På veien sørover begynte det å gå opp for meg at vi kanskje hadde bommet på tidspunktet. Det er ikke bare i Norge vinteren har vært lang. Store deler av Europa har slitt med kuldegrader og manglende vår, og da jeg passerte isbelagte vann i Luxemburg skjønte jeg at dette kom til å bli vrient. Etter det vanlige stoppet på LeClerc og Pacific Peche i Metz kom vi omsider fram til gode gamle La Horre. Rob var som vanlig på plass og kunne melde om elendig fiske. Den siste uka hadde ikke levert en eneste fisk. Tross god innsats fra 22 mann. Trærne som på denne tiden av året bruker være grønne var triste, brune og livløse. Ikke det minste tegn til vår var å oppdrive. Trua var likevel på topp. Om alle mann hadde sviktet uka i forveien så behøvde ikke det bety noe. Nå var nemlig Ola Nordmann og Svennebanan på plass. Nå skulle det bli andre boller.

 Cold, wet and muddy…

Det skulle vise seg å bli vrient. Vi trøstet oss med at de andre rundt vannet også sleit. Fiskene ville rett og slett ikke være med på leken. Normalt på denne tiden av året bruker man se en rullende karpe eller to i timen. Nå var det ingen ting å se. I løpet av de første dagene ble det ikke observert en eneste rullende fisk. Kanskje ikke så rart da vanntempen lå på 7 grader. Normalt sett skal det være mulig å lure opp en fisk ved slike temperaturer ved å fiske på litt dypere vann, men snittdybden i Horre kan ikke være stort mer enn 1,5 meter. Med andre ord er det helt umulig å finne noen dypere hull å putte krokagnet. Områdene finnes rett og slett ikke.

Det kommer ofte til et punkt på slike turer hvor man innser at det ikke er stort  mer man kan gjøre. Det hjelper fint lite å bytte popup, trappe opp fòringen eller knyte en ny superrigg. Fisket må enkelt og greit bare “kicke igang”. Og fram til det er det bare å vente. Drikke rødvin, lese bøker og vente.. og vente..

Jon spaner etter fisk. Fint lite å se..

Uken gikk som vanlig alt for raskt, men vanntempen krøp sakte oppover. Med et lite døgn igjen nådde vi plutselig de magiske 12 gradene. Ved denne temperaturen bruker ting for alvor å kikke igang, og det skulle vise seg at det var akkurat det som skjedde. Guttene på swim 1 fikk plutselig 10 karper i løpet av en natt. De første landede karpene på nesten 14 dager. Det var tydelig at det omsider var på vei til å løsne. Problemet var at vi bare hadde en natt igjen å gjøre det på før vi måtte sette kursen nordover.

Fisket var segt, men vinen var som vanlig god.

Den kvelden ble agnene plassert med omhu. Alt lå på millimeteren der det skulle og ingen ting skulle få ødelegge for den siste lille muligheten til fisk. Skuffelsen var derfor tilstedeværende når jeg våknet uthvilt neste morgen. Null action! Null fisk! I følge reglene må man være ute av swimmen klokken 10.00 lørdag morgen, så i rolig tempo begynte jeg å pakke sammen. Det føltes ikke bra da forholdene omsider så bra ut. Solen dukket fram for første gang på en evighet, vanntempen var fin og det ble rapportert om fisk også fra swim 4. Da klokka slo 10 minutter på 10 begynte jeg å sveive inn stengene. Først en stang, så en til.. Banksticksene var for lengst på plass i bilen og stengene lå å slang på brygga da den deilige lyden av slurebremsen plutselig var å oppdrive. Jadda!! Endelig action. Ikke et minutt for tidlig. Fisken fightet bra, men det viste seg raskt å ikke være en av vannet aller største individer. En finfin trøstefisk på 9 kilo helt på tampen. Jon kom innom og hjalp til med bildene og vips var uka ferdig og det var bare å sette nesa hjemover.

10 minutter igjen av turen og omsider fisk på land.

Tommy og Thomas skulle ta over plassen etter meg og de skulle ha 14 dager på denne deilige swimmen. Det skal bli spennende å se resultetene deres om noen uker. Fisket var for alvor på vei til å ta av og tidspunktet deres kunne ikke vært bedre. Tipper det kommer mye saftige bilder på brollybrothers sidene om noen uker. Jeg hadde knapt kommet meg inn døra hjemme i Norge før den første rapporten fra de dukket opp. De hadde alt fått hver sin fisk fra swimmen jeg hadde truet den siste uke. Jeg tror nok ikke jeg tar helt feil om de lurer opp noen skikkelig puddinger. Og om ikke det skulle vært nok: Når Tommy og Thomas forlater swimmen kommer ennå en gjeng nordmenn nedover. Over 1 måned med nordmenn på samme swim. Tror snart de før bytte navn fra swim 15 til The Norwegian swim. Med andre ord er det mye spennede fiskebilder å se fram imot den nærmeste måneden. Selv om jeg ikke fikk bidratt med stort denne gangen. Neste gang derimot…

..og takk til Jon for strålende selskap!

For hver ny tur til Cassien blir man mer og mer hektet på det vannet og etter langturen i 2010 var det liten tvil om at jeg måtte sette kursen tilbake snarest mulig. Dessverre lot det seg ikke gjøre i 2011, men i sommer kom nyheten som skulle sette fart på meg. Fra 2013 kom nattfiske til å bli forbudt. Det har lenge vært nattfiskeforbud på sommeren, men nå skulle det visstnok utvides til å gjelde hele sesongen. Skulle jeg noen gang få kommet meg tilbake var det på høy tid å sette igang.

Heldigvis var det noen ferieuker igjen og planene ble forsiktig snekret sammen. Mitt i planleggingen fikk jeg en mail fra Jürgen Rower. En usedvanlig hyggelig tysker jeg traff ved vannet i 2010. Vi samkjørte planene så langt det lot seg gjøre, og ble enige om å treffes ved bredden etter noen dager.

Etter et døgn kontinuerlig kjøring og en sinnssyk nestenulykke rett sør for Lyon kom jeg fram til vannet. Vannstanden var veldig lav, som den ofte er på denne tiden av året, og det kjente platået ved bro-pilar nummer 2 (mange har sikkert lest om plassen i blant annet Tim Paisley’s bøker) var tørrlagt. Noen italienere hadde til og med satt opp bivvyen oppe på platået som ellers bruker å være en ytterst fin plass å putte et krokagn eller to.

“Bernadette” –  som de siste årene har vært vannets største karpe bruker av en eller annen grunn å bli fanget i nordarmen hver bidige november. Sjansen for å snappe en spesifikk fisk i et såpass stort vann er jo ikke akkurat enorm, men det skader jo ikke å forsøke, så etter å ha lastet båtene til bristepunktet satte jeg kursen nordover. Det ble tidlig klart at det var flere enn meg som hadde planer om å¨få med seg siste rest av Cassien før nattforbudet kom på banen. Det bruker alltid være mye folk, men dette tok virkelig kaka. Så godt som hver eneste plass i nordarmen var bebodd av ivrige karpefiskere. Selv plasser som strengt talt ikke er beboelige grunnet ytterst bratt strandsone var det bivvyer å se. Folk karret seg rundt med stenger som fjellgeiter.

Den eneste plassen det ikke var folk å se var så langt opp i nordarmen det er mulig å komme. Under de 8 ukene ved vannet i 2010 var det ikke folk på denne plassen en eneste gang, så jeg var først litt skeptisk, men jo mer jeg tenkte på det desto mer gira ble jeg. Fiskene i vannet er notorisk kjent for å holde seg unna fiskepress. Er det mye folk ved vannet finner de seg bortgjemte kroker å gjemme seg i, og denne viken jeg nå hadde til rådighet så ut som et ytterst perfekt sted for å gjemme seg bort. En plass de alltid kom til å være trygge.

Jeg fikk rigget opp utstyret og tatt en rask titt på området med ekkoloddet, men etter å ha vært våken i 36 timer gikk jeg ikke alt for grundig til verks. Jeg fant et fint platå på 8-9 meter som fikk besøk av et par krokagn, mens de to siste agnene havnet i starten på den gamle elverenna på mellom 17 og 19 meter.

