

Siggen "the chef" Frydenlund

Da mørket senket seg var de fleste tilbake på swimmen med agnene plassert der de hadde mest tiltro til at karpene skulle dukke opp. Duskregnet som hadde holdt på store deler av dagen gikk over til plaskregn og jeg takket for meg å krøp ned i den gode gamle soveposen. Pete derimot kunne melde om kjeks, rødvin og dvd i megabivvyen sin på den andre siden av vannet. Bivvyen som inneholder mer duppedingser en jeg har hjemme! Nyeste investeringer var er 9w hårføner som han sikkert hadde bruk for neste morgen, for i løpet av natten fikk han en screamer som dro han ut av soveposen. Dessverre satte fisken seg fast i et juletre på størrelse med det som står på  Rockefeller Placa i New York , og forsvant..

Det var eneste tegnet til fisk den natten. Utpå morgenkvisten kom den noen tordenskrall og vekket meg fra tornerosesøvnen, og det var på høy tid å sette igang med kaffebrygging, frokost og slike vanlige ting som må gjøres på morgenen. Formiddagen var like fiskeløs

som natten var og etter hvert var det bare å komme seg hjem til moderlandet for å tørke fiskeutstyret. Litt trist at fisket var uvanlig bedritent, men turen var uansett en suksess med godt selvskap og mye moro..

Det er kanskje ikke det smarteste utsagnet å komme med da jeg oftere rapporterer om resultatløse turer enn de med fisk i håven, men jeg holder fast ved utsagnet. Karpefiske er lett!

Er det noen som skal ha æren for å ha gitt karpene en stor hjerne så må det være utstyrsprodusentene. De har alt å tjene på å gjøre denne fisken smart. Forretningsideen er genial og pengene raser inn. Det er akkurat det alt dreier som om. Forretninger og penger. Big Business.  Denne populære sportsfisken som stadig får nye tilhengere blir gjort glupere for hvert år som går. Riggene må bestå av 10 ulike duppedingser.  Sena må være braid det ene året og flourocarbon det neste. Krokene må være tefloncoated og minst 17 ulike bokser med popups må være med på tur.

Nå skal ikke dette være en utskjelling av utstyrsbransjen, da de faktisk har kommet opp med en del “fornuftige” ting som har gjort livet lettere for oss karpefiskere. De siste årene med karpefiske har jeg fått god tid til å tenke, filosofere og vri hjernecellene rundt for å forsøke å fortå hva det er som foregår den under vannflaten. Noen fasitsvar finnes ikke, og dette er bare teorier. Mine teorier og teorier jeg har tatt til meg under godt selvskap på fisketur.. jaja, nok svada:

Karper er flinke til å spise, og munnen fungerer som et ytterst bra filter. Når de suger inn mat fra bunnen følger også annen smårusk som gress, mudder og steiner med inn. I munnen skiller de det spiselige fra det uspiselige, før det går hver sin vei. Dette er kanskje ikke så revlusjonerende tanker, men på fòrplassen skjer akkurat det samme. De har ingen større problemer med gratismaten som har dukket opp på bunnen, og svelger gladelig unna, men når de støter på krokagnet blir det en helt annen sak. Krokagnet består av to deler. En spisbar gjenstand (boilie, pellet, mais osv), og en uspiselig del (fortomsmateriale, krok). Karpen vil som alltid forsøke å skille disse fra hverandre, men det lar seg ikke gjøre da de henger sammen, og da den forsøker å spytte ut det uspiselige så følger matbiten med. Det er godt mulig den gjør flere forsøk på å skille disse gjenstandene fra hverandre, men resultatet forblir det samme, så den setter etter hvert kursen mot den neste matbiten. Fisken har ikke gjort noe super-intelligent. Den har bare gjort det samme som den har holdt på med i tusenvis av år – Sortere spiselig fra uspiselig. Hvor mange ganger har man ikke vært i situasjonen hvor alt fòret har forsvunnet med unntak av krokagnet, og man har mistenkt disse uhyre intelligente fiskene for å ha oppdaget riggen og lurt deg trill rundt? Trolig har det helt naturlige forklaringer..

Fisken har ikke gjort noe super-intelligent. Den har bare gjort det samme som den har holdt på med i tusenvis av år..

Jeg er personlig en stor tilhenger av teorien om at en hver fanget karpe er en “unique moment in time”. Et øyeblikk hvor temperatur, vind, lufttrykk, tid på året og tidspunkt på dagen, kombinert med fiskerens valg av plass, presentasjon og agn treffer rett. Disse faktorene endres hele tiden og faktorenes kombinasjonsmuligheter er bortimot uendelige.

Tiden på døgnet er bare en av ufattelig mange faktorer som spiller inn på resultatet.

Det er derfor vi sitter i timesvis (eller ukesvis) bak stengene uten at noen ting skjer. Det holder igrunn å se på en av disse faktorene – lokalisasjon, for å skjønne hvor vrient det kan være å oppdrive et hugg. Tenk hvor lite område dine 3 krokagn dekker! Hvor liten er ikke sjansen for at en karpe i det hele tatt skal komme i kontakt med de? Visst kan man trekke fra enkelte deler av vannet, men sjansen for at den lille karpemunnen skal dukke opp akkurat der hvor boilien ligger er ikke akkurat stor.

