Prosjekt X – Del 12 (En rapport fra andre siden av vannspeilet)

Jeg ble en født en varm formiddag på starten av 70-tallet. Sommeren var på vei for fullt da mine søsken og jeg tok våre første forsiktige svømmetak ut i det store mørke skogsvannet. Det var en skummel tid av mitt liv. Sultne gjedder og abbor holdt hele tiden øynene på oss, og rett som det var  mistet jeg noen av mine nærmeste venner. Vi skjønte raskt at vi måtte vokse oss store og sterke om vi skulle ha noen framtid i vannet. Vi ble etter hvert flinke til å finne mat. Fjærmygglarver og annet småkryp gikk ned på høykant, og  jo mer mat vi spise jo større ble vi. Ryggraden strakk seg, vi fikk mer bredde over ryggen, og suget på mat ble stadig sterkere.

Da den første vinteren nærmet seg var det bare 50 stykker igjen av oss. De livsfarlige abborene som brått dukket opp med åpen munn var den største faren, men også de merkelige fjærkledde skapningene som kom stupende ned fra himmelen var en evig trussel. Dagene ble merkbart kortere og tempraturen kaldere enn jeg noen gang tidligere hadde opplevd. Store deler av familien samlet seg ved det varmeste området i vannet. Området lå på rundt 6 meter og det var forferdelig kaldt, men inne på grundtområdene vi hadde vært tidligere på året var det ennå værre. Det var faktisk ikke mulig å spise mygglarver som hang i vannfilmen lenger. Overflaten var blitt hard som stein.. De klokeste karpene i gjengen fortalte at dette var is. Den ville bli borte etter hvert, men vi kom til å få en lang, kaldt og ikke minst mørk periode innen isen skulle forsvinne.

Det skulle vise seg at de fikk helt rett. Dag inn og dag ut sto vi der nede i mørket og ventet på varmere dager. En og annen munnfull ble det på meg i løpet av vinteren, men jeg var ikke på langt nær like sulten som jeg hadde vært tidligere på året. Jeg sto for det meste helt i ro og håpet på at de stripete abborene ikke skulle oppdage meg.

Etter noe som føltes som en evighet ble dagene gradevis lenger. Isen forsvant og jeg tok årets første tur opp til overflaten for å sanke litt varme fra den store deilige solen.

Vi var alle sammen blitt mye større i løpet av vinteren. Minst en kilo veide vi, men noen var ennå større. En vennine vi brukte kalle for ”Tjukke Dorris” veide nok det dobbelte av oss andre. Hun hadde fått seg en kraftig nakke og antydninger til hengemage. En dag tok jeg mot til meg å spurte hvorfor hun var så mye større enn oss andre. Hun hadde ingen problemer med sultne gjedder og abborer, men jeg måtte fremdeles ha øynene i nakken for å unngå de grådige fiskene. Hun fortalte hun hadde funnet noe annet å spise enn de små kjedlige fjærmyggene vi jaktet på dag og natt. Hun ba meg følge etter inn i sivet, og der inne satte hun igang med å spise noe svarte slimete godsaker som beveget seg veldig sakte rundt på stenglene. Hun fortalte de var snegler og at de var veldig gode å spise.

Fra den dagen nærmest eksploderte jeg i vekt. Jeg tok turen bort til sivkanten flere ganger om dagen i jakt på disse godsakene. Etter hvert oppdaget også de andre karpene hvor fantastisk godt det var med snegler, så det var til en hver tid en gjeng av oss der inne i sivet.

Nå var det ikke lenger noen fare med abboren. Vi var alt blitt mye større enn de og selv gjeddene holdt seg unna. Vel, det var riktignok en gigantisk gjedde i vannet, men den utgjorde ingen fare. Den spiste bare abbor og andre smågjedder. Vi likte å sjekke hvem av oss karpene som var tøffest, så ofte var vi borte ved gjedda ved det gamle treet som hadde falt ut i vannet for å sjekke hvem av oss som tok sjansen på å svømme nærmeste den store krokodillen. Ettersom vi aldri ble angripet dalte interessen en smule og etter hvert lot vi gjedda få være i fred.

Dagene var lange og varme den sommeren. På dagtid sto vi ofte høyt i vannet og slikket sol, men når kvelden kom dro vi ut på jakt. Etter hvert som vi ble større fikk vi stadig tak i nye matfat. Større småkryp som vannskorpioner, muslinger og krepsdyr gikk ned på høykant. Det var ikke mye folk å se der oppe på land. En og annen badegjest var innom, men noen trussel utgjorde de ikke. Vi holdt oss likevel alltid på god avstand da de kom trampende gjennom skogen. Jo mindre de la merke til oss desto bedre. Vi kunne jo ikke risikere at de begynte med sette garn langs sivkantene..

