Endelig i gang!

Da har jeg endelig kommet meg igang med karpesesongen her hjemme på berget. Turen gikk ikke helt etter planen da vannstanden hadde skutt i været i løpet av natten. Det var med nød og neppe det lot seg gjøre å komme fram til vannkanten. Det største problemet var egentlig at baitboaten nok en gang var gått i stykker. Fòringen langs med motsatt bredd var umulig å nå da det ikke lar seg gjøre å kaste fra swimmen grunnet mye overhengende kratt og baitboat er igrunn eneste måte å få ut agnene på en fornuftig måte. Det ble isteden å lobbe agnene 2 meter ut og ikke engang i nærheten av fòringen.
Helt krise var det ikke da også dette området har levert fisk før, så jeg krysset fingrene for at en eller annen slamp skulle svømme innom og spise boiliene mine.

Det var uvanlig stille hele natten. En og annen brasme kræsjet i sena, men det var ikke på langt nær så mye liv som det bruke å være på denne tiden av året. Når natten/morgenen var på det kaldeste kom turens eneste hugg. En slimete og kjip brasme hadde funnet popup’n for fristende. Håven hadde faktisk fryst fast i bakken, så det var virkelig en kaldt fornøyelse..

Noe fornuftig kom det heldigvis ut av natten. Jeg snublet over et berg av europaller og andre nyttige swimbyggingsmaterialer, så nå bærer det tilbake i kveld for leke litt byggmester Bob..

Det "aller mest nødvendige" er jaggu mer en nok! Kjappe one-nighters krever nesten like mye "stæsj" som en 3 uker lang tur..

Etter et par måneders venting var det omsider blitt klart for tur og da klokka slo 12.00 lørdag formiddag rullet carpmobilen inn på parkeringen ved badeplassen. Ikke lenge etterpå var også Jon på plass i sin svarte carpmobil og etter et par oppdrag rundt i Karlstad var vi på vei ut til gromplassen med båtene fulle av fiskestæsj og fiskesug ut av en annen verden. Det er noe magisk med dette vannet og mengden store fisk begynner å bli ytterst heftig. Hvem skulle tro at man noen sinne skulle få fiske 20 kilos karper i Värmland? For ikke å snakke om alle 15 kilosene! Nå skal det sies at det er store områder for disse fiskene å spise på, så ett lett vann har det aldri vært, men med masse tålmodighet og litt flaks så kan utrolige ting skje.

Det er ikke så mye plass å boltre seg på, men bare fiskesuget blir stort nok er det ingen problemer å holde ut.

Fuglelivet i vannet er imponerende og det var aldri mange meterne til nærmeste fugl.

Finally spring

Selve fisket minner ikke mye om vanlig vårfiske. #10 krokene er byttet ut med store grove greier og 12mm popups er byttet ut med 24-30mm’s krokagn. 0.70 snaggleader og 10 oz gir det hele ett preg av kontinentalt karpefiske. Man skulle nesten tro man befant seg i Orient, men heldigvis slipper man gjørmehavet man er nødt til å slite med der.

Grunnen til de store agnene er først og fremst fordi vannet huser store mengder brasme og suter. Arter som kan bli en pest og en plage når man fisker 250 meter ut i vannet. En annen grunn er at fiskene  er vant med stor og grov mat. Noen kilo steinharde 24 millimetere ble derfor raskt spredd rundt hvert krokagn før vi lente oss tilbake og ventet på action.

Det skjer sjeldent mye i Kroppis, men når fiskene dukker opp er det ikke uvanlig å få flere stykker, så mens vi ventet på dobbelthugg fikk vi tiden til å gå med røverhistorier, god mat og avslapping i den mye etterlengtede vårsolen. Om ikke det var nok så var muligheten alltids der for litt suterfiske. En halv frolic ett par meter ut fra plattformen var alt som skulle til for å fange suterenes interesse.

