Det har ikke blitt mange karpeturene på meg dette året. Giftemål og fullføring av doktorgrad har tatt sin tid, så jeg har kun fått tid til noen kveldspass og enkelte overnattinger. Alle desverre uten fisk..
Jeg tok meg et par dager fri for å feire at jeg endelig hadde levert doktorgraden, og turen gikk til et myrete lite tjern med masse siv og vannliljer. Omtrent som alle andre norske karpevann med andre ord..

Det skjedde fint lite den første natta, men jeg koste meg uansett

.

Stemning

.

Denne krabaten hadde nettet sitt rett ved håven min gjennom hele turen

Morgen nummer to våknet jeg brått i 8:30-tida av den herligste lyden enhver karpefisker kjenner til. Etter en kort og nokså udramatisk fight blant vannliljene kom denne karen på land.

.

Resultat

.

70 cm og 6670g; en kort og brei sak som nok var litt rundere over magen enn jeg trodde når jeg stod der

.

Jeg fikk agnet kjapt tilbake i vannet på den samme plassen. Krokagnet fikk følge av et par nye håndfuller boilies. Ca en time etter første napp hyler varsleren til igjen. Denne gangen en ordentlig screamer. Det plasker i liljene, sena hyler av baitrunneren og jeg hiver meg over stanga. Dette er helt klart en sterkere (og større?) fisk, og den går seg kjapt fast i liljene rett i nærheten av krokagnet. Etter noen sekunder blir det slakk sene; fisken hadde kommet seg av kroken mens den satt i liljene.. Krokbøyen hadde gitt litt etter i fighten, så nå må jeg nok se meg om etter noen kroker med litt tjukkere gods.
Agnet var kjapt på plass igjen med ny rigg, og etter bare 10 min kommer det et par pip til. Denne gangen var fighten mye lettere. Jeg sveiver inn såpass kjapt at kilosgjedda som hadde tatt boilien formelig planer inn til myrkanten.. Kroket “klockrent” i underkjeven. Etter det ble det stille og jeg kunne nyte et par kopper kaffe til før det var på tide å pakke sammen og dra hjemover.

Utrolig deilig å endelig få seg en kærp igjen, det var alt for lenge siden!

“Anders”

Under årets SCC i Sämsjön dro han i land konkurransen største fisk. Den gamle krigeren lot seg lure av hjemmerullede Nutrabaits boilies.

11,58 kg og største fisk under årest SCC

Sämsjögull i nærheten..

Tilbake i Norge ble en god gammeldags satsning i et nytt jomfruelig vann sammen med Pete Knight. Desverre har ingen karper latt seg lure, men på rett spor har de helt klart vært. Flere karper har blitt observert (til og med på fòret) så jeg tipper det dukker opp noen store ukjente skjellkarper neste år. Som plaster på såret fikk Daniel et nytt vannrekord i et nærliggende vann forrige helg. Også i dette vannet har det blitt en del netter på han i år, så jeg tipper det smakte godt med litt resultat.. Fisken veide 6,26 kg og lot seg lure av CC Moore pineapple/cranberry popup.

Det er ikke mange svensker som har vannrekord i Norge..

Tilbake igjen..

Det begynner å bli mange år siden jeg booket plass i Rainbow. Året 2009 var så langt borte at jeg strengt talt ikke ofret mange tanker på plassen. Det var nok en god ide, for vips var årene gått og jeg hadde ikke rukket å pakke en gang. Det er sånn det bruker å bli. Jo bedre tid jeg har til å forbrede meg, desto lenger venter jeg før jeg setter igang. Dette i kobinasjon med unormalt hektisk arbeidsdag på fredagen gjorde sitt til at jeg fikk en værst tenkelig start på turen. Jeg kom hjem sent fredag kveld og hadde ytterst dårlig tid. Jeg begynte å innse at jeg kom til å komme fram alt for sent. Turen nedover mot Marseilles tar jo betydlig lenger tid enn vannene i nordfrankrike jeg pleier å besøke.
Pakkingen gikk alt for raskt noe som resulterte i at jeg glemte en mengde mer eller mindre nyttige saker. 14 dager med ett par sokker er jo ingen høydare akkurat.
Klokken var blitt langt på natt og jeg hadde 30 timer i bil framfor meg. Da skjedde det som ikke skje. Jeg ble trøtt og la meg på sengen..aiai. Dårlig ide.
Det gikk som det måtte og klokken 0900 neste morgen spratt jeg opp av sengen. Jeg skulle vært på plass i Frankrike på den tiden. Ut i bilen bar det og i hui og hast gikk bilen mot sydligere strøk. At det går ann å ta igjen en del tapte timer på langkjøring er jo sant, men at jeg skulle klar å komme fram før jeg dro innså jeg på en bensinstasjon i Danmark en plass at ville være bortimot umulig. Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjonen, så jeg kjøpte meg en stor kaffekopp, skrudde opp bilsterioen og kjørte videre med et litt sunnere turtall. Jeg overbeviste meg selv om at en natt tapt fiske ikke gjorde noe da den første natten uansett bruker å bli masse surr.. Jeg kunne uansett ikke få gjort noe med saken..