Årene gikk stadig raskere. Vi hadde delt oss opp i mindre grupper, og holdt oss også mer for oss selv. Vi var ikke lenger den store familien vi var i begynnelsen. Selv holdt jeg meg ofte sammen med ”Tjukke Dorris” og en skjellkarpe som het Kjell.. Som regel var vi å finne ved et gammel dødt tre som hang ut i vannet. Her hadde vi masse kvistkvast å hjemme oss bort i, og i umiddelbar nærhet hadde vi god tilgang på mat. Vannets eneste vannliljer var ikke mer enn 50 meter unna, og her var det alltid mat å finne. Vi var ofte borte ved stenglene og slurpet i oss snegler og annet snadder som holdt til på grundtområdet.

Året Watergateskandalen intraff, Petter Solberg ble født og ABBA vant Melodi Grand Prix med Waterloo, var vi alt blitt 3-4 kilo. Vi hadde ikke lenger noen trusler i vannet. Ingen rovfisk var lenger store nok til å spise oss og mennesker så vi stadig mindre til. Vel, noen spinnfiskere var innom i ny og ne, men om noen av oss var dumme nok til å bite på de røde og hvite wobblerene og de bråkete små spinnerene med gule prikker kunne de sannelig ha det så god. Vinterene var etter hvert også blitt en vane. De var fremdeles lange og kalde, men det er utrolig hva man kan venne seg til.

Årene gikk og veksten gikk bar en vei.. Dagene var like og det er igrunn ikke så mye å fortelle om. Vi nådde 10 kilos streken omtrent samtidig som hockeysveis ble populært og MTV startet med sine første tv sendinger. På slutten av 80-tallet begynte vi å merke at vekstkurven rettet seg noe ut. Vi var en drøss halvstore karper som krevde store mengder mat, og med så mange mager å mette må vi stadig jobbe mer for å fortsette å vokse. Vi hadde mer enn nok for å overleve og vi var langt fra tynne, men vi merket at det ikke var nok for å øke med flere kilo i året.

20 år senere og over halveis i livet skjedde noe sprøtt i vannet vårt. Vi kjente godt til hver eneste krok og krik av vannet. Hvert eneste “snag” var besøkt, hver eneste vannliljestengel var blitt besøkt i jakten på snegler og hver eneste lomme med fjærmygg i den myke bunnen var kartlagt. Vi stusset derfor fælt da noe nytt dukket opp i løpet av våren 2009. Et menneske var til stadighet å oppdage langs bredden. I toppen av tretoppene, på kanten av myra og ute i båt dukket til stadighet denne figuren opp. Vi var usikre på hva personen hadde for planer, så forsiktige som vi er holdt vi oss alltid på god avstand. En rekke ganger var det nære på at han oppdaget oss, men jeg tror vi kom oss usett unna hver eneste gang. En dag kom han til og med gående med en rekke europaller som han la igjen på myra ikke langt fra plassen vi brukte å være på dagtid. Dette var riktignok ikke det merkligste. I samme tidsrom som denne personen til stadighet var å se langs bredden begynte det å dukke opp mat på nye plasser i vannet. Det var ikke mat vi var vant til å spise, men det smakte så godt at det var vanskelig å holde seg unna. Flere ganger hver uke dukket det opp ny mat på bunnen. Vi kunne spise opp alt den ene dagen, men neste dag lå det igjen flere kilo med røde runde kuler på den samme plassen. For å være helt ærlig så brydde vi oss ikke mye hvordan det kunne henge sammen. Det var så lett mat å spise at vi gradevis lot bekymringene være. Det kamuflasjekledde mennesket var stadig å se. Hvorfor han hadde på seg sånne klær var igrunn noe av det vi stusset mest på. Hvis det var for å hjemme seg for noe kunne det ikke har vært oss han forsøkte å unngå. Vi humret godt der han satt høyt oppe i bjørketreet med kikkert og kamuflasjeklær og tittet utover vannet.
.

Gjemt bort i skogen..

.

Utover høsten dukket stadig oftere den kamuflasjekledde figuren opp ved vannkanten, men vi hadde nå skjønt såpass at når denne fyren dukket opp så var heller ikke de smakfulle kulene langt unna. Vi senket etter hvert skuldrene såpass at vi tok sjansen på å spise selv om vi viste at han ikke var mange meterene unna. Kanskje ville han ikke oss noe vondt?
Når vi hadde det som best med daglige turer innom plassen for å spise ble det igjen brått vinter. Vanntemperaturen stupte raskt og ikke mange dagene senere lå isen over hele vannet. De runde kulene sluttet å falle ned fra himmelen, men det gjorde egentlig ikke så mye. Vi hadde uansett mer enn nok med å holde oss i ro ved den faste overvintringsplassen vår i den dype enden av vannet.

