Det er ikke bare Prosjekt X som har surret rundt i tankene dette året her. Det var nemmelig et annet vann som også skulle inneholde en bestand av gamle speilkarper. Det var ikke engang bare gamle rykter, men faktisk førstehåndsinformasjon fra grunneieren som viste både det ene og det andre om vannet. For en 10 år tid siden var det desverre en fiskedød i vannet og en del døde karpe ble funnet. Hvor mange døde karper som ble funnet har det ikke kommet noen klarhet i, men en ting som var sikkert var at de hadde vært store. Den ene døde karpa hadde blitt veid til 12 kilo og for å gjøre det hele ennå mer interessant var det over 10 år siden det hadde skjedd. Hadde noen av karpene overlevd, og hvor store ville de i såfall være nå? Det var noen av spørsmålene som stadig gikk igjen blandt gjengen som hadde fått snusen i dette.

Det har begynt å bli noen år siden de første forsøkene ble lagt til vannet. Resultatene var ikke all verdens, og det ble tidlig klart at å fiske i vannet kunne være en prøvelse. Først og fremst var det utilgjengelig. Det krevdes en god del vandring i tett kratt og skog for å ta seg fram og kom du deg først fram til vannkanten ble du terrorisert av sultne sørv som fantes i store mengder i vannet. Samme hvor mye fór det ble kastet ut forsvant det i løpet av kort tid. Krokagnet fikk heller ikke ligge i fred. Det peip og hylte i nappalarmet i tide og utide og mang en sørv endte sine dager flygende inn i skogen bak teltet akkopangnert av banneord og generell frustrasjon. Ble det mot formodning stille i alarmene var det fordi kroken hadde satt seg fast i kvist og kvast etter at sørven hadde dyttet og dratt i agnet.  Det måtte hele tiden etterfylles med fór for at det skulle ligge noe rundt krokagnet og det var ikke uvanlig at det gikk med 10 kilo f’órmais på en enkel natts fiske. En smule frustrerende da det ikke akkurat var lett å ta seg fram til plassen, og spesielt ikke med 10 kilo fórmais under hver arm.

Gudene vet hva som svømmer der ute blant vannliljer, "snaggs" og sørv..

Årene gikk uten at vi kom noe særlig nærmere i jakten på den eventuelle fiskebestanden. Det vanlige situasjonen var følgende: – Noen turer med banning i kratt og kjærr etterfulgt av vidreformidlig om hvor håpløst alt var til de andre personene i gjengen som holdt på.  Vi  traff hverandre, drakk kaffe og hele historien om de gamle store speilkarpene ble tatt opp igjen, og innen kvelden var omme var vi alle blitt hellig overbevist om at de garantert levde i beste velgående (karpene altså) og at et nytt forsøk (med tilsvarende frustrasjon) måtte bli  lagt ned i nærmeste tid etter kaffeslabraset. Etter hver tur orket man ikke tanken på å forsøke mer, men så gjentok det hele seg med nye kaffekopper og ny iver ble plantet i skrotten. Vineren var trolig værst. Mange måneder med grubling og overbevisning om at det bare var å holde ut så kom garantert de ukjente monsterene på land, men alt etter de første forsøkene på våren tvilte man på at vannet kunne inneholde noe av interresse og andre vann ble i steden besøkt.

Brått hadde det gått en del år uten at noe interessant hadde dukket opp. Støtt og stadig dukket vannet opp i tankene, men det var rett og slett for mye mas til å gjøre noe med det..

Så en vakker dag ble man fiskeboms og alt stilte seg plutselig annerledes. Etter noen søvnløse netter med fabling om speilkarper på både 15 og 20 kilo, ble planene forsiktig smidd fram i hode. Det var nå eller aldri om det noen gang skulle finnes ut noe mer om bestanden. Planen var den samme som den stort sett alltid er: Å daglig “vræke” ut masse fór over en uke eller to, for så å rigge seg opp for en ukes fiske. 10 kilo med fórmais, tigernøtter og boilies havnet i vannet hver dag, og planen var å holde på med det en god stund, men alt den tredje kvelden jeg kom innom for å kaste matbudskjettet i vannet lå det i kortene at jeg ikke kom til å klare å vente en hel uke med å fiske.  Da den første scopen med mat ble kastet i vannet skremte jeg opp noe stort. En gigantisk plog stakk avsted i forrykende tempo og et enormt spor av bobler dukket opp 50 meter utover i vannet..  Noe sto helt klart på fórplassen da jeg dukket opp. Det er en og annen gresskarpe i vannet og det kan selvfølgelig ha vært en av de, men jeg liker å tro at det var en gigantisk speilkarpe. Med tanke på hvor mye vann som ble løftet så havner nok også dette inn i mappen med mulige observasjoner. Det begynner å bli et par av de nå. Aldri noen hundre prosent sikre observasjoner da vannet er relativt hummusfarget, men det begynner å bli en del suspekte bølger, crusende fisk og kraftige plask.