Skiltene til Paris kom stadig nærmere. Da jeg i 2006 hadde med meg kartleser “Frisch” i bilen og vi presterte kunststykke å forville oss inn i storstaden, sverget jeg at jeg skulle kjøpe meg en GPS med en gang jeg var tilbake i Norge. Det var nå tre år siden og jeg hadde ennå ikke fått ut fingeren. Det fikk bære eller briste, og på mirakuløst vis kom jeg meg rundt byen med kartboka på fanget og hjertet i halsen. Jeg hadde på tro og ære lovet mødre og madammer at jeg ikke skulle kjøre meg i hjel, og at jeg skulle sove noen timer når jeg ble trøtt. Det bruker aldri å bli noe av den sovingen, men denne gangen måtte jeg ha noen timer på øyet. Noen timer sør for Paris ble Jon Blund min beste venn og jeg sov som en stein i to deilige timer før jeg satte igang på siste etappe.

Fram kom jeg.. og varmt var det. Langt over 30 grader og svetten nærmest sputet ut av porene. Noen aircondition er det ikke i fiskebilen, så jeg slapp å få sjokk da jeg steg ut av bilen. Det hade vært jo vært 30 grader pluss i kjærre de siste timene, så jeg var rukket å bli aklimatiskert.
Først på plass på swimmen begynner fiskesuget å trå til. For ett vann! En drøm for både fisk og fiskere. Jeg har lest side opp og side ned om Rainbow i mange år og hadde dannet meg et godt bilde av plassen, men “live” var vannet over all forventning. Snaggs, øyer, kroker og kriker var det over alt, og etter en runde med ekoloddet kunne jeg innse at vannet var minst like spennende på undersiden av vannoverflaten. Jeg leste en gang at det kunne minne om en eggkartong som var snudd på hode, og jeg må si meg enig. Noen bedre beskrivelse av bildet på ekoloddet er ikke mulig få til. Problemet var egentlig ikke å finne noen interessante plasser å putte agnet, men heller å bestemme seg for hvem at de mange “hotte” områdene man skulle gå for. I mange norske vann er jo fisket rimelig straight forward og det sier seg selv hvor man må kaste krokagnet for å få fisk, men her var det stikk motsatt. Det var for mye av det gode. Når det er 100 plasser det frister å fiske av, blir fisket brått vanskelig.

Etter mye gubling, litt tips fra andre fiskere og 5 liter vann i varmen var stengene godt plassert. Nå var det bare å vente ut storfisken…Mye venting så det ut til at det kunne bli. Varmen hadde drept fisket, og det var ikke mange fiskene som var fanget den siste tiden. Riktignok en liten 90lber forleden ( trolig verdens største karpe for øyeblikket. Sjekk nyeste Carpworld), men det som lot seg lure var en og annen slenger. Det var ingen som fikk fisk i jevnt tempo og alle gikk rundt og ba til værgudene om regn..Masse regn…

Tirsdag kveld hadde trolig værgudene fått nok av alt maset. Regnet fosset ned og Tor med hammeren var mer aktiv enn noen gang tidligere. Det smalt og blinket i timesvis. Sengen ristet og det nærmest gnistret av stengene. Da regnet ga seg og mørket senket seg ble de første karpene fanget rundt vannet. Det var stille hos meg, men det måtte bli noe action. Væromslaget var akkurat hva som behøvdes. I det lyset var på vei til å vinne over mørket neste morgen, kom det to pip. Kneskålene dirret mens jeg hoppet i båten og satte kursen utover. Fighten gikk som den skulle og opp i håven kom det en speilkarpe. En fin fisk på 15,5 kg..
Det var hull på byllen, eller “kvisa var skvisa” som det kanskje burde hete. Det hjelper alltid å få den første fisken på land. Hjernen slapper av og man surrer nok ikke så mye rundt og endrer taktikk..
Jeg feieret fisken for meg selv med en varmt øl mens solen krøp opp over himmelen.

Torsdagen ble like varm som alle de andre dagene, men utpå ettermiddagen skyet det til og Tor med hammeren satte igang igjen. Perfekt!!
Jeg klemte i meg en stor porsjon fersk pasta og tittet ut i regnet da allting smalt.. Jeg heiv meg på pakken og var overbevist om at jeg var truffet av lynet. Ørene peip og hjertet slo som på en ADHD-unge på sukker. Jeg var like hel og jeg luktet ikke svidd så jeg fant etter hvert ut at jeg ikke var blitt truffet. Treet rett bak bivvyen derimot var blitt splittet i to. Flaks at man ikke sto med stangen i været med en 90 lber på kroken.