Wide angle tench - Hyggelig tidsfordriv i formiddagssolen.

Time to get the baits out..

Go'plassen!

Dagene gikk som vanlig ytterst raskt og med kun 3 døgn til rådighet gjaldt det å gjøre det beste ut av situasjonen. Etter etter et par døgn med blanking bestemte vi oss for å forsøke å finne noen fisk inne på grunnområdene, og det skulle vise seg at det ikke skulle bli alt for vanskelig å få øye på de. Etter flere uker med møkkavær var nok fiskene veldig fornøyd med den steikende sola, og de så ut til å stortrives inne på veldig grunt vann. Utrustet med gummibåt og hver vår stang snek vi oss så tett på fiskene vi tok sjansen på, før vi forsiktig lobbet ut hver vår stang med en fargerike boilies. Det skulle bli noen nervepirrende timer. 15 kiloser som svømmer sikksakk mellom krokagnene kan få noen å en hver til å gå fra vettet.

Pukkel..

En grov rygg dukket opp rett ved båten..

Denne kom litt for nærme!

F#%k off!

Tross iherdige forsøk på grunnområdene var ikke fiskene i nærheten av interessert agnene våre. De la helt klart merke til godsakene, men de hadde nok mer enn nok med å sanke varme etter en lang og kald vinter. Tilbake på plattformen gjorde vi oss klare for natten og fikk plassert agnene der vi håpet fiskene skulle dukket opp neste formiddag. 11-hugget er like klassisk i Sverige som i Norge, så det var igrunn det vi gikk å ventet på. At det i tillegg var 1. mai neste gang klokken skulle vise 11.00 gjorde også sitt for å øke troen på fisk. En magisk dato som så ofte har gitt fisk. Litt overtroisk er det lov til å være.

Dessverre ville det seg ikke helt denne turen heller. Igrunn ganske standard når det gjelder dette vannet. Den store trøsten får bli at for hver blanketur blir fiskene litt større. Når det først løsner ser jeg for meg at det kommer til å bli en gigant!

En ny solnedgang ved Kroppkärr. Sannsynligvis ikke den siste..

Ny pers på frosk!

Det har vært litt hektisk de siste ukene og dermed har det ikke blitt tid til noen oppdateringer her på siden. Noe voldsomt mye spennende har heller ikke skjedd tross noen iherdige forsøk. Jeg har fått krysset av ett par nye netter etter monsteret i Østfold, men noen uttelling har det ikke blitt. Jeg har i hele år sett fram til denne tiden på året, og håpet at kaldere vanntemperaturer (og dermed mindre naturlig mat i vannet) var det som skulle til for at ting skulle løsne, men det har vist seg å være like vrient som det bruker å være. Det må mildt sagt kunne kalles de-motiverende når man ror over fòrplassen og ser at alle maggotene ligger der like fine etter ett døgn i vannet.

Noen dager med fiske etter karper i mindre kaliber har det også blitt. Størrelsen er heldigvis ikke alt i denne karpefiskebransjen, og jeg hadde nesten glemt hvor moro det kan være å fiske etter 20 centimeter store karper. De gir ikke så mye motstand, men det er alltid like spennende å se hvordan de ser ut..

Ikke så stor, men veldig tøff!

Tipper denne ser heftig ut om 15-20 år..

Ikke helt feil denne heller..

I morgen tidlig går turen til Frankrike, og Chateau Moulin skal besøkes for tredje gang. Det blir nok en litt mer ferietur enn hardcore karpefisketur, men mulighetene for en og annen bra fisk er helt klart til stede. Rapport følger når vi er tilbake igjen..

En av mange solnedganger under fjorårets tur til Chateau Moulin..

Realtree camouflage "granskog" edition..