Vinteren var lang, mørk og kald, men som så mange ganger tidligere ble det også dette året varmere etter hvert. Dagene ble lenger, isen forsvant og sakte men sikkert begynte sneglene, fjærmygglarvene og småkrypene å dukke opp på de grunneste områdene.
Mannen med de smakfulle runde kulene var ikke å se. Vi savnet virkelig behaget med å slippe å jobbe for maten. Det varte og det rakk, og litt utpå sommeren lå det plutselig noen kilo mat der igjen. Ikke de samme røde som fra året før, men en gråfarget variant som smakte minst like godt. Vi spiste opp alt vi kom over, men hyppigheten av nytilføring var på langt nær like god som året før. En sjelden gang lå det noen kilo mat spredd utover, men det var så sjeldent at vi måtte lete etter alternativ mat vi ventet på mannen i cammoklær.

.

Runde velsmakende kuler..

.
Det ble august og med ett var cammomannen tilbake for fullt. Det kunne virke som om han nærmest hadde bosatt seg ved vannet. Dag inn og dag ut satt han i teltet sitt ved skogkanten og leste bok, tittet utover vannet og spiste mat. Mat spiste vi også. Store mengder mat. De runde kulene dukket opp på flere plasser i vannet og vi passet på å spise på de plassene som befant seg lengst unna mannen. Etter 3-4 dager var han plutselig ikke å se lenger, men maten fortsatte å dukke opp. Vi syntes det hele var rart, men innså at det sikkert var trykt å spise da han ikke var å se noen plass.
Etter ytterligere noen dager skjedde det noe snodig jeg aldri kommer til å glemme. Det var akkurat blitt lyst på morgenen da jeg og en gammel skjellkarpekamerat snublet over noen runde kuler på en plass vi ikke tidligere hadde funnet denslags mat. Vi anså det hele som trykt da vi ikke hadde sett snurten av folk de siste dagene, men så feil man kan ta. Mitt i spisegildet rykker kompisen til, hiver hodet fra side til side og svømmer avsted i all hast. I det samme kommer en pipelyd oppe fra skogen og mannen i cammoklær kommer løpende ned mot vannkanten. Han hadde tydligvis vært der hele tiden, men gjemt seg bort lengre oppe i krattet. Jeg kjente panikken stige og satte kursen utover vannet mens jeg grublet på hva det var som skjedde.

Ett par dager senere fikk jeg forklaringen. Jeg snublet over skjellkarpa i en bortgjemt del av vannet. Han virket en smule nervøs, men fortalte om hva som hadde skjedd den dagen vi spiste sammen. Det viste seg at en spiss gjennstand hadde ligget gjemt blandt maten og mitt i spisingen hadde den fått feste i munnviken til skjellkarpa. Ikke bare var den spiss og satt fast, men den hadde et langt snøre hengende etter seg. Han hadde forsøkt å komme seg unna, men jo mer han svømte jo hardere ble presset fra den andre siden. Da mannen på land hadde hivd seg i en båt og satt etter han utover vannet innså han raskt at han ikke kom til å komme unna. Opp på land bar der. Dette rare stedet han ikke hadde vært siden han hadde havnet oppe på myra under gytingen for minst 20 år siden. Han husket det som om det skulle vært i går hvordan han vrikket fram og tilbake i en evighet før han tilslutt kom seg tilbake i vannet. Nå hadde han plutselig havnet på land igjen og den snodige figuren som i en uke hadde befunnet seg ved vannet smilte fra øre til øre og la han ned på en stor myk matte. Skjellkarpa fortalte videre at han hadde funnet ut at det trolig var lurt å ligge rolig å håpe på det beste for begynte han å sprelle kom han til å skade seg stygt.
Mannen var heldigvis snill og helte til stadighet vann over han. Like raskt som det hele hadde skjedd var det over igjen. Han ble sluppet tilbake i vannet mens mannen ropte “Jaaaaa” etterfulgt av ” “13150 gram” og “syke satan”…
Skjellkarpa hadde med en gang svømt bort til denne bortgjemte delen av vannet hvor han siden hadde stått å grublet på hva som hadde skjedd.

Jeg forsøkte overbevise han om at tross alt hadde godt bra og at vi sikkert kunne ta oss en runde å spise litt sammen noe han bestemte seg for å bli med på, men de runde kulene holdt vi oss langt unna. Det spørs vel om det blir flere sånne på oss med det første.
Kanskje vi burde advart Tjukke Dorris og fortalt henne at maten kunne være farlig”, men vi bestemte oss for å la være. Hun kom sikkert til å finne ut av det selv en vakker dag så glad som hun er i å spise….

.

13150 gram og 86 cm

.

En mer “normal” fangstrapport kommer etter hvert..

Del 11