På plass i nordarmen

Været var heldigvis fint denne dagen og det var nærmest en fryd å ro rundt for å jakte på potensielle hotspots å putte et agn eller to.  Hver potensiell plass ble omhyggelig merket med en markør før jeg etter noen noen timers jobb satt igjen med de 4 jeg hadde aller mest trua på. Det mest spennende området så ut til å være et gigantisk “rygg” som strakk seg flere hundre meter utover i vannet. Toppen av denne “ryggen” var rundt 5 meter dyp (50 meter fra land) før den rolig og jevnt gikk nedover mot 10 meter på omtrent 250 meters avstand. Sidene på ryggen var bratte og det stupte raskt ned til 30 meter, men også i disse kantene var det enkelte “hyller” som virket interessante.

Glad og fornøyd med dagens oppdagelser kom jeg meg tidlig i seng. Det føltes som om fisketuren for alvor var igang. Jeg var derfor ikke helt fornøyd da natten passerte uten så mye som et pip i nappalarmene. Skuffet er kanskje litt å ta i da det strengt talt er Cassien det er snakk om her, men når man først før den følelsen om at noe kommer til å skje så er det alltid en liten nedtur da det ikke går helt etter planen.

Det var ikke så mye annet å gjøre enn å sette seg i skuta for å fortsette jakten på nye og potensielt bedre “spotter” å fiske av.

På motsatt side av “vika” jeg fisket (rundt 200 meters hold) var det ekstremt brådypt.  En stanglengde fra land var det brått blitt 10 meter dypt og ett par stanglengder til så var man nede på 30 meter. Jeg kjørte fram og tilbake i en evighet i håp om å finne en noe jevnere skråning hvor ikke boiliene ville rulle helt ned til 30 meters dyp, men det virket like bratt over alt. Så ut av det blå dukket det plutselig opp et paddeflatt området på kanskje 4×4 meter mitt i skråningen. En skikkelig “dinnerplate” som ropte fisk lang vei. For å gjøre det ennå bedre lå plassen på 8 meters dyp. En dybde som på tidligere turer har levert bra med fisk. Dette var akkurat hva jeg behøvde. En ny “spott” som virket lovende og trua var for alvor tilbake igjen.

Mitt i middagen den dagen ble det et heftig dropback på stangen som ble fisket på den nylig oppdagede plassen. Jeg kastet pastakjelen til side og stormet ned til stangen. Noen raske omdreininger på sveiva og vips var jeg i kontakt med en fisk langt der ute. Med skjelvende knær hoppet jeg i båten og kjørte så raskt elmotoren klarte å prestere utover mot fisken. Tankene om at dette måtte være en malle dukket rimelig raskt opp i hode. Fisken var spinnvill og knapt mulig å løfte fra bunnen. For hver meter jeg fikk løftet fisken forsvant 4 meter ut fra snella. Jeg valgte likevel å ta det relativt pent å pyntelig da karpene i vannet er kjent for å fighte ytterst bra. Chardonnay-skjellkarpa fra sist tur holdt det gående i nesten en time og jeg var også den gang hellig overbevist om at det dreide seg om en malle. Denne gangen gikk det noe lettere og etter 45 minutter(!) poppet det opp en speilkarpe på deilige 20,8 kilo. Snakk om pangstart!

20,8 kilo og en veldig hyggelig start

Det er merkelig hvor mye mer man slapper av på slike turer med en gang den første fisken er på land. Hovedmålet er jo som regel å få en fisk og det gikk jo relativt raskt denne gangen. Jeg hadde fremdeles 10 døgn igjen og jeg begynte for alvor å stortrives. Med litt flaks hadde teorien om at fiskene hadde gjemt seg på den upopulære plassen min slått til. Vinflasken ble åpnet og stemningen steg for hver time som gikk. En halvtimes tid før midnatt skjedde det igjen. Et raskt dropback på den samme stangen og hele scenarioet gjentok seg. Lang slitsom fight fra båt etterfulgt av ville jubelscener  i det fisken havnet i håven. Også denne speilkarpa skulle vise seg å være en 20 plusser. 20,66 kilo for å være nøyaktig.

20,66 kilo

Gutta i Northern Baits hadde vært snille og sendt med meg en god ladning Krillers i 24mm+ størrelsen. Boiliene minner ganske mye om krillkulene jeg har fisket med de siste to årene og det skulle bli interessant å få testet de i et vann som Cassien. Det kunne knapt nok ha startet bedre med to 20+ fisk på så kort tid. Tross gode mengder boilies valgte jeg likevel å fòre relativt forsiktig. 37 Krillers + 5 knuste tigernuts pr stang for å være pinlig nøyaktig. Om det hadde ligget 20 eller 50 boilies der tror jeg ville hatt lite å si, men litt overtroisk har man blitt og 37 har merkelig nok ofte brukt å være et magisk nummer.

Krokagnet var en snowman bestående av 24mm krillers bottombait toppet med  B5 popupen til Essential baits i 20mm størrelsen. Riggen var den gode gamle lignalineren med en Mad Gripper #4 og Incognix som fortomsmateriale.

Resten av natten var det stille på godstangen og også stengene som la utover det store platået fikk ligge i fred. Det får jo nesten være grenser for mye actiondet skal være. Jeg kom meg tidlig opp den neste morgen for å være klar for det klassiske 1100-hugget, men også dette uteble. Ting så ut til å være tilbake til den normale ved Cassien sine bredder, men så ut av det blå klokken 1500 dro det avsted. På hvilken stang? Joda, samme som alltid. Over de samme 37 boiliene. Fisk på denne tiden av døgnet bruker alltid være litt ekstra spennende. Som flere har fått med seg er det gjerne på litt “rare” tidspunkt de virkelig store madammene dukker opp. Det kan nesten virke som de lever helt egne liv for seg selv. Ikke bare i Cassien, men i storkarpevann verden over hører man om giganter som kommer på land helt utenom de normale huggperiodene.  Også denne fisken fighten noe helt vanvittig, men kroken satt perfekt i munnviken og den ville trolig aldri falt av. Først så det ut til å være nok en fisk på rundt 20 kilo, men da jeg skulle løfte herligheten opp på land merket jeg raskt at dette dreide seg om noe helt annet. Jeg var jo knapt kapabel til å løfte fisken! Nå er jeg nok ikke kjent for å ha verdens største muskelmasse, men det var brått liten tvil om at det dreide seg om en skikkelig sto sak. Det ble mye klabb og babb, men fisken kom seg i veiestativet og klokket inn på ny pers. 28,8 superdeilige kilo. 600 gram over den gamle persen fra Rainbow (ja den uten bilde), men gode gud så mye bedre denne føltes. En skikkelig pudding fra et digert vann med kun 5 fisk over 28 kilo. Følelsen av å holde en av de fem som alle 200 folkene rundt vannet drømmer om er igrunn ubeskrivelig. Det er meget mulig jeg aldri kommer til å få en større karpe, men det er igrunn helt greit. Jeg er mer enn fornøyd!

Yiihaaa! 

28,8 kilo

Den kvelden sleit jeg fælt med å få sove. Det var mye inntrykk som måtte fordøyes, men det begynte også å føles som om jeg hadde snublet over en gullplass. På under ett døgn var brått 3 karper over 20 kilo kommet seg på land, og jeg hadde fremdeles flust med tid igjen. Forholdene så uvanlig fine ut og alt lå igrunn tilrette for mer fisk. Helt sikker kan man riktignok aldri være i vann som dette. Fiskene kan finne på å svømme lange distanser på en dag og like brått som de dukker opp, kan de forsvinne som dugg for solen. Jeg hadde heldigvis ingen grunn til å bekymre meg. Rett over midnatt mens jeg satt å leste Cassien and Beyond av Steve Briggs (som forøvrig fisket et par kilometer unna) dukket lyden av et nytt dropback opp i receiveren. Jeg tror ikke engang jeg sjekket hvilken stang det var før jeg løp ned til godstangen og kjente fast fisk i den andre enden. Denne natten var det en god del vind, og det skulle bli usedvanlig vrient å holde kontroll på båt, fisk, bølger og elmotor. Fisken slepte meg rundt mens bølgene skvulpet og vinden dro meg avsted nedover nordarmen. På et lite tidspunkt var jeg sikker på at dette aldri kom til å gå bra, men på mirakuløst vis kom fisken seg i håven på håvingsforsøk nummer 7. Noen ganger savner man virkelig en privat håver og kaptein.