Regnet ga seg etter hvert og forholdene minnet mye om dagen før. Alt lå til rette for en ny fisk. Jeg vet ikke om det var spenningen med de store karpene eller pipelyden i hode etter lynnedslaget som gjorde det, men jeg var lys våken og var ikke i nærheten av å få sove. Etter å ha snudd meg for tusende gang i soveposen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne stå opp. Jeg satte meg godt til rette ved siden av stengene, satte igang litt kaffevann og åpnet boken. Ett kapittel senere ble det liv i stangen ved siden av meg. Jan Guillou fløy over skuleren samtidig som jeg satte inn mothugget og kastet meg i båten. Fisken merket jeg ikke mye til før jeg kom over den med båten. Med maks brems på snella og ble det en heftig bøy i stangen da karpa forsøkte å fri seg fra korken den hadde fått i leppa. Det var bare å holde igjen det man var god for og håpe at utstyre skulle tåle påkjenningen. Det siste jeg kunne tenke meg var et langt utras blandt snaggs og skarpe kanter, så det gjaldt bare å stramme muskler og krysse fingrene. Taktikken så ut til å fungere ganske godt og ganske raskt kom en stor speilkarpe tilsyne ved båten. Fisken var nok langt fra ferdigfighten, men jeg tok en sjanse og rasket på med håven. Nok en gang gikk det som det skulle og fisken var min!! Vel, helt min var den ikke. Jeg var ikke i stand til å få den opp i båten. Den var alt for tung..
Jeg surret hoven godt i sammen og kjørte inn til land. For en hærlig følelse det er når man vet man har fått noe spesielt og man sitter alene i halvmørket og forsøker å få summet seg. Jeg tror ikke jeg kan tenke meg noen særlig bedre måter å tilbringe tid på..

Fisken var jo ikke blitt noe lettere da jeg var kommet meg tilbake til swimmen, men jeg kunne jo ikke stå å holde i den i vannkanten helt til noen kom gående. Med nød og neppe fikk jeg løftet den over å avkrokningsmatta før jeg dekket den til med våte karpesekker og veienett. Jeg var nødt til å få tak i noe assistanse til veiing og fotografering, så jeg la på sprang til første og beste swim og vekket et par engelskmenn. De var ikke vonde å be da jeg stammet fram noen ord som “huge carp” og “heelp”. Tilbake på swimmen bar det med to trøtte engelskmenn på slep.
Vi fikk fisken over i veienettet og videre opp på stativet. Noen ord om at vekten kanskje ville gå til bunn dukket opp, men det kunne da ikke være mulig. Jeg hadde da planer om å fiske karpe noen 10-talls år til før 30 kilosvekten skulle bunnes. Spenningen var stor mens sifferene på vekten spratt rund. Til slutt stoppet den på ny pers med god margin..28,2 kilo!!! 62 lb!!! AAAHHHHH!!

Gratulasjonene haglet og jeg var i den syvende himmel. Muligens var jeg også litt i sjokk for jeg har ennå ikke helt kontroll over hva som skjedde de nærmeste minuttene.
Etter en drøss bilder og jubelbrøl fikk fisken igjen svømme tilbake til vannet. Roen senket seg igjen og jeg ble sittende å titte utover vannet til langt utpå morgenkvisten..

Resten av uken kom det ikke et pip fra nappalarmene mine. Det gjorde ingenting. Jeg var overbevis om at jeg skulle dra hjem fra vannet uten en fisk å fortelle om, men så feil kan man ta. Så lenge man er ute å fisker kan det alltids dukke opp en fisk eller to. Samme hvor håpløse forholdene er..

De mest observante av dere lesere har muligens lagt merke til at det ikke er noen bilder av fiskene i denne rapporten. Ingen bilder – Ingen fisk..
Jeg håper indelig det dukker opp noen bilder snart. Da jeg var kommet meg tilbake til Sverige for uke nummer to av egotrippen og satt godt plantet i Lillasjön og fortalte i det vide og det brede om resultatet av turen til noen svenke karpefiskere var minnebrikken borte! Etter å ha svidd av 300 bilder ved vannet byttet jeg minnebrikke før jeg satte kursen nordover. Trolig har jeg tatt ut minnebrikken 300 ganger tidligere i midt liv, puttet den i et lite plastikkfuteral. for så å legge den i innelommen i kamerabaggen. Der lå det ikke noen minebrikke når jeg stolt skulle vise fram bildene for de svenke fiskerne. Hvor de har tatt veien aner jeg ikke. Trolig ligger den et sted blandt de to tonnene med fiskeutstyr som ennå ligger slengt rundt etter turen. Om den ikke dukker opp finnes det heldigvis håp. Lur som jeg var fikk jeg emailadressen til den ene engelskmannen som har godt med bilder av dråget, så bildene kommer nok snat skal dere se