Jeg har stor tiltro til at de ytre påvirkningskraftene styrer mye av “showet”, eller i det minste styrer når mulighetene er tilstede for å få fisk. Samspillet mellom lufttrykk, vanntemperatur, oksygennivå, lys, månefaser, mattilgang og vind blir et ytterst komplekst bilde å sette seg inn i, og jeg tviler på at vi noen gang kommer til å knekkedn “nøtta”. Skal man i tillegg dra inn faktorer som fisketrykk og pågående fòringskampanjer, begynner faktorene å bli håpløst mange. Disse ytre påvirkningene har trolig langt mer å si for mulighetene dine til å få fisk på land enn hva riggene og agnene du leste om i nyeste Advanced Carpfishing eller Carptalk. Dessverre er riggene og agnene langt lettere å forholde seg til enn komplekse ytre påvirkningskrafter, så vi kjøper oss i steden siste nye revlusjonerende fortomsmateriale og knyter noen eventyrlige rigger..

“Det er miljøet karpene lever i som gjør de vansklige å fange. Ikke karpene selv!”

I fjor var jeg så heldig å kunne fiske mer eller mindre akkurat når det passet meg. Fangstene ble betydlig bedre de gangene jeg hadde muligheten til å velge fiskedag etter vær og vind, istedenfor etter når jobben mente jeg kunne dra på fisketur. Å være helgefisker er trolig det vanskligste som finnes. For ikke å snakke om “annenhver helg”-fisker eller “en gang i måneden”- fisker. Disse (dessverre inkludert meg selv) er avhengige av at disse omtalte ytre påvikningskraftene treffer akkurat den helgen de har fri, og det er ikke mange slike fulltreff i løpet av en sesong. Samme hvor god man måtte være til å fiske, og samme hvor fancy rigg man måtte ha, så hjelper det fint lite om de ytre faktorene er helt på jordet. Dette er nok noe av grunnen til at “myten” om at karper er vansklige å fange, har oppstått. Det er miljøet karpene lever i som gjør de vansklige å fange. Ikke karpene selv!

Karpefiske i 2011 er noe helt annet enn hva det var i gamledager da Johansen, Knight og Holt listet seg rundt 3. dammen i Tønsberg med en fiskestang i den ene hånden og en loff i den andre. For ikke å snakke om i England hvor Hutchysen, Maddocks og Maylin gjorde det samme. Nå er det hundrevis av karpevann med bokstavlig talt tusenvis med karper. Situasjonen nå er at den gjennomsnittlige karpefisker bruker siste nytt av taktikker, rigger og fisker etter karper som kun er noen få år gamle, mens de “kloke” gamle karpene i 3. dammen lot seg lure igjen og igjen på den samme gamle brødbiten og det store gamle kroken. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg mener at vi overkompliserer ting. Vi leser oss blinde på “faglitteratur” i steden for å gjøre det enklest mulig.

Fungerer de? Ja.. Er de nødvendige? Nei..

En ting som alltid har fasinert meg er rigger. Rigg-avsnittene i The Carp Strikes Back, Carp Fever og Fox Pool fikk meg til å ligge våken om nettene å klekke ut fantastiske rigger som ville lure enhver karpe i både inn og utland. Jeg har vært innom flipping, floating, ejecting, rotating, wafting, bending, sliding og turning, og jeg har forsøkt å skjule, gjemme bort og kamuflere. Det jeg har kommet fram til er at de alle er fine rigger. Fine rigger nesten uten forskjeller! Hovedsakelig er de nesten akkurat det samme (en krok, et agn og litt riggmateriale). Kaoset av vann, mudder, kvist og kvast som oppstår når en karpe suger inn en rigg kan ikke forutsees, og vi kan heller ikke forutse hva karpen kommer til å gjøre når riggen dukker opp i munnen på den. Vi kan ikke utelukke at en annen rigg ville fungert minst like bra de gangene vi faktisk får fisk, så tankene rundt rigger har jeg for lengst lagt på hylla. Finn på noe du har trua på og hold deg til det..

Rigger fører meg rett over på kamuflering. Jeg kan ikke se noen grunn til at en karpe skal være redd for sene, søkke eller krok. Det vil kreve en god del intelligens for å koble at disse tingene henger sammen med det å bli fanget, og så smarte tror jeg rett og slett ikke disse fiskene er. Vi har alle hørt historier om karper som har fosset avsted med panikk i blikket etter at de har fått øye på en sene, og jeg har selv vært borte i lignende tilfeller, men vel så ofte har det motsatte skjedd. Karper som svømmer rett i sena uten å vis noen tegn til angst skjer titt og ofte. En ting jeg derimot kan se for meg at fiskene kan bli skeptiske til er agn. Når en karpe spiser seg rundt på fòrplassen er jeg ganske sikker på at den vet at den er på “utrygg grunn”. Spesielt om den tidligere har hatt seg noen runder på land. Det er en ganske enkel tankerekke som jeg tror selv de enkleste dyr kan “tenke” seg fram til. Se for deg middagsbordet hjemme. Kniven, gaffelen og skjea er sena, kroken og søkket. Hvis du var bekymret for at lapskausen din kunne inneholde en knappenål, ville du da blitt redd for kniven gaffelen og skjea? Det kan sikkert argumenteres med at nærværet at  av kniv, gaffel og skje ville alarmere deg om at det muligens var en knappenål i maten, med det er en ganske kompleks tankeprosess som jeg virkelig ikke tror karper er i stand til å gjennomføre. Om karpene hadde visst hva krok, søkke og sene var for noe, ville vi trolig aldri fått en eneste fisk!