Det skulle vise seg å være en skjellkarpe denne gangen. Og bra tyngde virket det også som den hadde. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Dette gikk virkelig over all forventning. Skjeller’n klokket inn på 22,5 kilo og viste seg å være en av de gode gamle originalene som vannet har å by på. En kjent fisk som til stadighet lar seg lure. Det mest komiske i situasjonen var da jeg kom tilbake til bivvien og fant boken jeg akkurat hadde lest oppslått på side 333. Der var det bilde av den samme skjellkarpa som jeg akkurat hadde puttet i karpesekken. Man kan jo bli religiøs av mindre..

22,5 kilo

 Det var klart at et slikt fiske ikke kunne vare evig, men at det skulle avsluttes slik det gjorde var ikke helt etter planen. Sent neste kveld når sola var på vei ned bak horisonten dukket det en båt opp i det fjerne. Båten kom stadig nærmere og etter lenge å ha jaktet på en ledig plass bestemte kapteinen seg for å slå seg til ro akkurat der godplassen min var. Jeg forsøkte å forklare tyskeren at jeg fisket tvers over vika, og at jeg hadde et agn liggende 10 meter på utsiden av bivvydøra hans, men han forsto ikke ett kvekk av hva jeg pratet om tross vifting med armene og peking på markøren som markerte spotten. Det var lite jeg kunne gjøre. Selvsagt litt kjipt, men 200 meters hold er litt i overkant når det er mye folk rundt vannet. Det var bare så kjipt at det var den eneste stangen jeg fikk til å levere fisk. Tyskeren rodde ut agnene sine og vips så hadde jeg 4 sener gående på tvers av go’plassen min. For å gjøre det hele ennå verre dumpet han 20 kilo boilies pr stang og finfiskingen min med 37 boilies rundt krokagnet var kjørt. På trass lot jeg agnet ligge på plassen den natten, men jeg visste nok innerst inne at det ikke kom til å skje stort.

Fredag morgen våknet opp uten å ha hørt noe som helst spennende fra nappalarmene. Tyskeren viste ingen tegn på å bytte plass så jeg bråbestemte meg og pakket sammen basecamp. Utrolig kjip da jeg hadde funnet meg en ordentlig god plass, men isteden for å sitte å irritere meg var det bedre å bytte plass. Jürgen skulle også dukke opp en av de nærmeste dagene, så det hadde kanskje blitt plassbytte uansett.

Jeg la merke til at det begynte å blåse ganske kraftig mens jeg pakket sammen, men at det skulle bli full storm var ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Da skuta var klar for avreise blåste det så ille at jeg hverken kom fram eller tilbake. Jeg brukte rundt 40 minutter på å ta meg de 200 meterne bort til nærmeste odde, og det var ikke snakk om at jeg kunne ta meg videre. Plassen fristet igrunn ikke så mye å fiske fra det det var i det samme området som mine uproduktive stenger hadde ligget de siste dagene, men jeg hadde ingen mulighet for å komme meg videre i stormen. Jeg ble sittende værfast å håpe at vinden skulle roe seg, men etter 3 timer blåste det mer enn noen gang. Jeg bestemte meg derfor for å rigge opp basecamp igjen, fiske en natt og så dra videre neste morgen om været tillot det. Det er ikke helt optimalt å fiske en plass man egentlig ikke vil fiske, men på den andre siden så satt jeg i det minste ikke hjemme i Norge på jobb. Jeg trøstet meg med en flaske rødvin og en pose potetgull og plutselig var livet ganske alright allikevel. Rart det der..

Som forventet leverte plassen null, nix og nada fisk, men til min store glede kunne jeg neste morgen se at vinden hadde roet seg. I hui og hast fikk jeg pakket samme og satt kursen sørover. Langt bak i hode hadde jeg en liten plan om å komme meg til sørarmen. Sørarmen er kjent for å være en smule mindre populær enn de andre delene av vannet. Mye pga et noe mer segt fiske, men med litt flaks ville fisketrykket også kanskje være litt mindre der og en del fisk kunne jo ha fått det for seg å sette kursen dit.

Da jeg var begynte å nærme meg midten av vannet fikk jeg øye på en kjent båt med en kjent figur oppi. Det var Jürgen. Han hadde sett lappen med “N” på i bilvinduet som indikerte at jeg befant meg i nordarmen, og var på vei nordover på jakt etter norske flagg. Det viste seg at også han hadde hatt problemer i stormen dagen før, og hadde omtrent gått ned med mann og mus. Han hadde med nød og neppe fått karret seg inn på 3. point hvor han hadde overnattet uten å fiske.

Etter de vanlige høflighetsfrasene luftet jeg idèen om å sjekke ut sørarmen. Jürgen så seg enig i tankegangen så vi satt nesa sørover med nytt mot.

Heading south

I det vi rundet swimmen Le Virage og fikk våre første blikk nedover sørarmen ble vi mildt sagt fornøyde. Det var knapt nok fiskere å se. Det satt riktignok et par på den ene øya, og Jürgen mente han kunne se noen på Banana swim langt der nede i sør (selv om jeg aldri så en levende sjel der), men 4 personer regnes igrunn som helt øde å forlatt. Ihvertfall om man sammenligner med tilstandene som hadde vært der opp i nord. Nå ble plutselig spørmålet hvilken av plassene vi skulle velge. Jürgen hadde fisket sørarmen en god del tidligere og hadde mye info å komme med, men valgmulighetene ble nesten for mange. Vi kjørte rolig sørover mens vi vurderte, analyserte, grublet og tenkte og før vi viste ord av det var vi en god bit ned i sørarmen. Brått dukket plassen Lennart og jeg startet fiskingen januar-turen i 2007, og jeg bråbestemte meg for å gi den et nytt forsøk. Jürgen gikk for en liten odde 100 meter lenger sør og vips var vi igang igjen. Opp med bivvy og ut i båten for å lete opp gromplassene.

Sørarmen er betydelig grunnere enn nordarmen, og det er flust av potensielle plasser å putte krokagnet, men jeg sleit fælt med å bestemme meg for hvilken som så best ut.  Jeg fant ut at litt ulike dybder sikkert var en fornuftig start for å finne ut hvor dypt fiskene befant seg, så jeg spredde agnene fra bunnen av elverenna (15m) videre opp mot grunneste stang på 5 meter. Alle spottende ble forsiktig fòret med 37 krillers. If it ain’t broke, don’t fix it.

Det tar alltid litt lengre tid enn man tror å rigge basecamp og gjøre seg kjent på nye swimmer, men rundt 14.30 var agnene i vannet og jeg satt med ned på stolen for å tilberede en rask lunch.

30 minutter senere dro det avsted på 5 meters stangen! Jeg var mildt sagt overrasket. Jeg hadde forventet at fisket skulle være übersegt, men kanskje den folketomme sørarmen hadde fått fiskene til å senke skuldrene ett par hakk. Fighten var forøvrig ganske artig. Fiskene fighter jo som nevnt enormt bra i Cassien, og mens jeg ble slept rundt på kryss og tvers kom “treningsgjengen” roenede. Vannet blir brukt som treningsarena for sørfrankrikets ro-elite og før jeg viste ord av det befant jeg meg mitt inne blant 15stk 4-manns båter. Det kom noen franske skjellsord  da jeg tydeligvis ødela fælt for rytmen deres, men jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å henge på fisken så godt jeg kunne. Jeg hadde det forøvrig ganske fint da det var jentelaget som var ute på trening. Karpe på krok og båter fulle av jenter i hotpants hvor enn man ser kan jo umulig være feil.