Planene for denne turen har endret seg mange ganger. Når jeg først hadde to uker for meg selv og befant meg langt sør i Frankrike burde jeg jo utnytte meg av det. Opprinnelig var tanken at jeg skulle legge en uke i Saone, men dette ble senere endret til Seine. Så kom jeg på at Italia kunne vært morro, så en rekke opplysninger om vann som Viverone, Varese og Mergozzo ble samlet sammen før jeg igjen endret planene. Fullyscalen!! Det måtte bli Fullyscalen.. I alle år har jeg beundret denne kjempen av en fisk. Gammel og god med en lengde på over meteren og en historie som tar så lang tid å fortelle at jeg ikke får plass til den her. Fisken er både elsket og hatet av svenskene, så med andre ord var det en perfekt targetfish. Jeg har flere ganger vært på vei ned til Hästveda, men planene har alltid blitt endret. Nå hadde jeg muligheten. 1 ukes fiske etter drømmefisken måtte det bli. Tanken slo meg mens jeg kjørte gjennom Europa at jeg trolig hadde kjørt forbi hundrevis av vann med 25 kiloskarper for å dra til Sverige og fiske etter en lang, tynn 15-17 kilos, men det fikk være.

Alt for mange sansdwicher og kaffekopper senere trappet jeg opp i Hästveda for å ta første titt på vannet som skulle huse fullyscalen. Det kjentes med ett litt håpløst da jeg så utover vannflaten. Hvordan i alle dager skulle jeg få lurt opp den ene fisken fra dette vannet??.. Heldigvis er det ikke alt for næringsrikt der, og fiskene er sultne, så med litt ordentlig fòring og litt flaks skulle det kanskje gå ann.. Jeg satte kursen mot en plass jeg viste fisken var blitt fanget tidligere, rigget opp og sjøsatte skuta. Jeg tok meg en runde rundt vannet og fant flere interessante plasser. Planen var å holde fòringen gående på flere steder i vannet gjennom uken, så jeg kunne bytte plasser ettersom vindrettning og forholdene endret seg. Alltid greit å ha noen backup-planer..
Vannet blir fisket hardt i perioder, så jeg var en smule overrasket da ingen andre karpefiskere var å se. Det var trolig tilfeldig, for 1 døgn senere var det 8 bivvyer rundt vannet. Alle ville ha Fullyscalen eller muligens Knut, den andre gamle gode speilen som svømmer der ute en plass.

Den første natten leverte to karper. Ingen kjemper, men det var godt med en bekreftelse på at ting var som det skulle. Begge lå mellom 4 og 5 kilo og det var langt igjen til målet var i boks, men jeg var på gli. Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet så skulle nok premiefisken komme svømmene. Det var fremdeles 70 kilo boilies igjen i bilen, så før eller senere ville det sultne fisken dukke opp.

4125 gram

4500 gram

Neste morgen kom det en fyr fra kommunen og fortalte at jeg ikke fikk fiske på plassen jeg befant meg. Han var forøvrig hyggelig og tipset om et par andre plasser jeg var hjertelig velkommen til å prøve. Mektig imponert over at folk var villige til å dra fra Norge til lille Hästveda dro han videre med et smil om munnen. Litt kjedelig å måtte bytte plass når alt så ut til å fungere godt, men det fikk være. Utstyret ble igjen pakket i båten før jeg satte kursen mot en av de andre områdene jeg hadde dumpet boilies ved kvelden før..

Plassen jeg havnet på har også levert fra seg Fullyscalen tidligere, men av en eller annen grunn likte jeg ikke plassen spesielt godt. Det var ikke så mange spennende plasser å fiske av og jeg hadde ikke troen i det hele tatt. Fisket var uvanlig segt og det ble knapt nok fanget noen karper av de andre heller, så jeg skulle gjerne fisket en annen plass jeg hadde mer troen på. Jeg bestemte meg for å legge en natt på plassen før jeg igjen skulle sette kursen mot en annen swim.
Natten gikk unna uten andre forstyrrelser enn to små brasmer, så tidlig neste morgen pakket jeg sammen igjen og fant meg en plass som var mer spennende i mine øyne. Den så ikke ut til å være fisket mye. Litt rart da man med båt kunne fiske av de mest spennede områdene i vannet.
10 sekunder senere skjønte jeg hvorfor alle holdt seg borte fra denne swimmen. Det krydde av små hissige svenske myror som beit noe inn i helv%&¤.. Edderkopper i bøtter og spann, fisfirsler store som hus og en liten spasertur rundt i området avslørte åtte tjukke ”snakes” som lå å freste i sola.. Jeg lesset av utstyret mens jeg sto og trippet for å unngå maurjævlene, før turen gikk til butikken for å handle det som var av Maurkverk, insektspray og andre ting som kunne ta liv av de bitevillige krypene. 30 minutter senere var jeg tilbake på plass med bæreposen full av gift og kverket alt som rørte på seg. Plassen ble brått mer levelig, og jeg kunne igjen konsentrere meg om fisket.