Opprinnelig var denne artikkelen/ tankevandringen beregnet på nykommere i denne karpeverden og den tar for seg mye av det samme svarene jeg har gitt på mail det siste året, men det er kanskje noe å snappe opp for enkelte andre også. Nå er dette bare tanker og filosoferinger rundt karpefiske og på langt nær noe fasitsvar til noe som helst. Dere får gruble videre alle sammen, for tid til grubling blir det nok av når man blir hekta på karpefiske. Det triste med dette fisket er at noen nærmest ser ut til å være i konstant paranoia når de er ute på tur. Er riggen riktig, har sena rett farge og er aminosyreprofilen til boilien slik den bør være? Mang en karpefisker har blitt hjernevasket til å tro at de må ha dyre fluorocarbon sener, teflon-coated krok, coated braid og boilies til 250kr/kg. Jeg synes faktisk litt synd på fiskere som får selvtillitten som behøves fra dyre produkter som sannsynligvis ikke utgjør noen større forskjell. Som jeg var inne på tidligere er det umulig å påpeke hvilke av faktorene som gjorde at det ble en fisk i håven. På den andre siden: Kan man kjøpe seg litt selvtillit og det fungerer for deg, så skal jeg ikke si noe på det. Selvtillit er jo som kjent den beste faktoren av de alle..

Skitt fiske!

Realtree camouflage "granskog" edition..

Nok en gang var det blitt fredag, og utpå ettermiddagen dundret jeg avsted for å komme meg tilbake til skogsvannet. Bivvien og litt av utsyret sto ferdig oppslått da jeg kom ned. Jeg har virkelig fått sansen for å spare litt tid ved å sette igjen utstyr. Kanskje ikke så fornuftig på vann som Ulsrud og lignende, men i de dype skoger går det stort sett fint. Det er jo en litt ufin måte å “booke” swimmen på, men da det minst må være 20 døgn siden det har vært andre fiskere innom så tok jeg meg den friheten. Det er knapt nok noen som fisker den aktuelle swimmen uansett.

Jeg ble derfor en smule overrasket da det viste seg å bli en folksom helg. Hele 3 andre bivvier var på plass da jeg dukket opp. Arve, Siggen og Øyvind hadde plassert seg i den andre enden av vannet så det ble en sosial og fin helg. Siggens rødvin smakte utmerket og karpefisketeoriene satt løst hele helgen.

Fiskingen gikk det dårligere med. Vel, fiskingen gikk jo bra, men så mye fisk å skryte av ble det ikke. Lørdag formiddag trodde jeg at en ny fisk var på gang da det hylte til i receiveren, men det viste seg å være en “gakkgakk” som hadde krasjet i sena. Det var nok til å få adrenalinet til å pumpe litt ekstra rundt i kroppen, men det skjedde ikke noe mer resten av lørdagen. På omtrent samme tidspunkt, et døgn senere, ble deg igjen liv i nappalarmet. Denne gangen var det ingen fugl å se, så jeg tok med meg stangen for å presse meg ut til det jeg trodde skulle være en karpe. Det viste seg raskt at det ikke var en diger karpe på kroken. Den labre motstanden gjorde sitt til at båten driftet sidelengs i vinden og “wipet ut” 2 av de andre stengene.. Kjiper’n ! Opp kom en perfekt kroket gjedde på 35 cm. Jeg hører enkelte si ar plastboilies omtrent er som å bruke sluk, og det var nok denne gjedda ganske enig i. 10mm grønn plastboilie blir kanskje slageren i Nitlva til våren..

Siggen og Øyvind (Arve lurte seg unna)

Jeg trodde for en gangs skyld at jeg skulle komme meg gjennom helgen tørr og at regnet skulle holde seg borte, men da halvparten av utstyret var pakket ned så åpnet himmelen seg. Regnet dundret ned og gjorde alt vått til beinmargen. Med andre ord akkurat slik det bruker å være.

Regn, regn, regn!

Neste helg er det NCS-treff i Sveige, så det blir et par uker innen jeg kommer meg tilbake til dette vannet. Slutten av september bruker uansett  å være en god tid på sesongen, så jeg får krysse fingrene for at tjukkasen vil være med på leken snart. Det er jo ikke lenge igjen til minusgrader, snø og annen elendighet dukker opp..

Utstyret jeg hadde lagt igjen sist tur var fremdeles på plass og det viste seg å være et fornuftig trekk da mørket var godt på vei innen stengene var plassert der jeg ville ha de. Det blir mer og mer vrient utover høsten å få rigget seg opp innen mørket senker seg på fredagskveldene.

Da jeg knapt nok  er hjemme fra mai til oktober har min kjære mor funnet ut at å besøke meg i skogen er eneste mulighet for å treffe meg. Jeg fikk dermed middagen servert i det stengene var plassert. Varm fiskesuppe servert langt inne i banjoland er jo slettes ikke feil. Godt å være bortskjemt (det ble riktignok ingen kake denne gangen, så jeg må nok stramme opp kravene litt )..

Det var spådd uhyggelige mengder regn den helgen, og regn ble det! Lørdagen var jeg knapt nok ute av bivvien. Jeg var heldigvis forberedt på møkkaværet og hadde med meg nok lesestoff til å klare meg i dagevis i telt. Morgenhugget jeg hadde håpet skulle slå til på den vanlige tiden mellom 0600 og 0700 dukket aldri opp, og det lå i kortene at en ny blankehelg var på vei.