Det skulle vise seg å være turens første fisk under 20 kilo. Det får jo nesten være grenser på hvor drøyt resultat det skulle bli. Jeg var uansett strålende fornøyd med det raske resultatet. Jürgen trappet opp og vi fikk faststilt vekten til 15,5 kilo..

15,5 kilo fra sør

En fisk som dette måtte jo selvsagt feires og Jürgen hadde som alltid med seg enorme mengder glüwine fra Tyskland. En drikk som burde blitt obligatorisk på alle senhøstes karpeturer. Det ble etter hvert veldig god stemning og den ene røverhistorien etter den andre dukket opp. Mitt i en lengre avhandling om karpefiskes finesser dro det avsted igjen på den samme stangen. Fisken skulle vise seg å være den snodigste karpa jeg noen gang har fått. Om den var syk eller bare hadde hatt en tøff barndom skal jeg ikke uttale meg om, men moro var det uansett. Det er mulig jeg er litt rar, men jeg har alltid syntes “the odd ones” er litt ekstra stas å få.

En snodig sak på 12,2 kilo 

 Stemningen var god tidligere på kvelden, men nå tok det nærmest av. Glüwinen ble byttet ut med rødvin og etter hvert kom også whiskyen fram på borden. Resultatet ble tidenes skallebank og store deler av den neste dagen ble jeg liggende i soveposen å synes synd på meg selv.

 God stemning i shelteret

 Det skjedde fint lite på fiskefronten denne fyllesjukedagen. Noen som kanskje var like greit. Det skulle faktisk ta ett par dager før det igjen ble noe fisk på land. Grytidlig en morgen kunne jeg høre Jürgen komme roende i hastig tempo. Det kunne bety fint lite annet enn at han hadde fått fisk. Det skulle vise seg til de grader å stemme. Etter å ha fisket Cassien en mannsalder hadde han endelig fått fingrene i en fisk av skikkelig kaliber. Og for en fisk! En av de virkelig store grisene lå på avkrokningsmatta og tittet opp på oss. Jürgens fox-vekt hadde meldt om “error” noe som alltid er et bra tegn om man har stor fisk i veienettet. Vi fant fram veieutstyret mitt og med skjelvende hender fikk vi løftet opp puddingen. Vekta stabiliserte seg på 30 kilo prikk! Wohoo! Det var nesten ikke til å tro. Vips var 2 av vannets 5 største fisk kommet seg på land denne turen. Det skal strengt talt ikke være mulig..

30 kilo Cassien karpe!

Klokken var nok rundt 6 på morgenen da vi fikk vinket farvel til fisken, men tross det uhyggelig tidlige tidspunktet måtte jo en fisk som dette feires. Frokosten fikk vente., og isteden var det rødvinen som ble funnet fram. Det gikk som det måtte, og jeg fikk brått nok en dag med fyllesyke å se fram imot.

Fisket roet seg dessverre veldig etter giganten til Jürgen. Det mest spennende var trolig da en lite karpe fant Jürgens boilie litt for fristende. Halveis inn til håven dukket en diger malle opp og jafset i seg karpa. Den hadde heller ingen planer om å gi slipp på godbiten med det første. I flere timer denne iskalde morgen ble tyskeren dermed slept rundt i sørarmen, mens jeg satt på land ved siden av bivvyheateren og lo meg skakk. Etter ett par timer fant malla ut at det var like greit å spytte ut karpe.. Også dette fant jeg ytterst underholdende, selv om Jürgen trolig ikke var like enig der han sto full av istapper og malleslim. Etter ytterligere noen dager blanking kom vi fram til at vi var nødt til å flytte på oss om vi skulle ha sjanse på noen flere fisk. Jeg hadde et lite ønske om å gi vestarmen et forsøk, da jeg ennå ikke har fått testet den delen av vannet. Vannstanden hadde begynt å krype oppover og det er ikke uvanlig at fiskene søker inn der på stigende vannstand. Jürgen lot seg overbevise da han uansett hadde 3 uker til igjen ved vannet, så vi pakket igjen ned campen og satte kursen mot vest.

Vestarmen er uten tvil den minste og mest kronglete delen av Cassien. Tross den noe beskjedne størrelsen er likevel vest ytterst populær. Mye fordi man ikke er så vindutsatt som enkelte andre plasser, men først og fremst at vannets gyteområder befinner seg lengst inne i vest. Enorme mengder fisk setter derfor kursen innover hver vår for årets høydepunk og også enorme mengder fiskere setter kursen innover for årets høydepunkt. Dessverre har det blitt slik at mange av plassene i vest er okkupert lenge før gytingenvandringen setter igang. Alt nå var det folk på plass som hadde planer om å fiske der til april. Andre var med i fiskeklubber hvor de hadde plassen på rundtgang. Etter 14 dagers tid kom kompisen og tok over og sånn gikk det helt til man brått hadde vannets beste plass de magiske mai-ukene. Det er litt synd at det blir sånn, men det er pent lite å få gjort noe med. Det er bare å bite det i seg.

Vestarmen var full av folk. Faktisk så full at vi ikke en gang vurderte tanken på å ta den ene ledige plassen som var å oppdrive. Isteden dro vi tilbake til munningen av vestarmen. Helt ut mot hovedbassenget. Der var det ikke på langt nær så mye folk og det var mye plass å boltre seg på. Potensielle fisk på vei inn vestarmen var nødt til å passere våre agn, og med litt flaks kunne vi kanskje snappe opp en fisk eller to.

 Flagg er en viktig del av Cassien fisket

Morgenstemning

Dessverre skulle det vise seg å bli vrient. Fiskene ville ikke lenger være med på leken. Tross 3 dager med harde forsøk lot ingen fisk seg lure i hovedbassenget. Det var likevel ytterst trivelig å snakke skit med “Tysker’n” hver kveld. Tross det noe labre resultatet de siste dagene var det likevel blant de råeste fisketurene jeg kan minnes. De første dagene var uansett så utrolige rent fiskemessig at jeg kan leve på de i flere år. Godt selskap,  mye stor fisk og ikke minst mengder med den spesielle stemningen man bare finner rundt Cassien er mer enn nok av grunner for å dra tilbake. Vi får se hva som skjer med nattfiskeforbudet, men det er liten tvil om at jeg må tilbake. Helst så raskt som overhode mulig..

Og helt til slutt en liten filmsnutt..

For noen måneder siden begynte planen å ta form. Jeg hadde omsider fått bestemt meg for hvilket vann som skulle “knekkes”. Vannet er en gammel plage av et vann som jeg til stadighet har tenkt på. Grunnet mye tett kratt, elendige bunnforhold og kjipe sultne sørv som hiver innpå enorme mengder boilies har det ikke blitt mange nettene ved vannet, men nå som jeg var klar for å bruke litt tid og virkelig gå grundig til verks virket vannet brått litt mer overkommelig.

Chasing Myths

Vannet er ytterst privat, men en håndfull folk (deriblant undertegnede) har etter mye prat med grunneieren fått lov til å forsøke oss på karpene. Det begynner å bli noen år siden denne dealen ble inngått og nå er det på høy tid at det blir noen resultater. Alle andre fiskeplaner er lagt på hattehyllen fram til noen av vannets innbyggere har kommet seg på land.

Grunnet en lettere form for “no publicity” avtale kan jeg ikke gå alt for mye i detalj rundt hva vannet kan inneholde, men for å gjøre en veldig lang historie kort inneholder/inneholdt vannet en rekke ulike arter. Blant annet svømte det rundt en fin bestand med herlige speilkarper for en hel drøss med år siden. 12-13 år tilbake i tid inntraff det dessverre en fiskedød og store mengder karpe dukket opp med buken i været.  Det nøyaktig antallet døde fisk vet vi ikke, men det var snakk om mye død fisk. En av speilkarpene ble klokket inn på 12 kilo noe som mildt sagt var en drøy vekt for 12-13 år siden. Hva en slik fisk ville veid i dag er umulig å si, men det er noe av det vi har planer om å finne ut av. Spørsmålet er nemlig om alle fiskene døde eller om enkelte overlevde fiskedøden og svømmer der den dag i dag. En håndfull gresskarper klarte seg utmerket og svømmer fremdeles rundt i vannet, så det er ikke helt utenkelig at noen av speilkarpene også har klart seg.