Det føltes bedre på denne plassen. Store områder med vannliljer huser nesten alltid karpe, og plassen var såpass bortgjemt at hvis jeg var en presset Fullyscale ville jeg helt klart gjemt meg bort her. Fiskene kom også etter hvert. I den værste solsteiken dukket den første opp. Ingen kjempe den heller, men 4-5 kilos karper er også karper.

4350 gram

Neste fisk ut var en lang sak med en diger paddleåre. Den sloss godt og selv om den var tynn som en flis dro den vekten til 10,6 kilo. Det var hele begynte å ligne på noe..

10600 gram

Dagene gikk og selv om det ble en og annen fisk var ikke fisket helt som det skulle være. Flere av de andre jeg pratet med mente det var uvanlig tregt. Det ble stort sett en fisk pr natt, men det var langt fra bonansafisket man kunne forvente i det perfekte væromslaget som hadde dukket opp. Det ble tettere og tettere mellom regnskurene og alt så ut til å ligge godt ann, men fiskene holdt seg for det meste unna. En ettermiddag bestemte jeg meg for å ta en titt på et lite område som så veldig spennende ut. Det var grunt, inneholdet en god del snaggs og så virkelig spennede ut. Jeg fikk raskt øye på en del karper som sto høyt i vannet og slikket sol. For det meste var det 4-5 kiloser, men en og annen 10 kilos var også på plass. Så ut av det blå var den plutselig der.. Fullyscalen!!! Den sto med hodet vent mot land, og så veldig avslappet ut. Jeg ble brått usikker om jeg skulle la den være i fred og heller flytte stangen nærmere området den holdt til i, eller om jeg skulle satse hardt på litt stalking..
Fiskesuget reiv og sleit i meg, så jeg satte kursen tilbake til svimmen, rigget om en stang til kun krok og sene og dro med en bøtte duggmark jeg hadde slept rundt på.
Fullyscalen sto fremdeles på samme plass da jeg kom tilbake. For en fisk!! Den var uhyggelig lang. Jeg mener å huske den ble målt til 104 cm en gang, og det så ut til å stemme ganske godt. Den så gigantisk ut der den sto ved siden av båten. Drømmefisken var så nær at jeg kunne bøye meg ned og klappe den. Jeg hadde aldri trodd muligheten for stalking skulle dukke opp på en sånn fisk, men sannelig sto jeg der i båten med skjelvende knær og satte duggmarken på kroken. Ingen fisk med respekt for seg selv kan takke nei til en stor sprellende mark som sakte daler ned framfor snuten på den.

Fullyscalen... Så nær, så nær!

Det var ingen tvil om at fisken la merke til marken. Den hang 10 cm unna munnen og det var tydlig at marken var blitt observert. Hjertet slo noen ekstra slag. Det var nå det skulle skje.. men ingenting hendte. Det matglade fisken som ofte lar seg lure ville ikke ha mat. Det var ikke til å tro. Eller flere forsøk hvor marken sakte sank forbi munnen på den fant jeg ut at det var best å la den være. Trolig ville den ha mat når det ble mørkt, og nå som jeg var klar over hvor den bodde var det bare å ”rigge fellene” klare til den skulle ut å spise. Det fikk bli langdistansefiske!
Den var nødt til å passere en av agnene på vei ut fra plassen den holdt til på. Det var nødt til å bli action bare forholdene ble rett. .
Utpå natten dro det avsted på venstrestangen. Fullyscalene fløy rundt i tankene, så skuffelsen kom glidene da en 6 kilos skjellkarpe dukket opp ved håven. Jeg tok ikke sjansen på å ro ut stangen igjen da gofisken trolig befant seg i nærheten. Den måtte for all del ikke bli skremt.

6100 gram

Noen flere fisk lot seg ikke lure den natten. Nå var det bare ett døgn igjen å gjøre det på.
Dagen var igjen blitt varm så jeg tok en ny runde i båten for å sjekke om Fullyscalen fremdeles var på plass. Det var den.. 10 meter fra stedet den befant seg ett døgn tidligere.
Taktikken ble den samme agnene ble plassert i nærheten i god tid før kvelden senket seg. Nå ville den dukke opp..

