Karper kan en gang i blandt være lette å ha med å gjøre, men når de første har bestemt seg for å være vriende kan det være nærmest umulig å få de til å bite.
En slik umulig karpe har jeg brynet meg på de siste årene. Jeg aner ikke hvor mange ganger den har satt kursen for krokagnet, bremset opp 5 mm unna, for så skeptisk sette kursen en annen vei. Loff på bunn, loff midt i vannet og loff på toppen. Det er ikke mange karper som klarer å takke nei til en brødbit, men det har vist seg at denne madammen av en karpe uten tvil klarer nettopp det. For et par år siden kroket jeg fruen på flytebrød, og fra den dag har det vært nærmest håpløs å ha med å gjøre. De siste 2-3 turene har jeg boostet brødbiten med div. sprayer i håp om at det ikke skulle minne så mye om brød lengre, men det ser ikke ut til å hjelpe stort. Vel, de andre karpene i vannet elsker “scopex-loff”, men den store lar seg aldri lure. Det er til tider et stort problem da den store ofte holder seg sammen med et par mindre fisk. Gang på gang blir man nødt til å svive inn agnet da de andre karpene nærmer seg. Å kroken en mindre fisk ved siden av den store er sjeldent bra. Sist gang det skjedde, så jeg ikke noe mer til den store på 2 uker.
I går kveld tok jeg nok en tur til vannet i håp om at alt for en gang skyld kanskje kunne gå på skinner. Det startet bra da jeg fant den store og ett par mindre fisk i en liten vik. Planen var å fiske en loffbit i “cruisehøyde”, så loffbiten ble tredd på kroken. En liten endring jeg har gjordt på dette fisket, som jeg må si meg meget fornøyd med er å bytte ut splitthaglet med leadcore. En form for fri-line med leadcore blir nok den rette beskrivelsen. Det er bare å feste ønskelig lengde med nylon til leadcoren etterfulgt av en krok, og vips så har man et mindre synlig oppsett og med på kjøpet får man også bra med kastevekt.

Tegning av herligheten finner du her

Vel, tilbake til fiskingen.. Det tok ikke mange sekundene fra agnet tok vannet til karpene kom bort for å inspisere. Normalt sett slår hjertet noen ekstra slag når store karper kommer bort for å titte på agnet på den måten, men nå har det skjedd så mange ganger i dette vannet at det nesten ikke er morro lengre. Det gikk som det bruker å gjøre. Karpa sirklet ett par runder rundt brødbiten, før det rolig trakk seg unna igjen..
Nok fikk være nok, tenkte jeg for meg selv og satte kursen inn i krattet på jakt etter noe annet å putte på kroken. Noen få minutter senere var jeg tilbake med en ett på meitemark i neven. Ingen karpe med respekt for seg selv kan takke nei til en sprellende mark?
Da jeg hadde smyget meg ned på plassen igjen, så jeg til min store overaskelse at go`fisken gikk å slurpet i seg loffbiter på overflaten. Er det mulig?? Det virket som om appetitten brått var blitt stor, så jeg la fra meg meitemarken og rigget om til litt controller-fiske. “Duppen” havnet noen meter unna fisken, og det så ikke ut som om den brydde seg stort om den forstyrrelsen. Den svømte rolig og bedagelig rundt og snappet en loffbit i ny og ne. Tross at dette foregikk 30 meter unna, kunne jeg lett høre slurpelyden da karpa sugde i seg loffen. Det tok ikke mange minuttene før bare min brødbit lå igjen der ute. Speilkarpa virket ikke intressert i den biten, så den trakk seg lenger og lenger unnå. Jeg sveivet inn rigget om igjen. Litt tynnere sene og en noe mindre krok. Nå skulle den lures. En ny runde med loffbiter etterfulgt av en med krok i, dreiv rolig med vinden mot fisken igjen.. Scenarioet gjentok seg igjen. Fisken plukket bit for bit, og krokagnet blir tilslutt liggende igen helt alene.
Jeg fortsatte å slenge ut nye biter av loffen, men nå virket det som om spiseperioden var over. Den store fisken svømte over til andre siden av viken, og stelte seg rolig under en busk.
Aha! En ypperlig plass for å lirke ut en meitemark, så stangen ble nok en gang rigget om. Så rolig at trolig Hiawata hadde blitt imponert, listet jeg meg mot busken og fisken. Det virket ikke som om den hadde latt merke til meg, så den sprellende meitemarken ble sluppet ned 40 cm foran snuten på karpa. Hun ble tydelig interessert, og jeg var hellig overbevist om at hun omsider skulle krokes. Rolig siger fisken mot agnet før hun stopper 5 cm unnå marken. Så gjør hun et kraftig slag med halen og ble borte..
At en fisk kan stå å titte på en brødbit for så å la være å ta, kan jeg til nød forstå, men at en mark får henge urørt framfor fisken er nesten ikke til å tro..
Det var ikke annet å gjøre enn å pakke sammen og komme seg hjem. En vakker dag gjør sikkert fisken en feil, og da er jeg på plass igjen