Gjennom de siste års sporadiske turer til vannet har vi observert flere ting som minner voldsomt om karpe. Aldri noen 100% sikre observasjoner, men en hel drøss hendelser som lukter karpe lang vei. Cruisende fisk, hoppende fisk midt på natten som har laget enorme plask, osv osv. Gresskarpene kan selvsagt stå bak mye av dette, men jeg liker å tro at det er noen karper igjen uti der. Det er bare en måte å finne ut av det på og det er å fiske masse. Observere og fiske.

Gresskarpe eller ukjent monsterspeil? Ikke godt å si. Selv synes jeg den “buede” ryggen lukter karpe lang vei.. Klikk på bilde for bedre oppløsning.

Så godt som all ledig tid den siste to månedene har blitt brukt rundt vannet. Stier har blitt laget, swimmer har blitt ryddet og kilo på kilo med boilies har havnet i vannet. Nå begynner det hele å minne mer om et karpevann og det er ikke lenger like håpløst å ta seg fram i det tette krattet. Sikten er fremdeles like dårlig da det er et ordentlig humus farget skogsvann, men boiliene som blir puttet ut på grunt vann forsvinner i stadig raskere tempo.

Til å begynne med ble det fòret i hver krok og krik av for å få fiskene til å bli komfortable med å finne runde og velsmakende kuler hvor enn de ferdens, men de siste par uker har jeg konsentrert foringen på 4 hotspots. Og fòret forsvinner til de grader. De siste 10 dagene før første natt med fisking gikk det ut latterlige 120 kilo boilies og hver eneste lille kule forduftet. Gresskarpene kan selvsagt stå bak noe av dette, men jeg tror (og liker tanken) at det er noe annet som står bak.

Et annet problem som har dukket opp med denne fòringen er all kvisten og kvasten som ligger nede i den kjipe silten på bunn. Når fiskene har rotet en natt på fòrplassen har de gravd fram et “juletre” med kvist. Nye snaggs dukker opp for hver fòringsrunde og kroken setter seg lett fast i kvistene når småfisken går å dytter på krokagnet. Det er med andre ord mer enn nok av problemer å overkomme.

Den første natten

Etter utallige timer med forberedelser ble det for noen uker siden omsider tid for den første natten bak stengene. De fire go’spottene fikk hver sitt krokagn, etterfulgt av noen kilo boilies i varierende størrelse. Drytech’s steinbitgryte med dillmarinerte reker ble fortært og noen halvlitere forsvant samme vei. Det er tydelig at det begynner å bli høst for alt etter ett par timer i stolen  fant jeg at at det var vel så fornuftig å krype ned i soveposen med Leif G.W. Persson som eneste selskap. Det ble ikke mange kapitlene før det var andre ting som fanget min interesse. Ett og annen pip dukket opp i nappalarmet så jeg valgte å komme meg ut i mørket for å få litt bedre oversikt over hva som foregikk. Muligens var det sørven som gikk å nappet i krokagnet, eller en av vannet gullvederbuk som virkelig har fått smaken på boilies etter de siste ukers fòringskampanjer.  Eller kunne det være en hittil ukjent monster av en karpe som slo borti sena med halefinnen mens den sto med hode nedi mudderet å slafset i seg boilies. Jeg hadde bare så vidt fått opp bilde i fantasien om hvordan en gammel nøttebrun speilkarpe fra dette vannet kunne komme til å se ut før småpipingen gikk over til et skikkelig piping. Noe hadde gått i fella!

Stangen ble løftet fra bancksticken og i den samme vrengte den over. Tre kraftige drag i stangen indikerte en bra fisk i den andre enden. Fisken virket stor selv på 70 meters hold. Jeg rakk så vidt å tenke tanken på å kaste meg i båten å ta opp kampen før fisken forsvant. Noe så kjipt som et senebrudd hadde oppstått. Jeg kan knapt huske sist det har skjedd. Av alle mulige plasser å miste en fisk må dette være blant de verste!

Da jeg en liten time senere hadde fått agnet tilbake i vannet var løpet kjørt.
Ikke noen flere tegn til liv var å oppdrive.

Den andre natten

Etter det fatale senebruddet klarte jeg ikke tenke på stort annet enn å komme meg raskest mulig tilbake til vannet for en ny natt.

Jeg brå-bestemte meg derfor for en “rett-på-jobb-natt” .  Rundt 1900 var jeg på plass og fikk raskt plassert stengene. Fòret var som vanlig borte fra fòrplassene, men det var et unntak. Plassen jeg mistet fisk sist tur har ligget urørt siden. Ikke en boilie har forsvunnet etter at det “fatale” inntraff. Snodig det der, men det er langt fra første gang jeg har vært borti lignende.

Det var lite tegn til liv på kvelden så da klokka ble 2200 takket jeg for meg og krøp ned i soveposen. Så mye søvn ble det ikke for rundt midnatt dro det av sted på “snaggstangen”. Agnet ble fisket midt inne blant store skumle greiner, så alt var locked up med bremsen skrudd helt igjen, 250 gram bly og grov braid som hovedsene. Det ble mildt sagt kaotisk når fisken fant boilien med krok i. Ut i mørket bar det og på mirakuløst vis kom den seg inn til håven uten å sette seg fast en eneste gang.
Dessverre ingen speilkarpe, men når man først skal få en bifangst så er jo en gresser på 7,1 slettes ikke ille. Litt helvete er det jo å håndtere disse skapningene, men etter litt klabb og babb fikk jeg i det minste ett par kjipe nattbilder av skapningen.

Resten av natten var stille, så da vekkerklokka ringte kl 0645 var det bare å komme seg opp av soveposen å setter kursen mot jobb.

 Drøvtygger på 7,1 kg

Den tredje natten

Det gikk en uke før jeg igjen fant tid for en ny natt bak stengene. På de to plassene jeg hadde vært i kontakt med fisk lå alt av boilies igjen, men de to siste spottene forsvant det fremdeles enorme mengder boilies pr natt. En ny lovende spott hadde også dukket opp. Selv om jeg har rodd 100 runder rundt vannet og lett etter spennende plasser å plassere agnet, så dukker det stadig opp ting man har misset.
Et gammelt bekkeinnløp (som ikke lenger er i “drift”) hadde ført med seg masse sand og grus inn i vannet. Ca 10 kvadratmeter med steinhard bunn!.
Utrolig spennende da resten av vannet består av kvistbefengt mudder på flere meter.
Store deler av den nye spotten var dekket av gammelt løv, men det var tydelig at noen fisk hadde vært inne å spist der nylig.
Kvadratmeter store flekker med sand lyste mot meg der fiskene hadde gått å rotet. Ulempen med denne spotten er at jeg ikke når plassen uten å rydde en helt ny swim i det tette krattet. Det får bli et prosjekt for neste år!

Den tredje natte ble en god gammeldags blankenatt. Ikke tegn til liv hos hverken gresserne, sørven eller de teoretisk sett veldig store speilkarpene. Det mest spennende som skjedde var at en elg kom brasende gjennom skogen og nærmest krasjet med bivvyen min.

Jeg er litt usikker på om det blir så veldig mange fler netter der i år. Vanntempen er alt langt under 10 grader, og vannet er vrient nok som det er ved normale temperaturer. Om ikke annet så er planene klare for 2013 sesongen.

 Den nyeste generasjonen skrikemåker er på plass

En varm og intens vind pumpet inn i viken og det lette duskregnet gikk gradvis over til intense regnbyger. Bivvyen ristet i vindkastene og den varme temperaturen gjorde sitt til å gjøre sovingen vanskelig. Etter å ha hoppet inn og ut av drømmeland i noen timer våknet jeg plutselig av den nydelige lyden fra receiveren. 4 forsiktige pip. Det var bare å komme seg ut av soveposen og ut i plaskeregnet. Den überslakke sena som ble fisket inn i vegitasjonen var plutselig ikke så slakk lenger. Den sto spent som en fiolinstreng og det var lite annet enn karpe som kunne stå bak.  Jeg fisket synkebraid for anledningen, men tross den følsomme sena var det ikke tegn til liv å kjenne. Alt var snagget “bigtime”, men heldigvis hadde jeg båten med så aksjon “redde karpe død eller levende” ble satt igang.