Kl 2300 dro det avsted på den midterste stangen. Pulsen var i hundre da jeg presset meg utover i båten. Fisken var helt klart større en den forrige som lot seg lure, så tankene på Fullyen var fremdeles i hodet. Det viste seg å være nok en skjellkarpe.. Større enn de andre jeg hadde fått tidligere i uken. Tilbake på swimmen ble den veid til 13150 gram. En finfin trøstepremie. Faktisk den største karpa jeg har fått i Sverige noen gang. Da er det ikke lov å klage.

13150 gram, og nytt svenskt pb..

Resten av natten var resultatløs. Karpene holdt seg borte, og det var bare pakking og en liten kjøretur på 5-6 timer hjem til Norge som sto igjen av turen. En dusj skulle jo kanskje bli fint tross alt. 14 dager uten annet enn regnvann på kroppen bruker å sette en merkelig lukt på tilværelsen.

Klar for en ny natt..

]]> http://www.karpefeber.com/5000-kilometer-egotripp/feed 0 http://www.karpefeber.com/jakten-pa-grisen-del-1 http://www.karpefeber.com/jakten-pa-grisen-del-1#comments Sun, 04 May 2008 19:39:00 +0000 OP http://www.karpefeber.com/?p=481

“Grisen” – en av Damtjerns aller største karper, er en fisk jeg gjerne skulle stiftet bekjentskap med igjen. “Grisen” er trolig en hann-fisk, men likevel begynner vekten å nærme seg de magiske 10 kiloene..

Undertegnede med "Grisen" fra oktober 2006 (9140 gram)

Terje med "Grisen" på toppvekten 9740 gram (2007)

Årets første forsøk på å lure “Grisen” startet etter jobb på onsdagen. Det ble tidlig klart at ikke alt skulle gå etter planen. Ikke lenge etter at agnene var plassert, ramlet de første russebilene inn. Natt til 1. mai ja.. Det hadde jeg glemt. 2 timer senere var flere hundre russ samlet rett bak bivvien. Stengene ristet av bassen fra de drøyeste anleggene. Dette kommer til å bli en lang natt, – tenkte jeg for meg selv, men heldigvis dro de avsted før det ble alt for sent.

Torsdag morgen dukket neste problem opp. 8 stk kanoer med unger og ledere sjøsattes ikke langt fra fòrplassen. Speiderlederen (eller hva han nå var) beordret alle ungene to runder rundt plassen jeg fisket. HALLO!!- Jeg fisker her, forsøkte jeg meg med, men det ble totalt overhørt av sjefen. En liten stund senere satt kano nummer 5 for dagen fast i sena mi. Makan! Midt i beste huggperiode… Da lederen senere ba alle ungene samle seg ved den ene markøren min fikk jeg nok og skjelte ut speiderne så godt jeg kunne. Etter hvert satte de kursen videre mot den andre enden av vannet. Team Masturbaits andre halvdel (Anders) fisket i den enden, så jeg ringte opp og advarte han mot de gale speider-nissene. Da han ba de pent om å padle litt utenfor stangtuppene hans fordi han fisket, fikk han beskjeden “Den er grei, om du lover å spise fisken du får” -Makan!!!!

Vel, resten av formiddagen var logisk nok livløs. Kano-idiotene hadde trolig skremt livsskiten av alle karpene i området. Kvelden og natten forble også livløs.

Etter å ha våknet av en person som forsøkte å lære hunden sin å “sitte” (kl0630-0730) fredag morgen, ble det brått liv i nappalarmet i 9-tiden. Noe hadde funnet fram til boilien min. Jeg hoppet ut av soveposen og sugde tak i fiskestangen. Alt satt bom fast.. Da det hadde regnet inntenst i 48 timer, var alle klærne mine blitt våte. Vel, det eneste som fremdeles var tørt var ullstilongsen og ulltrøya jeg nå sto ute i myra med. Det fikk stå til. Ut i den klissvåte gummibåten bar det. Da jeg fikk pumpet meg fram til plassen jeg satt fast, la jeg merke til at sena hadde tatt en runde rundt en rot på bunnen. Fisken hang fremdeles på kroken 10 meter lenger bort, men jeg var ikke i stand til å få tak i den med håven. Eneste løsning var å frigjøre sena fra rota for å få direkte kontakt med fisken igjen. Problemet var at rota lå på 3 meters dyp, så skulle fisken landet var jeg nødt til å bade. Jeg satte kursen for land, frikoblet spolen og vrengte av meg klærne. Tanken på termometeret som viste 10 grader i vannet kvelden før streifet hode, før jeg hompet ut i vannet med håven på slep. Etter litt frem og tilbake fikk jeg løsnet sena fra rota, så jeg igjen fikk kontakt med fisken som utrolig nok ennå hang på den lille 8`er kroken. Med forsiktige fingre (halvt svømmende) ble fisken rolig lirket mot meg. Da leadcoren nådde fingertuppene og karpa gled opp i håven, var jeg så kald jeg trodde jeg skulle dø!!