Endelig fisk i sekken igjen!

Noe drastisk måtte gjøres, og utpå ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå over til skrikende popups i fæle farger fisket “straight of the lead”. Jeg misstenkte at det var “flust” av rotten mat i området jeg fisket, men jeg trodde likevel at fiskene ville befinne seg i nærheten. Å få de til å stupdukke ned for å spise mugne boilies er nok ikke bare bare, men en raveparty-popup fisket høyt over bunnen kunne kanskje levere. Klokken 1500 den nye taktikken iverksatt og jeg rasket meg inn i bivvien igjen for å komme unna de værste regnskurene..

2,5 timer senere våknet jeg opp av en behagelig høneblund. Nappalarmet som hadde vekket meg fra dvalen sang av full hals. Ettermiddagen bruker jo være den mest elendige perioden i løpet av et døgns karpefiske, men det så ikke denne fisken til å ha brydd seg om. Taktikkendringen hadde gitt avkastning. Det ble en våt affære da fisken hadde snagget seg fullstendig fast, men etter mye lirking kom den seg i håven. En nydelig skjeller på 10,5 kilo på en knall grønn 10mm Neon popup fra MAD. Gummi rocker!

Fisken havnet en tur i karpesekken mens kamerautsyret ble rigget opp. Det skulle vise seg å bli en smule vrient å styre med selvutløserbilder mens regnet dundret ned, men etter litt frem og tilbake med ymse kreative ideer på hvordan utstyret skulle holdes tørt, så ble det en håndfull brukbare bilder. Etter å ha takket fisken for fighten og bedt den pent å ikke avsløre fellene for vannets store bestemor, så svømte den avsted med sår leppe og planer om aldri å spise runde plastkuler igjen.

10,5 kilo med muskler

Etter å ha rodd tilbake agnet så bar det tilbake til ventingen og livet i telt. Det plager meg ikke voldsomt å vente lenge mellom hver fisk (ihvertfall når de er så store som fiskene har vist seg å være her),men når man blir sittende inne i teltet flere døgn på rad er det fort gjort at den kan bli litt langtekkelig. Når man rekker å pløye igjennom to tykke bøker på en helg, ja da er det ikke mye annet som skjer. Det mest spennende som skjedde resten av turen var at 4 firfisler hadde bestemt seg for å flytte inn i soveposen. Hver gang jeg forsøkte å krype ned i posen så var de tilbake. Hyggelige dyr, men det kiler litt for mye når de kryper rundt i senga..

Søndag formiddag tittet solen fram og livet så plutselig litt lysere ut. Jeg ble sittende lenge på søndagen for å se om dagfiske med plastikk kanskje var det som skulle til, men agnene fikk ligge i fred og jeg ble etter hvert nødt til å komme meg hjem.

1 av 4 firfisler som fant ut at soveposen var en fin plass å befinne seg..

Nå er det bare å komme seg gjennom en ny arbeidsuke  så går turen tilbake for ytterligere forsøk. Tiden utover nå er gull, og med litt flaks dukker kanskje “pudding” opp nå på tampen av sesongen!

Etter en 4-pack med boller og en kaffekopp på Shell stasjonen kom jeg fram til vannet jeg skulle tilbringe de neste to døgnene ved. Utstyret ble lasset ut av bilen og gummibåten pumpet opp. Plassen jeg bruker sette ut båten befinner seg i en grunn vik som “roper” karpe lang vei. De første årene jeg fisket i vannet var det bestandig fisk å se i denne viken, og det ble tilbrakt en god del timer i den lille bjørka som er vikas eneste klatrebare tre. De siste årene har fiskene holdt seg langt borte fra dette området. Hvorfor det har blitt slik aner jeg ikke, men det begynner å bli flere år siden sist jeg så noe fisk der. De siste turene har jeg ikke engang tatt meg bryet med å klatre opp i treet for å titte.

Hva som fikk meg til å ta turen opp i bjørka denne morgenen er ikke godt å si, men det skulle vise seg å være lurt. Jeg var ikke kommet mer enn to meter opp da en speilkarpe ble oppdaget en liten meter fra land, rett under treet mitt, (det er vel egentlig Stig Helge sitt tre om det er mulig å “eie” ett tre i en annen manns skog) og den så definitivt ut som om den var klar for en matbit. Den rotet rundt i silten, surret rundt i vannliljene og virket uvanlig aktiv. Den var ingen gigantisk fisk, muligens en liten kilo tyngre enn den jeg fikk for ett par uker siden, men en hver fisk på land fra dette vannet er en liten seier, så blodpumpa begynte brått å slå raskere. Så stille som over hode mulig klatret jeg ned fra treet, rigget opp en friline stang og agnet en #6 widegape med siste rest av Shell-bollene. Forsiktig krøyp jeg tilbake til treet, men selvfølgelig var fisken forduftet. Jeg ble sittende i bjørka en halvtimes tid før jeg fant ut at nok fikk være nok. Et par håndfuller hamp havnet ut i området fisken hadde holdt på og med litt flaks ville jeg legge merke til den om den kom tilbake.

Fisken var selvfølgelig forduftet da jeg var tilbake med fiskestangen.