Om jeg ikke ble bløt nok av regnværet så gjorde i det minste de 50 literene med regnvann i båten en god jobb. Vinden  presset skuta alle andre steder enn dit jeg hadde tenkt meg og hele opplegget virket en stund ganske kritisk. For å toppe hele opplegget ble jeg i tillegg angrepet av 50 sinna måker som stupdykket, dreit og skreik rundt ørene på meg. Ikke akkurat en veldig hyggelig opplevelse. Ulempene glemte jeg heldigvis fort da fisken smatt opp i håven. Fisken var nylig utgytt, men den var lang og ryggbred. Det var tydelig en av “The Furious Five”. Navnet jeg har gitt de gamle store hannfiskene som alltid har vært blant de største i vannet. Det er godt mulig det er flere enn fem, men The Furious Five passer uansett fint. Og for en fisk det skulle vise seg å være. 11100gram og 78,5cm! Faktisk min 11. over 11 kilo i Norge så et aldri så lite jubileum ble det på den ytterst lite planlagte turen.

 11,1 kg !

Jeg rasket samme litt tørre klær før jeg fyrte avsted en sms til Frederik. Jeg var lenge i tvil om jeg skulle gjøre det da han på mirakuløst vis har klart å unngå 10kg+ fiskene i vannet i 20 år. Tanken på at jeg skulle lure opp en sånn en foran snuten på han var likevel såpass festlig at jeg ikke klarte å la være.  Noe svar fikk jeg ikke på meldingen så jeg var raskt tilbake i drømmeland. Midt i en absurd drøm om marshmallows og Sandra Lyng Haugen ringte Frederik og dro meg motvillig ut av drømmeland. Han hadde klart kunststykket å lugge opp en mye etterlengte 10 pluss fisk. Nok en av “The Furious Five” og turen ble brått så komplett den kunne bli. Fisken til Frederik bør gå inn i historiebøkene som verdens mest fortjente 10 kilos karpe, og det var virkelig på høy tid at den dukket opp. Forbandelsen er brutt så nå blir han nok “farlig” fremover.

Jeg må si det er heftig hvor store de Oslo karpene begynner å bli. Det er ikke mange år siden en 11 kilos var helt uoppnåelig selv rett før gyting. Nå har vi fisk som veier over 11 kilo når kondisjonen er som dårligst midt på sommeren. Tanken på at begge disse fiskene lett kunne blitt norgesrekord om de hadde blitt fanget ett par uker tidligere er jo ganske heftig!!

 10840 gram + 11100 gram. Ikke akkurat hverdagskost!

Jeg driver forøvrig også å snuser rundt på et par nye prosjekter, men selve fiskingen kommer nok ikke til å settes i gang før sensommer/høst, så forhåpentligvis får jeg litt mer å fortelle om da.

Karlsson, som på mirakuløst vis har unngått å få fisk i vannet på flere år, flytter hvert øyeblikk nordover og hadde igrunn ingen mulighet for noen flere karpeturer. Han fikk med seg hvor mye trøkk det hadde vært sist helg, og vips så han klarte å klemme inne et morgenpass lørdag morgen. Det gikk som det måtte og da han trappet opp umenneskelig tidlig lørdag morgen hadde jeg ikke fått en fisk. Det var rett og slett blitt dødt som i graven. Jeg er sikker på at fiskene vet at han er i området og finner på andre ting enn å spise på pur faen. Noen annen god forklaring finnes ikke. Bestanden er stor og det er en del konkurranse om maten, så gjentatte blanketurer kan ikke skylles noe annet enn at fiskene har rottet seg sammen for å plage han. Doktor’n hadde heldigvis med seg egg og bacon så blankingen plaget meg ikke så alt for mye. I 12-tiden dro han avsted og jeg var igjen aleine i krattet. Da Karsson var kommet seg hjem og jeg var på vei inn i drømmeland ble det omsider litt action. Go’spotten fra sist helg leverte en sinna ettermiddags screamer.

4280 gram

Med Doktoren på trygg avstand fra vannet var ting omtrent tilbake til det normale igjen. Det var ikke veldig mye liv, men ett par fisk til dukket opp det neste døgnet. Dessverre var også disse skjellkarper av mindre format. De store fiskene ville ikke være med på leken og speilkarpene holdt seg på trygg avstand..

Ellers bør det jo nevnes at vannet nylig fikk seg en real dose kloakk. Det var først sist uke jeg la merke til de 2 tonnene med “bajs” som lå å duppet i den ene enden av vannet. Den ekstra næringen hadde nå satt sine spor. Tidenes algeoppblomstring gjorde vannet neongrønt. Ikke akkurat det man oftest opplever i humus fargede vann. Det ble derfor en smule festlig da jeg mitt på natten våknet av en gjeng fjortiser som hadde fått det for seg at de skulle bade. Vannet er så “nasty” nå at man trolig dør bare man får fingeren borti, men det så ikke ut til å bekymre de drita ungdommene. Etter 10 minutter svømming, roping og skriking hører jeg plutselig en av de rope “Ææssssj! Det ser ut som bæsj det som er på bh’ n din”.. Jeg måtte virkelig beherske meg for ikke å rope tilbake “Det ER bæsj!!”

 3,34 kg

 3 kg

Da tror jeg at jeg har fått fisket fra meg litt igjen når det kommer til actionvann. Jeg er fremdeles litt usikker på hva jeg skal ta meg til fremover, men et par alternativer blir stadig mer aktuelle. Jeg liker å ha noen langsiktige prosjekter gående, men spørsmålet er hvilke av de som frister mest. Sannsynligvis starter jeg opp neste helg i et vann hvor jeg har fisket litt av og på tidligere. Fiskene der hadde en veldig heftig vekstkurve, men de siste 3 årene har det ikke kommet opp en eneste fisk. Så jeg tror det vannet får bli planen for de neste helgene. Fòre, rydde swim og kose seg blant elg, mygg og flått. Akkurat sånn det skal være på tur!

Triveligere fiskeplass skal man lete lenge etter..

 3,89 kilo

Fisken tok en popup fisket over 200 rock hard 16 millimetere og etter en så rask respons var jeg veldig sikker på at det kom til å skje mer “any minute”. Så feil kan man ta. Det ble stille som i grava. Ikke engang småbrasmene ville plage meg. Først kl 0600 dro det igjen avsted. Samme stang og samme harde fight. Utrolig hvor mye krefter det kan være i disse småtassene!

 3.31 kilo

200 nye boilies ble dumpet inn blant vannliljene og krokagnet havnet midt oppe i herligheten. Da klokken passerte 11 (ja det magiske klokkeslettet igjen) ble det på nytt liv i alarmen. Fisken gjorde hva den kunne for å samle vannliljebuketter og jeg satt for det meste fast i vegitasjonen, men etter litt fiksing og triksing kom også denne seg inn i håven. Endelig en fisk av litt bedre kaliber(5-6 kilo). Dessverre klarte hele herligheten å stikke ut av håven, kaste kroken og fordufte. Shit happens.

Været var grått og trist med en og annen regnskur den søndagen så jeg bestemte meg for å fortsette litt til. Med litt flaks kunne kanskje formiddagens huggperiode forlenges noe. Det begynte etter hvert å se dårlig ut, men så sent som 13.30 dro det igjen avsted. Opp kom en sak som så ut til å ha betydlig bedre potensiale enn de tidligere småtassene. Ingen gigant dette heller, men nakken var i det minste veldig fin.

 4 kilo prikk

Det var det for den helgen, men 3,5 fisk på et døgn får jeg si meg fornøyd med. Det er jo nesten mer fisk enn jeg fikk under hele fjorårssesongen tilsammen. Trolig blir det en ny tur til samme plass neste helg, så får vi se om noen av de litt større eksemplarene vil være med på leken.