Nå gjaldt det å komme seg tilbake til bivvien og fyre gassbrenner til den store gullmedaljen.
Etter å ha sekket fisken, satt jeg i bivvien og forsøkte å få igang varmen igjen. Da kom jeg på Frederik og Terje`s håpløse regel om at man måtte ofre til karpegudene hver gang det var blitt landet karpe. Dette innebærer at en øl må drikkes for å blidgjøre karpeguden (!!!). Dette har blitt en viktig del av karpefisket på Damtjern. Samme hva klokken er på døgnet må ølen drikkes…

Så der satt jeg kliss bløt fredag morgen med blå lepper i teltet og bøttet ned en halvliter Tuborg! Snakk om drøy start på dagen!! (Hvis noen instutisjonsarbeidere leser dette må jeg si at vi ikke er så gale som det høres ut som. Det er ingen grunn til å finne fram tvangstrøya)

Litt senere ble fisken sjekket. Det var ikke “Grisen”, men det var fremdeles en meget bra fisk. Kort og tjukk. Vekten viste 9100 gram. Min andre 9 kilos fra Damtjern og jeg var over skyene (faktisk første gang andre karper enn “Grisen” har rundet 9 kilo i vannet)

Noen timer senere kom Anders for å hjelpe meg med bildene. Solen tittet fram og livet var “sweet” igjen!

Ikke grisen, men en bra fisk det var det..

9100 gram

Anders kunne forøvrig melde om flere observerte karper borte hos han, så det ble ikke lange besøket.

Kvelden og natten var som vanlig rolig, men rundt kl 0700 lørdag morgen våknet jeg av nappalarmet. Satngen som ble fisket mot et stort “snagg” sto i kraftig bue. Heldigvis hadde ikke karpa fått surret seg fast i snagget, så fisken lot seg lande uten bruk av båt (eller bading). Den veide 6690 gram og en ny øl ble åpnet..

6690 gram

Det var en perfekt morgen, så agnet ble raskt rodd ut igjen. Det var ennå mange timer igjen av “godtiden”.Rundt 0900 var jeg på vei til å duppe av igjen da det nok en gang ble liv i nappalarmet! Også denne gangen kom fisken seg greit på land uten større dramatikk. Snakk om bra morgen. Det var bare så vidt blitt mai og 3 karper hadde alt latt seg lure. Vekten stoppet på 7540 gram.

7540 gram

Jeg åpnet øl nr 2 og skrudde på mobilen for å høre hvordan det gikk med Anders.Han var mildt sakt fornøyd. Litt etter kl 6 på morgenen hadde en ny pers latt seg lure. Etter utallige timer satt den der endelig. En hann-fisk på 7990 gram. Team Masturbait var virkelig i siget!!

Endelig var det slutt på regnet. Sola steiket og livet var nok en gang godt å leve. Etter hvert sveivet jeg opp stengene og rodde over til Anders for å hjelpe han med fotograferingen. Det virket som om det var bra med liv hos Anders, for kun få minutter etter ankomst så vi de første karpene. Det var tydligvis flere enn oss som satte pris på litt sol.

7990 gram

Up close..

Release..

Tilbake på “swimmen” min bestemmer jeg meg for å flytte på stangen som hadde vært livløs hele turen. Jeg setter kursen mot ett “snagg” jeg ikke har sjekket tidligere. Da jeg driver inn mot området ser jeg at flere karper soler seg der. Desverre har jeg alt for stor fart, så jeg driver inn midt blandt de. Da båten omsider stopper opp tørr jeg ikke røre på så mye som en finger. 6 karper “henger” rundt båten, og flere av de er store. Jeg kjenner raskt igjen 9,1 kilosen fra fredagen. Sammen med den er en enda større fisk. Helt klart den største jeg har sett i vannet noen gang. En liten stund lurer jeg på om det kan være “Grisen”, men fisken virker alt for feit til å være den. Den er like tjukk som 9,1kg fisken, men den må måtte være minst 10 cm lenger. Det var ikke snakk om den var over 10 kilo, men heller hvor mye over 10 kilo den var. Det sykeste er når fisken bestemmer seg for å sjekke ut åra nærmere. Karpa snur seg rundt og dunker til plaståra to ganger før den rolig siger tilbake i snagget. Jeg finner en liten åpning i vegitasjonen og knipser ut 2-3 boilies etterfulgt av krokagnet, før jeg så rolig jeg kan padler meg tilbake til “swimmen”..