Neste dag var jeg tilbake igjen, og nå var også fiskeutstyret med. Alt var kuttet ned til det minimale, men tross dette ble det flere turer  mellom bilen og vannet for å få med alt. Forsiktig ble to stenger lirket ut på plassen som de siste dagene hadde blitt preparert. Tankene gikk stadig til det ukjente vesenet som ble skremt opp dagen før. Ville den komme tilbake å spise mer, eller var den borte for godt?

KL 0100 hørtes det ut som noen mistet en minigris fra et passerede fly og at purka landet 10 meter fra fòrplassen. Typisk karpe. Godt mulig gresskarpene kan få for seg å hoppe opp i luften, men det hele luktet karpe lang vei. Nok en mulig observasjon å arkivere..
Pulsen gikk opp ganske mange hakk og søvn var bare å drite i. Det var nesten så jeg var redd for at nappalarmene skulle finne på å hyle. Hvem vet hva som svømmer rundt der ute i mørket. 14 kilo? 16 kilo? 20 kilo? Ikke godt å si…men drøyt kan det helt klart være..

Jeg må ha sovnet utover natten en gang for jeg våknet brått i det lyset var på vei fram. Jeg bestemte meg for å sjekke at krokagnene var som de skulle og det var en god ide da begge to hadde blitt dyttet rundt på av sørv og krokspissen satt godt plantet i en kvist.. Hrmmpff!
Uti med stengene igjen og noen nye kilo med snadder spredd over.
Morgen ble til formiddag og etter hvert ble det også ettermiddag. Planen var å pakke sammen på morgenen, men spenningen satt fremdeles godt plantet i kroppen. Noen skikkelige regn/tordenskurer gjorde også sitt til at kaffekoppen i bivvyen fristet mer enn pakking.
Jeg vurderte en stund å ta en natt til, men snusforsyningene var tomme og det var labert med mat igjen.

Utpå ettermiddagen etter en forykende regnskur ble det blikk stille, så jeg fant fram kikkerten for å se etter tegn til liv fra de ukjente monsterene. 20 minutter titting og null action, men så plutselig var det noe som glinset der ute. Jaggu meg. Ca 100 meter unna. Midt ute i vannet svømte det noe gigantisk i overflaten. 10 cm av en rygg stakk opp av vannet og en meter lenger bak stakk det mer rygg opp. Det viste seg snart å være to forskjellige individer, men hva var det for noe? Gresskarpene har jeg sett cruise slik flere ganger i vannet der, men de bruker alltid stikke opp den lille ryggfinnen i ny og ne. Noen slik så jeg ikke nå. Bare en liten del av en stor fisk (to store fisk) som svømte rolig rundt. Godt mulig også dette var gresser, men det minnet sterkt om cruisende karpe, så også denne observasjonen havnet i “usikker mappa”.. Aldri noen sikre observasjoner i dette vannet, men spennende nok til å forstsette med ny iver..

Etter hvert ble det mørk og jeg pakket sammen med mange nye ideer i hodet. En god del av utstyret ble gjemt unna i skogen for å gjøre det litt lettere neste tur..

Fòringen fortsatte i noen dager til, men det ble stadig mer sørv på plassen og det hele virket mer eller mindre håpløst. Sjansene for at alt fòret var borte da karpene dukket opp plaget meg mer og mer, og jeg gikk gradevis bort fra partiklene og mer over på en ren boiliefòring. Det hjalp ikke en dritt! Boiliene forsvant i forykende tempo. Hvem kunne tro at sørv kunne spise 10 kilo 16mm på en natt, men det kan de tydligvis. En del blir nok trykket ned i bunnen og det får jo karpene tak i, men uansett måtte noen endringer gjøres. Store boilies måtte det bli. I hvertfall 20 millimetere. Det får sørvene aldri i livet inn i munnen, og med litt flaks så kom de kanskje til å slutte å dytte rundt på de da de aldri fikk i seg noe mat. De teoriene, de teoriene..sukk.

30 kilo MAD Sweet Plum 20 millimetere bestillt samme dag, men jeg fikk beskjed om at det brått kunne ta 3 uker innen boiliene hadde funnet veien opp gjennom Europa. Planene ble derfor endret og prosjektet skulle legges på is fram til nye og større “bullor” hadde funnet veien hjem. Men så var det dette fiskeutstyret jeg hade gjemt i skogen da. Når jeg først måtte ta turen gjennom krattet igjen så kunne jeg jo like gjerne fiske en natt til. Som sagt så gjort!