Båten ble lastet til bristepunktet og jeg rodde meg selv og utsyret over til plassen som ville gi meg best plassering med tanke på de fire fòrplassene som ble opprettet noen dager tidligere. Agnene ble rodd ut og det kriblet godt i kroppen med tanke på hva som kunne finne på å dukke opp i løpet av natten. Hver eneste tur i dette vannet dukket tankene opp på hva de største fiskene kan veie. Det hender støtt og stadig at jeg blir enormt gira på å fange en spesifikk fisk, men så besatt som jeg har blitt av den tjukkasen som befinner seg en eller annen plass ute i dette vannet tror jeg aldri jeg har blitt før. Så godt som hver eneste ledig helg siden mai har gått med, og det ser ut som det kan komme til å bli en god del flere helger også. Det mest frustrerende for tiden er at fiskene ser ut til å skygge banen fullstendig etter at en plass har levert. Jeg får jo logisk nok bra med tro på en plass som leverer fisk, og det føles jo veldig rett å putte et agn i det samme området de neste turene, men det virker helt umulig å få en plass til å levere flere ganger. På de små flekkene som har levert fisk i år ligger det nå boilies og mugner. Det gjør det faktisk flere plasser rundt omkring i vannet. De mest spennende områdene, ihvertfall de jeg har mest tro på er for tiden ufiskbare da det ligger muggent fòr på bunnen. Mengden aktuelle plasser å putte et agn begynner å begrense seg veldig, men denne kvelden hadde jeg stor tiltro på at noe kom til å skje. Jeg hadde brukt mye til på å lete opp de fire plassene jeg nå fisket, og med litt flaks kom de kanskje til å levere fisk. Forhåpentligvis den store grisen som har holdt meg våken på nettene i år.

På høy tid å ordne en sponsoravtale med Gilde. Antallet pølsepakker har i år nådd nye høyder..

Etter å ha grillet meg gjennom et par pakker med pølser ble det mørkt og det var like greit å sette kursen mot køya. Det magiske tidspunktet som har stått for store deler av fiskene i år har vært mellom 0600 og 0700 på morgenkvisten så taktikken har etter hvert blitt å legge seg tidlig for så sprette (ihvertfall forsøke) ut av køya tidlig på morgenen for å være klar når god perioden setter inn.  En annen snodig ting med disse huggperiodene er at alle fiskene har dukket opp det første døgnet. Det har for det meste blitt todøgns pass i år og det først døgnet har levert alt. Spenningen var derfor stor da jeg tvang meg ut av sengen kl 0500. Noen liter kaffe fikk igang maskineriet og klokken 0615 kom det til og med et pip fra nappalarmet. Jeg småsprang bort til stangen og tittet på stangtuppen, men det var ikke tegn til liv. Det kunne være alt fra flaggermus til senenapp, så jeg falt etter hvert til ro med at det ikke kom til å bli mer piping.

Litt utpå ettermiddagen Sveivet jeg inn ett par av stengene for å gjøre litt små endringer. Deriblant stangen som hadde gitt fra seg et pip på morgenkvisten. Den viste seg å sitte dønn fast og en fæl følelse at det kanskje var en fisk som sto bak, fikk meg til å dra ut med båten for å sjekke hva det var som hadde skjedd der ute. Det skulle vise seg at det hadde vært en fisk der på morgenen. Sena gikk fire runder rundt noen “blekker”, søkket var “kastet” og selve riggmaterialet var slitt av.. Ikke bra! Det suger å miste fisk, men her følte jeg at jeg nesten ikke hadde rukket å miste den engang. Man kan jo som kjent ikke miste noe man ikke har fått (blablabla), men surt var det uansett. En og annen fisk vil alltids falle av hver sesong. Samme hvor utsøkt rigger og resten av utstyret måtte være. Det er dessverre bare sånt som skjer, og faktisk var det sesongens første fisk som ikke kom seg på land, men uansett svir det fælt å misse fisk i dette vannet. Det hadde vært forbannet typisk om det var den store grisen som sto bak. Jeg får krysse fingrene for at det var en av de litt mindre speilkarpene..

Klar for natt nummer to..

Som så mange ganger tidligere i år skulle det vise seg at det var det første døgnet som sto for underholdningen. Sjansen var ble “blåst” og det nesten døgnet skjedde det rett og slett ingen ting. Vel, det vanlige regnet dukket opp på formiddagen og alt ble som vanlig vått under nedpakking, men det skal jeg ikke syte mer over i år. Jeg har innsett at det rett og slett er sånn det skal være.

Pakkingen gikk noe lettere enn den bruker å gjøre. Det var alt blitt onsdag og ikke mer enn to arbeidsdager til jeg igjen skulle tilbake. Jeg bestemte meg derfor for å la bivvien, senga og de store uhåndterlige tingene bli stående igjen ett par dager. Alt for å spare tid fredag kveld og for å slippe å stresse alt for mye med å få tingene på plass innen mørket senker seg.

Rapporten fra helgens fiske dukker opp en av de nærmeste dagene..

Back behind the rods

På den tiden hadde jeg virkelig fått øynene opp for karpefiske, men det var kun Kroppkärr som skulle huse karper i distriktet. Det var enkelte rykter om noen mindre vann med bra fisk ikke langt unna og var det noen som viste hvor vannene befant seg så var det denne læreren. Byttehandelen gikk som planlagt. Læreren fikk seg et nytt abborvann og jeg smilte omtrent helt rundt da jeg den neste dagen trappet opp ved distriktets hemmelige karpevann. “Dammen” som den het på folkemunnet var et gammelt grustak som i årenes løp hadde blitt fylt igjen med vann. En vaskekte gravelpit mitt i de dypeste Värmlandskogene. Gravelbars, klart vann og harde bunnforhold. Det var nesten ikke til å tro. Det var ikke store vannet, men bestanden var heller ikke stor. Nøyaktig hvor stor bestanden var på den tiden vet jeg ikke 100% sikkert, men i disse dager inneholder vannet 6 karper og 1 gresskarpe. Sannsynligvis var det akkurat den samme bestanden på den tiden.