Etter en mildt sagt stressende uke ble det omsider helg og klart for litt karpefiske igjen. Den opprinnelige planen var å ta seg ut fredag kveld, men jeg innså etter hvert at jeg aldri ville komme meg frem til vannet før mørket senket seg, så jeg tok en rolig kveld hjemme og satte isteden kursen mot de dype østfoldskogene lørdag formiddag. Pete, Daniel, Siggen og Arve fisket enn vann noen steinkast unna vannet jeg hadde tenkt meg, så det ble en liten times skitprat med de før jeg fikk ut fingeren og kom videre til vannet jeg stort sett sitter hver helg. Det fristet fælt med litt sosialt fiske med de, men om jeg noen gang skal bli “ferdig” i vannet jeg har holdt på de siste årene, så er det bare å henge i.

 Sola skinner som aldri før, og vannliljene fikk det brått travelt med å nå overflaten.

Varmen den siste uka var drøy, og jeg var redd for at fiskene hadde satt igang med gytingen. Vanntemperaturen hadde gått opp fra 13 grader sist helg til imponerende 21 grader. Med steikende sol og hurtig stigende vanntemperatur var jeg sikker på hvor jeg ville finne fiskene. Jeg lastet derfor av alt utstyret på basecamp og stakk ned til den grunne viken de bruker å henge i ved sånne forhold. En stang, en krok og en loff ble med ut i båten så gikk turen mot grundtområdene som så ofte er proppet med fisk. Til min store overraskelse var det ikke en fisk å se. Når fiskene ikke er i den viken bruker de å befinne seg i den andre enden av vannet, men heller ikke der  var det fisk å se. Det er ikke mange dagene i løpet av sesongen som jeg ikke finner fiskene i dette vannet, men dette var tydeligvis en av de. Slukøret rodde jeg tilbake til basecamp for å finne ut hva jeg skulle gjøre.

Da det var lite tegn til liv å oppdrive kom jeg fram til at oddsen trolig ble best om jeg spredde agnene maksimalt og dekket så mange muligheter som overhode mulig. En liten time senere var fire stenger godt plassert. En liten neve chilihamp, toppet med tre boilies og et par knuste tigernøtter var nok en gang taktikken etterfulgt av en popup fisket i ytterkant av den lille fòrplassen. Beskjedne greier, men når fiskene knapt nok spiser så er det like greit å fiske etter ett hugg av gangen.

Så var det bare å åpne en ny 5 liter med desperados å lene seg bakover i karpestolen. Stemningen ble etter hvert veldig god i sola selv om huden min trolig ikke var helt enig. Den årlige begivenheten med rosa/lilla hudfarge var ikke til å unngå. Solkrem er jo som kjent noe ordentlig tull. Kan jo ikke slepe med det på tur halve sommeren!!

Utpå kvelden begynte det å skje ting. En av vannets større individer fikk det for seg å begynne å rulle snaue tre meter til venstre for krokagnet mitt. Den må ha vært oppe i luften 6-7 ganger før det brått ble stille igjen. Jeg var så sikker på at det kom til å “dra avsted” at jeg knapt nok turte ta blikket bort fra stangtuppen.

En liten facebook oppdatering om rullende fisk..

Det skjedde dessverre ikke stort resten av natten. Fisken sluttet å rulle og nappalarmene forble lydløse. Alt klokken 0700 var jeg nødt til å stå opp igjen da sola steiket på teltduken og truet med å grille meg levende om jeg ikke kom meg ut i friluft. Jeg ble sittende noen timer å stirre utover vannet i håp om å få øye på noe spennende, men det virket like livløst denne morgenen. Først litt utpå formiddagen skjedde det ting. Mitt i frokosten kom jeg til å tenke på det magiske 11-hugget og det som skjedde sist helg. Jeg tok frem mobilen og konstaterte at det kun var minutter igjen til det magiske tidspunktet. Litt overtroisk er man jo, så jeg tuslet bortover mot stengene for å være ekstra på vakt i det klokka rundet 11. Jeg kom ikke lenger en fem skritt før sena hoppet ut av stangklipset og sena fosset avsted.  Jeg fikk tak i stanga og en ytterst sinna fisk svarte med å ta 30 meter sene. Jeg fikk det brått travelt med å komme meg ut i båten. Fighten ble en av de episke hvor man henger på slep i all evighet. Hver gang den nærmet seg båten fikk den panikk og nye 30 meter forsvant i raskt tempo. Etter 4-5 herlige utras begynte fisken heldigvis å bli sliten og etter hver kom den lydig fram til båten og la seg i håven.

Tilbake på land var jeg ganske sikker på at det dreide seg om den hissige hannfisken jeg fikk to ganger der i fjor, men etter å ha sjekket litt bilder i dag virker det som om det dreier seg om en et annet eksemplar. Vekten klokket inn på 11160 gram og 11 hugget leverte igjen.

11160 gram.. 11-hugget leverer igjen og igjen.

Pete og Daniel kom etter hvert innom for å se hvordan det gikk med meg, og det passet igrunn perfekt. Det blir nok bilder med selvutløser i løpet av en sesong, så det var knall å få litt fotohjelp. Det ble dessverre blanking på de denne helgen, men jeg er rimelig sikker på at de kommer sterkere tilbake snart.

Resten av dagen jaktet jeg på skygge mens jeg styrtet litervis med vann. Desperadosen fra kvelden før hadde satt sine spor, så jeg holdt meg langt unna ting med alkohol i. Etter en liten runde ut i båten kunne jeg konstatere at alt lå urørt, så det var like greit å la stengene ligge ute ett døgn til. På alle disse turene til dette vannet har jeg aldri opplevd å få fisk to dager på rad, men tradisjoner er jo til for å brytes, selv om trua var sånn mitt på treet.

Siggen kom også innom en tur på kvelden for å slå an en prat og ikke lenge etter at han takket for seg så kom jeg meg i køya. Utslitt av solsteik og skallebank. Det tok ikke mange minuttene før jeg sloknet, men søvnen ble ikke langvarig. Klokken 23.30 skriker det til i nappalarmet. Jeg er omtrent i koma, men får karret meg bort til stangen. Jeg ble stirrende i noen sekunder på stengene før hjernen klarer å oppfatte hvilken stang det dreier seg om. Det burde ikke være noe stort problem å finne ut av det da hangeren spratt rundt som en jojo, men som nevnt var jeg helt i koma. Og verre skulle det bli. Båten lå som vanlig klar med håven godt plassert, men av en eller annen latterlig grunn fikk jeg for meg at håven kunne ligge igjen på land. Jeg kastet håven ut av båten, hoppet i skuta og presset meg utover i mørket mens fisken kjempet som besatt. Først når jeg var kommet meg 100 meter ut i vannet innså jeg hva jeg hadde gjort. Å få en karpe opp i en båt uten håv hadde jeg ikke lyst til å forsøke meg på, så det var ikke annet å gjøre enn å løsne litt på bremsen og ro de hundre meterene tilbake til basecamp for å finne igjen håven. Jeg var så godt som sikker på at jeg hadde slurvet bort fisken, men da jeg på ny var på veg utover i båten (med håv) kjente jeg fremdeles tegn til fisk i den andre enden. Derfra gikk det som på skinner. Fisken gled opp i håven på første forsøk og jeg kunne knapt tro hva jeg så. Det var Giganten!!! Puddingen, Grisen eller Tjukken om du vil. Fisken jeg har brukt all ledig tid på de siste årene. Fisken som omtrent har vist meg fingeren hver gang jeg har rodd forbi den. Fisken som har vært så nærme at jeg kan ta på den, men som alltid unngikk å bli kroket! ENDELIG!!!!