Terry Hearn skriver følgende i boka “in pusuit of the largest”:”Sometimes you just know when something is about to happen, it`s almost as though even the lake itself is waiting with baited breath. It`s hard to explain, but no doubt many of you will know exactly what I mean. Like a warm feeling of undeniable confidence, suspense and an expectation of something special to come, you`re absolutely positiv that it`s going to happend, it`s just that you`re not sure when or where”..

Nøyaktig den følelsen satt jeg med hele lørdagskvelden (og natta). Jeg var ikke i stand til å sove. Den store fisken i snagget var nødt til å hugge. Det var bare et spørsmål om tid…

Jeg må ha sovnet etter hvert, for rett før kl 0500 er det fisk på. Ikke fra plassen jeg trodde den store skulle hugge, men stanga som lå lengst unna det området. Karpa sloss godt, men det må etter hvert vifte det hvite flagget og gli inn i håven. Det var grisekaldt for å si det mildt. Da jeg titter bort på avkrokningsmatta ser jeg at det faktisk er is på den. Ikke rart jeg fryser..

Is..

7420 gram

Det er i ferd med å bli lyst, så jeg setter meg på sengekanten å drikker kaffe (først den obligatoriske ølen)..mens jeg venter på at noe mer skal skje. Etter 4-5 kopper begynner det plutselig å regne. Fra minusgrader til øsepøseregn på kun noen timer. Jeg kjenner iritasjonen stige da alt utstyret blitt vått igjen. Alltid kjedelig å pakke ned bløte telt og lignende..

Jeg får heldigvis ikke irritert meg særlig lenge. For like brått som regnet dukket opp, ble det lyd i nappalarmet.. Ut i regnet (igjen)!!Denne gangen er det stangen jeg virkelig hadde troen på. Fisken føles tung og jeg kjenner knærne rister svakt. Ett sikkert tegn på stor fisk. Den kommer seg etter hvert inn i håven. YEss den er stor, men det er ikke monsteret fra kvelden før.. Vekten viser etter hvert 9370 gram. Ikke til å tro. 2 karper over 9 kilo er alltid rått, men når det er tidlelig i mai, og vannet ikke er mer enn 10 grader er det jo rett og slett sinnsykt! Jeg tor nesten ikke det som skjer..

9370 gram

Solen dukker etter hvert opp igjen, så teltet blir nesten helt tørt innen det er tid for pakking. Jeg begynner å sveive opp stengene, men den ene er uvanlig tung. Da det nærmer seg stangtuppen ser jeg til min store overaskelse at det inne blandt gresset henger en sliten liten speilkarpe!..Damtjerns første speilkarpe. Utrolig..

"Arret"

Fisken som trolig har hengt på i flere timer, hadde flere sygge sår og manglet mange skjell. Den fikk en runde med “Klin-IK” og ble døpt til “Arret” før den raskt svømte avsted..

Selv om “Grisen” aldri lot seg lure, ble det en tur jeg ikke kommer til å glemme med det første.. “Grisen” kan jeg fange neste gang….

To be continued..

Her er Vilhelms rapport fra turen:

“Har egentlig vært veldig lite fiske de siste 2 mnd,men noen turer har jeg da fått vært på. Jeg fikk plutselig et innfall den 1 juli om at nå ville jeg fiske karpe, heiv meg på toget og mandagskvelden 3 juli var jeg plassert i brennhete Oslo. Været og temperaturen var langt ifra gunstig for karpefiske, men den som inget våger, intet vinner. Første natta resulterte i et backdrop og et missa run for Remy, mens ingen action hos meg. Neste dag var det praktisk talt så man smelta. Godt at jeg satt pent plassert i skyggen. Dagen ble brukt til å beundre de fantastiske fiskene som gikk i overflata og sola seg. Prvøde karussen på kvelden,men resulterte kun i 2 snagga fisk. Kl.01.10, tikka det jevnt i den midterste nappvarsleren.Jeg hadde selvfølgelig krøpet godt ned i soveposen, så jeg gadd ikke ta den av meg,men hoppa ned med soveposen på. Tilslaget ble satt, og fisken hang på. Etter å ha pressa fisken over blekkene,samt at fisken hadde en liten slalomtur inne ved land, kunne Remy håve min første boiliekarpe. Fisken var relativt kort,men ganske så feit, så vekta strakk seg til 6850. Tredobling av pers Fisken bet på en 2x16mm:1xDD Bio Red Popup, og 1xDD Crustacean. Etter dette ble det stille. Jeg var nå rimelig fornøyd, og været ble bare varmere og varmere, så jeg pakka sammen neste kveld etter å ha prøvd litt etter karussen, og dro hjem.”

Soveposefight

6850 gram

Wilhelm og karpa