De første turene var ikke mye å snakke om. Det var som nevnt sent på høsten når jeg fikk vite om vannet og jeg rakk så vidt det var ett par resultatløse turer før vinteren kom og la lokk på underholdningen. Den neste året var jeg derimot tilbake med jevne mellomrom og jeg fikk mine første “close encounters” ved vannet. Det meste av fisket foregikk med brød på overflaten, men det skulle vise seg å bli en hårrivende affære. Fiskene spiste riktignok godt med brød, men brødbit med krok i var de lite interesset i. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger alle brødbitene forsvant med et slurp med unntak av biten med krok i. Fiskene var også relativt store. Ihvertfall opp mot 10 kilo måtte enkelte av de være. Tykke fine speil som hang loddrett under overflaten og sugde ned brødbit på brødbit. Så enormt mange turene ble det vel strengt talt ikke, men en god del timer ble lagt ned ved “Dammen”. Helt uten resultat. Ikke en eneste karpe lot seg lure. Etterhvert flyttet jeg også tilbake til Norge og vannet havnet gradevis lenger bak i registeret over plasser man skulle ha besøkt igjen.

Dammen

“Dammen” var lenge en hemmelighet for noen få personer, men med årene tok SG Hookers over driften av vannet. Det var sikkert mulig å få lurt seg inn på et gjestepass om man maste litt, men det fristet lite. De gangene jeg fisket Kroppkärr kommende år, tok jeg alltid turen innom for å titte. Vannet lå der like fint og karpene vokste som aldri før. I hverfall ett par av de som alt hadde passert 15 kilos streken.

Enkle og gode regler..

Uten å gå alt for mye i detalj så tok SG Karpkraften over driften av dammen i 2011, og litt utpå våren fikk jeg med meg at det var mulig å “booke” seg inn som gjestefisker. Ikke mange minuttene senere hadde jeg sikret meg en helg i midten av august. For ett par hundrelapper (2 svenske hundrelapper tilsvarer omtrent 5 norske kroner) kan man få dammen for seg selv. Det lar seg kun gjøre å booke to sammenhengende døgn av gangen, men to døgn er jo betydelig bedre enn ingen døgn! En måneds tid før jeg satte kursen over til nabolandet dukket det opp en melding i mailboksen om at vannets største fisk nettopp hadde latt seg lure. The Italian på ny toppvekt, og hvilken vekt! 17,08 kilo og 90 centimeter! Jeg kunne knapt vente på å komme meg avsted. Fisken som ikke hadde vært på land på nesten 2 år var sikkert ikke enormt klar for en ny runde på land alt om en måned, men det skadet jo ikke å forsøke. Om ikke annet så var jo vannets nest største fisk fremdeles tilgjengelig. Også denne en bit over 15 kilo.. Fredag morgen dro satte jeg defor kursen mot Karlstad og gamle kjente trakter for omsider å kunne fiske i den gode gamle dammen igjen!

Etter et lite stopp på Bergvik Köpcenter hvor snus, bacon, folköl og andre svenske spesialiteter raskt ble innhandlet, trappet jeg opp ved dammen full av tro. Jeg hadde sånn nognlunde snøring på hvordan jeg ville gå frem, men for å være på den sikre siden hadde jeg på forhånd klemt Mr Sköld for all tenkelig info om dammen. Mannen har jo tross alt fanget vannets største en rekke ganger, så da gjelder det å spørre og grave litt. Også Mr Blomquist kom med et godt tips som var lagret i hjernebarken. Litt stress skulle det likevel vise seg å bli denne fredagen. Det var (selvfølgelig) spådd store mengder regn utpå formiddagen og jeg hadde et håp om å få ut stengene for regnet skulle dukke opp. Det skulle vise seg å bli vrient. Jeg rakk for en gangs skyld å få opp bivvien før det plasket ned, men stort mer enn det rakk jeg ikke. Det regnet, regnet og regnet litt mer og etter ett par timers tid så det ikke ut til å stoppe med det første. Det var bare å hoppe i det og bli “klissklass” fra topp til tå igjen. Det største problemet var egentlig ikke at jeg ble bløt. Klær kan man jo alltids bytte, men sikten ble noe begrenset i ruskeværet. Agnene må finplasserer på de rette stedene i dammen og de skulle vise seg å bli vrient. Vannkikkerten var med, men den ble halvfull av vann nesten før jeg hadde tatt de første åretakene, og uten den var de vrient å se bunnen i det mørke været. Det ble i steden til at jeg kjente meg fram med en håvskaft og lang bankstick og gravelbaren som stang nummer 1 skulle plasseres ved ble lokalisert. Det var verre med stang nummer to og tre. Samme hvor mye jeg lette rundt så klarte jeg ikke finne plassene jeg hadde sett for meg. Vel tilbake i bivvien med stengene på plass var jeg derfor langt fra fornøyd. Det var godt mulig plassene kom til å levere, men er det noe jeg er helt avhengig av på tur så er det å vite at alt fisker så godt som over hode mulig. Slik var det ikke denne natten og jeg var langt fra overrasket når jeg våknet uthvilt lørdag morgen uten at noen fisk hadde forstyrret nattesøvnen min.