Jeg har alltid visst at fisken var stor, men jeg har under alle disse turene forsøkt å moderere gjettingen for ikke å ble alt for ivrig under all ventingen. At fisken kom til å være 30lb+ var jeg relativt sikker på, men hvor mye over den magiske grensa den kom til å være var jeg derimot mer usikkert. Det ble mildt sagt et sjokk når vekten dundret avsted. Til over 15 kilo! 15,22 kilo for å være korrekt. Satan i gatan for en fisk. Hvem skulle tro at de kortvokste norske skjellkarpene kunne nå sånne vekter. Jeg forsvant opp i en rosa sky av lykke og jeg tror nesten jeg befinner meg der ennå. En ubeskrivelig følelse av stor fisk kombinert med endelig å ha lykkes med en vrient prosjekt. Omsider satt targetfisken!!

Det tok noen år, men det satt tilslutt!

15220 utrolige gram!

 Planen om å ikke drikke noe alkohol den dagen gikk brått i vasken. Champagnen som i flere år var blitt slept med til skogs skulle omsider tømmes. Helt alene! Mitt på natten! Korken havnet midtfjords og flyturen ble akkompagnert av jubelbrølet mitt. Sprudlevannet smakte forøvrig godt, selv om hodet mitt ikke var like enig neste morgen.

Det var ikke noe mer fisk å oppdrive, men det får være grenser. Jeg satt på trass og ventet på 11-hugget, men det forble stille i nappalarmene. Kanskje like greit. Prosjektet var avsluttet og jeg hadde ikke engang tatt meg bryet med å ro ut stangen igjen på natten.

Spørsmålet er igrunn hva man skal gjøre nå. Skal man hive seg igang med nye prosjekter, eller skal man forsøke å få seg et liv igjen? Tipper det blir en fisketur til helgen, men da blir det nok i et helt annet vann!

 Denne “tassen” dukket opp på vei ned til vannet. Trolig en svensk elg da hverken dress eller flagg var å se..

Etter å ha slepet alt utstyret ut av bilen og pumpet opp gummibåten fant jeg ut at det kanskje var fornuftig å klarte opp i kikker-treet og ta en titt i vika før jeg plasket i vei.

En sjelden gang er det fisk å se i denne delen av vannet og dette var tydeligvis en av disse dagene. To skjellere surret rundt på grunna og så ut til å storkose seg i sola. En rundt 8-9 kilo og en på 10-11 kilo. Jeg rakk så vidt det var å tenke tanken på friline, brød og ville utras på grunt vann før fiskene forduftet. Kanskje like greit da jeg hadde to tonn utstyr som måtte rigges opp før mørket kom snikende.

Som tidligere nevnt kan dette vannet være uhyggelig knekkende for psyken. Man tror at “nøtta” er knekt de gangene det blir fisk på land, men så er det tilbake til blankingen igjen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt tanken på å skrinlegge hele prosjektet og isteden sette kursen for vann hvor fiskene er litt mer medgjørlige, men så var det å ikke gi seg da. Noen dager ved dette vannet får jeg så vanvittig trua på at noe kommer til å skje at alle tanker om å gi opp blir borte, og denne dagen var en slik en. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for hvor jeg skulle putte agnene. Ikke helt optimalt, men det skulle vise seg at jeg hadde tenkt rett. Det første jeg ser når jeg ror ut de 2 første agnene var 3-4 karper som surret rundt i området. De to neste stengene skulle fiskes en god bit unna i et området som ofte huser bra med fisk tidlig på våren. Også der var det bra med fisk 5-6 store karper driftet rolig rundt i sola. Den ene var også så stor at jeg en liten stund lurt på om det kunne dreie seg om puddingen som er hovegrunnen til at jeg sitter ved dette vannet hver helg. Fiskene så ikke ut til å bry seg nevneverdig om at jeg plasserte agnene noen meter unna de, men den store så ut til å skjønne hva som forgikk. Den ga meg “the evil eye” før den sank ned i vannlaget som en ubåt og forduftet. Det var akkurat som om den kjente meg igjen og skjønte hva jeg hadde for planer.. Sprøtt!

Resten av kvelden satt jeg i karpestolen og drakk desperados mens jeg forsøkte å la være å tenke tanken på at det befant seg store fisk rundt hvert eneste krokagn. Alt var perfekt og jeg kunne ikke endret på noe som helst for å fått mer trua. Selve fiskingen besto omtrent av single hookbaits da det fremdeles er veldig kaldt i vannet og at fiskene knapt nok rørte fòret en eneste gang i hele fjor. Samme hva jeg gjorde så var det krokagnet som ble plukket opp, mens resten lå igjen å råtnet i ukevis. En halv neve chilihamp og 3 knuste tigernøtter var derfor alt som holdt krokagnet med selvskap. Etter litt for mange halvlitere krøp jeg ned i posen og ventet i spenning på turens første “screamer”.  Jeg var derfor en smule skuffet da jeg neste morgen våknet uthvilt (med en liten skallebank) uten at det hadde vært tegn til liv i nappalarmene. All trua jeg hadde hatt dagen før var forduftet og jeg innså at 2012 kom til å bli like forbannet segt som 2011 var. Ingenting magisk hadde fått fiskene til å spise store mengder boilies i løpet av vinteren.

Litt utpå dagen fikk jeg besøk av Stig Helge som var innom med en liten pep-talk. Det hjalp en smule og jeg fant ut at det var lite annet å gjøre en å vente ut fiskene. En liten runde ut i båten viste at agnene og de halve nevene med hamp fremdeles lå der de skulle, så det var liten vits å endre på noe. Agnene kunne like gjerne ligge ute en natt til. En og annen fisk var fremdeles i området så det var fremdeles håp om at noe kunne finne på å skje.

Neste morgen våknet jeg like forbannet uthvilt. Ikke et pip hadde dukket opp i løpet av natten. Rett for klokken 11 fikk jeg en tekstmelding fra Tormod som minnet meg på at det var 10 minutter igjen til 11-hugget. Det magiske tidspunktet i alle karpevann. Jeg rakk så vidt det var å svare før det dro avsted på langdistansestangen. 200 meter pumping senere kunne jeg håve en skjeller på 8,5 kilo. Suksess! Det var den minste “orginalfisken” jeg har fått i dette vannet, men det brydde jeg meg null og niks om. Det var et resultat og det var akkurat det jeg behøvde. Taktikken hadde fungert og ingenting er bedre enn når det går etter planen. Etter noen raske bilder svømte den tilbake til kompisene for å sladre..

 Etter 50 timer i vannet ble omsider den hjemmerullede popupen for fristende

Når jeg noe senere rodde agnet tilbake på plass kunne jeg konstatere at krokagnet nok en gang var det første som forsvant. Hampen lå der ennå og det samme gjorde de 3 knuste tigernøttene. Mildt sagt småspiste fisk.

Resten av dagen var rolig. Været vekslet mellom regn og steikende sol, så jeg fjorde ikke stort annet enn å bevege meg mellom stolen og bivvyen. Utpå kvelden begynte det for alvor å regne, så det ble tidlig kvelden i soveposen.

Neste morgen var været betydelig bedre. Jeg spratt opp og satte meg tilrette i godstolen og ventet på morgenhugget. Det kom aldri, så jeg gikk etter hvert over til å vente på 11-hugget. Heller ikke det skulle vise seg å dukke opp. Da 1300 hugget også uteble, kom jeg fram til at det var like greit å takke for meg og komme meg tilbake til sivilisasjonen.

Helt krise var det ikke da også dette området har levert fisk før, så jeg krysset fingrene for at en eller annen slamp skulle svømme innom og spise boiliene mine.
Det var uvanlig stille hele natten. En og annen brasme kræsjet i sena, men det var ikke på langt nær så mye liv som det bruke å være på denne tiden av året. Når natten/morgenen var på det kaldeste kom turens eneste hugg. En slimete og kjip brasme hadde funnet popup’n for fristende. Håven hadde faktisk fryst fast i bakken, så det var virkelig en kaldt fornøyelse..

Noe fornuftig kom det heldigvis ut av natten. Jeg snublet over et berg av europaller og andre nyttige swimbyggingsmaterialer, så nå bærer det tilbake i kveld for leke litt byggmester Bob..

Det “aller mest nødvendige” er jaggu mer en nok! Kjappe one-nighters krever nesten like mye “stæsj” som en 3 uker lang tur..