Da var jeg kommet hjem fra noen døgn ved D-tjern.
Ikke de store resultatene å slå i bordet med, så da gjelder det å ha unnskyldningene klare. Og unnskyldninger det har jeg..

Dag en startet forsåvidt fint. Kom tidlig fram og fikk rigget opp basecamp i løpet av formiddagen. Agnene ble plassert på plasser som bruker å levere en og annen fisk før kaffe, te, øl og italiensk gryte ble tilbredt i matbivvyen.
Har kommet fram til at det er genialt å ha med seg to bivvyer om plassen tillater det. Er været ruskete (noe det var på denne turen) så kan man bli smårar av å sitte på sengekanten dagen lang. Det har derfor blitt et shelter som huser stol, mat og tingene man bruker mest, mens hovedbivvyen kun brukes til soving.

.

Soverommet

.

kl 0030 fikk jeg for meg at jeg skulle sove litt og 0032 dro det avsted i regnet. Ut i båten bar det da det fightet godt der ute i mørket. Tilbake på land kunne jeg kroke av en 4,7 kilos som raskt fikk turen tilbake ut i mørket.

Resten av natten var lugn, men på formiddagen dro det avsted igjen.
Nok en gang ble det båtfight og igjen var den en av vannets mindre karper som hadde latt seg lure. Rett over 5 kilo denne gangen..

.

5 kilos

.

Enn så lenge var alt i skjønneste orden. To fisk på en natt er jo slettes ikke dumt selv om størrelsen ikke var helt “tjohoo”.
På kvelden fikk jeg derimot en smakebit av hva som var i vente. En kajakkpadler bestemte seg for å trene kondisjonstrening under stangtuppene mine. Greit nok at vannet er for alle, men det burde da gjelde han også. Da han hadde truffet sena i halshøyde for 4. gang fikk jeg huden full for at jeg fisket der han skulle padle. Idiot! Resten av vannet var tomt for folk så jeg ba han ryke og reise, men da klikket han i vinkel og røsket tak i sena så det hylte å peip i nappalarmene. Hadde det ikke vært for at jeg har litt under snittet kraftig brystkasse skulle gjøken fått seg en runde juling, men jeg lot han holde på mens irritasjonen steg til nye nivåer. Kanodusten fortsatte treningen på de 100 kvadratmeterene jeg fisket til lenge etter det var blitt mørkt, men omsider fikk han nok og kom seg avsted. Agnene ble plassert ut på nytt og gradevis kom troen tilbake. 1 time senere dukket første krepser opp med lommelykta. 3 timer etter det var det 5 krepsere som lyste rundt i vannkanten der hvor krokagnet lå. Fint!!

Det ble etter hvert morgen igjen og jeg trøstet meg med at formiddagen bruker levere fisk. Jeg hadde ikke mer enn tenkt tanken før en pinne fløy gjennom luften og en altfor tjukk labrador fløy etter mens vannspruten sto. Eventuelle karper måtte ha satt forkosten i halsen, for de var ikke til å se snurten av resten av dagen.

Ny kveld og nye muligheter. Også denne kvelden dukket det opp noen krepsere. De tro heldigvis avsted før midnatt engang, men sjansen for kveldsaktivitet var for lengst blåst bort. Så begynte noen østeuropeere å blåse opp en gummibåt ikke alt for langt unna. Dette luktet trøbbel lang vei og sannelig dukket de opp utpå vannet 5 minutter senere. Først litt sikksakk roing over alle krokagnene (med en maglite i munn som lyste opp halve bygda) før de duret over mot andre ennen av vannet. En time senere kom de ropende og skrikende tilbake og fyrte opp et stort bål som lyste opp alt magliten ikke hadde klart å lyse opp. Etter noen minutter med bålkos gjentok det hele seg og turen gikk over til den andre siden av vannet (fullt opplyst) før de igjen returnerte gjennom alle senene på vei tilbake. Slik holdt det på hele natten til de tok til fornuft og pakket sammen kl 0500. Hva de dreiv med der ute aner jeg ikke med gode gud så plagsomt.

Jeg fikk noen timer søvn på øyet før jeg våknet av gjentatte halelujarop rett bortenfor bivvyen. Jeg tørte knapt tenke på hva det var som foregikk denne gangen, og da jeg tittet ut av soverommet var det full dåp på gang snaue 10 meter fra det ene krokagnet. 10-12 damer hadde funnet ut at dette var dagen for de høyere makter, så mens presten forkynte de snodigste rop, havnet de en etter en under vann til stående applaus blant de frammøtte. Jeg så et øyeblikk for meg at jeg  kanskje kunne få kroket presten om jeg rykket til, men skjønte kjapt at de nydøpte trolig ville ha fått hjerteinnfarkt om presten hadde gått under mitt i sermonien.
Som et lite plaster på såret for nok en ødelagt huggperiode ble det i det minste en viss Miss Wet Tshirt stemning over det hele.
.

Verken båter, hunder eller prester å se. Utrolig!

.

Takk og lov var alt som det skulle lørdag kveld. Ingen krepsere, ingen prester og ingen andre gale folk som kunne komme til å ødelegge fisket den ene eller andre veien. Jeg fikk riktignok besøk av en gammel russer i uniform som ga meg en 3 timer lang innføring i historisk politikk i østeuropa fra år 1450 til 1970, men så lenge jeg jattet med så holdt han seg i hverfall unna vannet og karpene kunne forhåpentlig spise ufostyrret. Jeg hadde vanvittig trua på action, men det ble en god gammeldags blankenatt.

Søndag formiddag var hundene, pinnene og de alt for tjukke mennene i Speedo på plass igjen, men på det tidspunktet hadde jeg for lengst gitt opp håpet om noen gang å få se en karpe igjen..
Søndag kveld var relativ rolig. Litt såkalt seksuell samkvem foregikk på motsatt bredd, men løynivået var såpass lavt at karpene ikke burde tatt alt for mye notis av det. Det var likevel høyt nok til at jeg fikk litt underholdning.
Så kom krepserne tibake og lyste vilt rundt med noe som minnet mer om strålekaster en lommelykt. Kreps fikk de masser av. Jeg fikk ingenting..

Mandag gikk med til boklesing og stille bønner om at den siste natten ved vannet skulle bli fiskbar. Klokken ble 1700 og ingen plagsomme elementer var å se. Klokken ble 1800 og fortsatt var alt fint. Først 1815 kom den østeuropeiske båtmafian tilbake med gummibåten sin. Jeg forsøkte forklare de at jeg hadde sener på kryss og tvers uti vannet, men det så de ikke ut til å skjønne stort av. Ikke mye senere var båten på vannet og den første stangen ble “vipet ut” av båtgutta.

Jeg tror ikke jeg var langt unna et sammenbrudd der å da. Fly forbannet pakket jeg sammen utstyret, kastet det i bilen og dro avsted. En ny natt ved vannet var bare å glemme..

Neste tur blir nok til skogs. Så langt til skogs jeg orker å bære utstyret !! (400 meter fra nærmeste vei tenker jeg)..

Tags: 5 kg, Frustrasjon, Plagsomt