Frokost

Lørdagen var heldigvis værgudene i bedre humør, så etter en bedre frokst bestående av 1 liter kaffe, 1 folköl og 1 plate Kex Choklad satte jeg igang med en grundigere sjekk av dammen. Det tok riktignok sin tid da båten man får benytte seg av var en smule ustabil (jeg satt for det meste rolig og forsøkte å ikke puste). Det gikk heldigvis greit og etter noen timer var jeg strålende fornøyd. I mine øyne hadde jeg mine 3 agn på de 3 hotteste plassene i dammen, og da er det ikke så mye annet igjen å gjøre enn å vente. Vente på at The Italian skal få lyst på norske boilies..

Etter å ha trykket nedpå en 600 grams svinefilet var det ikke så mye annet en søvn som sto på timeplanen min. Jeg hadde bare så vidt lagt hode på puta og dratt fram helgens bok da en bil dukket opp. Ut kom Mr. Sköld som hadde tatt turen fra Norge. Riktignok ikke bare for å hilse på meg, men hyggelig var det uansett. Vi ble stående i mørket å prate om at det snart kom til å skje noe, før han måtte ta turen videre inn mot Karlstad. Tilbake på senga ble boka igjen tatt frem og jeg rakk nesten å lese en hel side før jeg sovnet som en stein. Det tar ofte en del timer mellom hver gang det skjer noe på disse karpefisketurene, men jeg kan ikke si at jeg lider noen nød. Sove, spise, sove, skravle litt og sove litt til. Herlig!

Reflections

Den noe ustabile båten

Planen for søndagen var å komme seg tidlig ut av sengen for å våke over stengene som en hauk hele morgenperioden. Alle stengene ble fisket “locked up” og det er greit å ikke være alt for langt inne i drømmeland om 17 kilo speilkarpe får det for seg å hive seg avsted med krok i leppa. Jeg ble defor en smule skuffet da jeg våknet klokken1030! Snakk om å forsove seg. Det hadd tydligvis ikke skjedd stort i løpet av natten og alle stengene var på plass (noe som forsåvidt er et veldig godt tegn), men en smule skuffet over at mine usedvanlig godt plasserte agn ikke hadde levert varene, må jeg si at jeg var. Dagen for hjemreise var kommet, men det fristet virkelig ikke å dra fra dammen med uforettet sak. For å tøye det i det lengste så pakket jeg veeeeldig sakte i sammen. En og en duppedings ble båret rolig inn i bilen, men samme hvor lenge jeg forsøkte å tøye tiden ville det seg ikke. Til slutt var det bare stengene igjen. Som et siste desperat forsøk bestemte jeg meg for å ro meg en runde for å se om fòret var blitt spist og om jeg var blitt rundlurt, eller om fiskene rett og slett ikke hadde vært innom området i det hele tatt. På vei bort til den første plassen så jeg de plutselig. 3 fisk hang musestille i vegetasjonen og så ut til å ha det ytterst fint i det varme fine været. Jeg rodde så nærme jeg turte uten å risikere å skremme de. De virket igrunn mer nyskjerrige enn forsiktige da de rolig kom svømmende mot båten for å inspisere hva det var som kom skvulpende gjennom sivet. Det så nærmest ut som de bare var borte for å konstatere at det nok en gang var en kamuflasjekledd idiot med store stygge polabriller og måpende blikk som sto å tittet på de. Den første fisken som kom glidene forbi båten så ut til å veie 12-13 kilo eller deromkring. Deretter kom vannets eneste gressklipper svømmende etterfulgt av vannets konge. The Italian i all sin prakt var lett gjennkjennelig da den rundet snaue meteren utenfor båtripa. 17 kilo karpe som som jeg nesten kunne strekke meg ut å klappe.. Fiskeskjelven var på alvor begynt å gjøre seg gjeldene.

Ikke det beste bildet, men man får et lite inntrykk av størrelsen på fiskene. The Italian til høyre..

Da fiskene hadde trukket seg tilbake i vegetasjonen benyttet jeg anledningen til å snike meg tilbake til swimmen og raske sammen det aller mest nødvendige. En stang, en snelle, en krok og en brødbit. Jeg var nødt til å forsøke litt friline/flytefiske etter disse fiskene igjen. Akkurat som i “gamledager”. Som en indianer i jaktmodus snirklet jeg meg inn på fiskene i den vinglete båten mens jeg forsøkte å komme meg innenfor kastehold. Det var tett vegetasjon der fiskene holdt til, men med litt flaks kom kanskje brødbiten til å lande blant de uten at jeg skremte vettet av hele gjengen. Med rolig bevegelse fløy brød, krok og sene mot fiskene mens jeg krysset fingrene for at de ikke skulle få panikk av bevegelsene mine i båten. Det så utrolig nok ut til å fungere. Gresskarpa flyttet seg en liten meter til siden, men resten av fisken så uberørte ut.  Kastet hadde gått over all forventning. Sena hadde faktisk havnet over et bøyd sivstrå før den gikk loddrett ned til brødbiten. Perfekt! Ikke en meter sene var synelig på overlaten. Kun en brødbit med en krok som lå å duppet rolig opp og ned ettersom vinden rørte på sivstrået.