Småfiskene plaget livet av meg på kvelden da de til stadighet var borte å nappet i agnet, men heldigvis så de ut til å roe seg ned noe da mørket kom. 2330 var en ny stor fisk oppe i overflaten. Ikke helt ut av vannet som sist, men nok til at det ble bra med bølger. Etter det ble jeg sittende å stirre ut i mørket mens tankene gikk mot det ukjente der ute. 0230 hoppet monsteret ut av vannet mellom de to krokagnene mine. Ikke mer enn 5 meter unna kroken.! Opp i luften, ned i vannet og så opp igjen. Vannspruten sto, men pga mørket var det umulig å si hva det var for noe. Det minnet voldsomt om karpe og jeg heller stadig mer over mot at de svømmer uti der..

Utover morgenkvisten ble det mer og mer liv i de andre artene i vannet og nappalarmet ropte stadig om oppmerksomhet. Det var tydlig at de 900 boiliene rundt krokagnet alt var borte…

Kl 1200 pakket jeg sammen og tok med utstyret hjem. Surt å ikke kunne fortsette med 20 millimetere med en gang, men det var nok av andre plasser å fiske fram til de var på plass.

Det var disse ukene jeg satt å ruget i Prosjekt X vannet. Den historien får jeg ikke plass til her nå, men det ble jo som kjent en riktig sugg etter hvert..

Brått hadde det gått noen uker og telefonen med beskjed om at boiliene hadde dukket opp kom endelig. Samme dag var jeg tilbake ved vannkanten og lempet uti den først 3 kilos posen med rykend ferske 20 millimetere. Slik ble rutinen de neste 7 dagene. 3 kilo hver dag i 7 dager skulle med litt god gammeldags hoderegning bli 21 kilo, og da hadde jeg 9 kilo igjen til selve fiskingen.Perfekt!

Så kom den store dagen. Nå skulle det fiskes. En ukes tid var satt av, så nå var det ikke snakk om å spare på utsyret. Omtrent hele dagen gikk med til å bære stol, seng, mat og stenger gjennom skogen, og da kvelden kom kunne jeg omsider åpne en vellfortjent øl og lene meg tilbake med god utsikt over fòrplassen. Det var nå det gjalt!

Det var ikke bare boiliestørrelsen var økt siden forrige forsøk, men også krokstørrelsen var blitt større. Alt for å slippe at andre arter kroket seg selv når de dyttet rundt på boilien. Den første kvelden virket det også som om det fungerte bra. Det var ikke i nærheten av så mye piping som det bruker å være.- Først kl 0030 ble det liv i nappalarmet og etter litt plasking i overflaten kunne jeg håve en gresser på 6275 gram. Ikke helt hva jeg var ute etter, men bedre med en gresserbifangst enn de vanlige 1,5 kilos brasmene man bruker å få under karpefiske..

kl 04.10 var det igjen liv i alarmet, og en ny gresskarpe hadde latt seg lure.  5350 gram denne gangen og det var tydelig at kålspiserne hadde lært seg at boilies var duganes mat. Spørsmålet var om karpene hadde gjort det samme..

Kålspisere på 6,2 og 5,3 kilo

Ikke ulik stam, men mer som en forvokst vederbuk å håndtere.

Dagene gikk for det meste med til å titte etter karper. Rundt og rundt vannet og opp i trær for å titte. Ingen ting var å se (bortsett en gresser i ny og ne) og de hoppende storfiskene var forduftet.
Det var stor overgang å komme fra befolkede Damtjern med masse leven til denne stille plassen. Det eneste jeg så av mennesker var når jeg etter ett par dager måtte hjem en tur å hente en tykkere sovepose. Det har jaggu begynt å bli kaldt på morgenkvisten..

Når fiskene holder seg unna så får man i det minste lest mange bøker..

Jeg skulle likt å fortelle at det ble en stor gammel speilkarpe til slutt, men alle tegnene var plutselig som forduftet. Ingen fisk hoppet lenger i mørket, og selv gresserne holdt seg unna boiliene resten av turen.  Døgnene ble stadig flere og med de sank trua.. Etter 8 døgn fant jeg ut at nok fikk være nok for denne gangen.

Med andre ord har jeg ikke blitt noe klokere på hva som lurer rundt ute i vannet, men i løpet av vinteren så har jeg nok overbevist meg selv igjen om at det svømmer noe spennende der..

Tags: Gresskarpe