Det skulle ta 5 minutter før fisken jeg tippet var 12-13 kilo rolig gled mot agnet. Jeg var 200% sikker på at den kom til å ta agnet og tenkte kun på å ikke være for rask i tillslaget da det bråstoppet 1 centimeter unna, dunket til brødbiten med snuta og stakk avsted i vill panikk. Faen! Panikken spredde seg og også gresseren og The Italian dundret avsted med et plask.. Faen!

Fiskene kunne umulig ha sett sena og kroken var godt planet inn i brødbiten. Det var rett og slett ingenting som skulle kunne ha skremt fisken avsted. Gudene vet hva det var som skjedde, men som så mange andre ganger under flytefiske så er karpe kronisk håpløse. Brødbiten hang fremdeles ypperlig ned fra sivstrået, og jeg kom fram til å jeg aldri kunne få til et bedre kast igjen. Jeg bestemte meg derfor for å vente og håpe på at fiskene skulle komme glidende tilbake.

Klart vann, mye vegetasjon og bunnforhold bestående av grus. En gravelpit som tatt rett ut av læreboka.

Det skulle ta en time! 60 slitsomme minutter i en liten båt uten å røre på så mye som en liten tå. Solen steika i ryggen. Myggen surret og buormene svømte i ring rundt båten.Someone please send me a shrink! Så kom gresskarpa rolig svømmende gjennom sivet og stelte seg på nøyaktig samme plass den hadde stått en time tidligere, så kom den panikkskapende speilen på 12-13 kilo etterfulgt av The Italian.. Sjefen sjøl! Jeg tok knapt nok sjansen på å blunke da den passerte skuta knappe 2 meter unna der jeg satt å holdt pusten. I ytterligere 10 minutter ble jeg stående å holde pusten før brått alt skjedde på en gang. The italian snudde seg 180 grader og gled i jevnt tempo mot brødbiten. Den hadde tydelig siktet seg inn på matbiten som lå å duppet i vannskorpa og jeg hadde nesten begynte å tenke på hvor jeg skulle ta bilde av fisken da den forbannede gresskarpa kom som en rakett og stakk avsted med krokagnet snaua 15 cm unna den digere speilen! Nå skal jeg ikke være alt for negativ her da en gresser tross alt er hyggelig det, men det var så uhyggelig nærme at 17 kilo speilkarpe slurpet i seg brødbiten at jeg nesten ikke hadde lyst til å sette inn mothugget en gang.  Men det ble gjordt, og det plasket bra til når gresseren skjønte hva den hadde gjort for tabbe og når de to andre karpene i nærheten nok en gang dundret avsted i vill panikk. Sjansen for at de ville komme tilbake i gjen i nær framtiden var heller liten.

Fighten ble ganske heftig på kort sene i tett vegetasjon, men som gressere flest gjorde den ikke alt for mye ut av seg. Etter et par minutter lå den i håven og tittet forskrekket på meg. Tilbake på swimmen måtte brått halvparten av det jeg hadde pakket inn i bilen finnes fram igjen, men det var det vært. Det var likevel ikke blitt en resultatløs helg og da er det greit å måtte pakke to ganger. Fisken klokket inn på 7020 gram og noen selvutløserbilder ble raskt knipset før fisken fikk svømmen tilbake i dammen igjen.

Gressklipper

Sjansen for å kunne få til noe mer i dammen etter dette rabalderet var heller dårlig og desuten var mine to døgn med booking straks ute. Da var bare å hive utsyret tilbake i bilen og komme seg hjem til moderlandet. Jeg hadde ett par dager fri å se fram til og nye sprell i ett annet vann var alt planlagt..

Først ut på agendaen var egentlig en helgetur til Sverige, men da jeg i går på vei hjem fra jobb innså at store deler av fiskeutstyret lå i bilen, så bråbestemte jeg meg for en enkel natt på Bøler.

Baitboaten er fremdeles død, så det går i old school fisking..

Forholdene var fine de og alt lå til rette for litt action, men det ville seg ikke. Jeg skal ikke dra rapporten her ut i det uendelige, men jeg må nesten få med en liten komisk episode som inntraff i dag tidlig.

Et heftig dropback på høyrestangen fikk med opp av sengen rundt kl 0600. Jeg sprang bort til stangen med søvnsprengte øyne, men i det jeg løftet stangen presterte jeg å tråkke på en voldsom glatt rot. Mens jeg desperat forsøkte å gjenvinne balansen sklei jeg nedover svaberget, og før jeg viste ord av det lå jeg å plasket i vannet. Igrunn ganske festlig, men jeg kan ikke si at jeg så det på den måten der og da. Jeg tipper at eventuelle mosjonister i nærheten fikk seg en god latter. Vel tilbake på land viste det seg at fisken fremdeles hang på. Det var ikke mye motstand å kjenne, men noe hang helt klart på i den andre enden. Det skulle vise seg å være en feilkroket karuss. Snakk om nedtur!! Der sto jeg og hakket tenner med en feilkroket karuss i hånden og vann fra topp til tå..

Etter å ha funnet litt tørre klær i bilen fortsatte jeg fiskingen utover formiddagen. Det hjalp ikke stort og fiskene holdt seg borte..

Om noen timer går turen til Sverige, så får vi se hva det vil bringe. Jeg skal forsøke å holde meg på land denne gangen og forhåpentligvis dukker det også opp en rapport etter hvert..