Nok en gang var det blitt fredag, og utpå ettermiddagen dundret jeg avsted for å komme meg tilbake til skogsvannet. Bivvien og litt av utsyret sto ferdig oppslått da jeg kom ned. Jeg har virkelig fått sansen for å spare litt tid ved å sette igjen utstyr. Kanskje ikke så fornuftig på vann som Ulsrud og lignende, men i de dype skoger går det stort sett fint. Det er jo en litt ufin måte å “booke” swimmen på, men da det minst må være 20 døgn siden det har vært andre fiskere innom så tok jeg meg den friheten. Det er knapt nok noen som fisker den aktuelle swimmen uansett.

Jeg ble derfor en smule overrasket da det viste seg å bli en folksom helg. Hele 3 andre bivvier var på plass da jeg dukket opp. Arve, Siggen og Øyvind hadde plassert seg i den andre enden av vannet så det ble en sosial og fin helg. Siggens rødvin smakte utmerket og karpefisketeoriene satt løst hele helgen.

Fiskingen gikk det dårligere med. Vel, fiskingen gikk jo bra, men så mye fisk å skryte av ble det ikke. Lørdag formiddag trodde jeg at en ny fisk var på gang da det hylte til i receiveren, men det viste seg å være en “gakkgakk” som hadde krasjet i sena. Det var nok til å få adrenalinet til å pumpe litt ekstra rundt i kroppen, men det skjedde ikke noe mer resten av lørdagen. På omtrent samme tidspunkt, et døgn senere, ble deg igjen liv i nappalarmet. Denne gangen var det ingen fugl å se, så jeg tok med meg stangen for å presse meg ut til det jeg trodde skulle være en karpe. Det viste seg raskt at det ikke var en diger karpe på kroken. Den labre motstanden gjorde sitt til at båten driftet sidelengs i vinden og “wipet ut” 2 av de andre stengene.. Kjiper’n ! Opp kom en perfekt kroket gjedde på 35 cm. Jeg hører enkelte si ar plastboilies omtrent er som å bruke sluk, og det var nok denne gjedda ganske enig i. 10mm grønn plastboilie blir kanskje slageren i Nitlva til våren..

Siggen og Øyvind (Arve lurte seg unna)

Jeg trodde for en gangs skyld at jeg skulle komme meg gjennom helgen tørr og at regnet skulle holde seg borte, men da halvparten av utstyret var pakket ned så åpnet himmelen seg. Regnet dundret ned og gjorde alt vått til beinmargen. Med andre ord akkurat slik det bruker å være.

Regn, regn, regn!

Neste helg er det NCS-treff i Sveige, så det blir et par uker innen jeg kommer meg tilbake til dette vannet. Slutten av september bruker uansett  å være en god tid på sesongen, så jeg får krysse fingrene for at tjukkasen vil være med på leken snart. Det er jo ikke lenge igjen til minusgrader, snø og annen elendighet dukker opp..

Etter en 4-pack med boller og en kaffekopp på Shell stasjonen kom jeg fram til vannet jeg skulle tilbringe de neste to døgnene ved. Utstyret ble lasset ut av bilen og gummibåten pumpet opp. Plassen jeg bruker sette ut båten befinner seg i en grunn vik som “roper” karpe lang vei. De første årene jeg fisket i vannet var det bestandig fisk å se i denne viken, og det ble tilbrakt en god del timer i den lille bjørka som er vikas eneste klatrebare tre. De siste årene har fiskene holdt seg langt borte fra dette området. Hvorfor det har blitt slik aner jeg ikke, men det begynner å bli flere år siden sist jeg så noe fisk der. De siste turene har jeg ikke engang tatt meg bryet med å klatre opp i treet for å titte.

Hva som fikk meg til å ta turen opp i bjørka denne morgenen er ikke godt å si, men det skulle vise seg å være lurt. Jeg var ikke kommet mer enn to meter opp da en speilkarpe ble oppdaget en liten meter fra land, rett under treet mitt, (det er vel egentlig Stig Helge sitt tre om det er mulig å “eie” ett tre i en annen manns skog) og den så definitivt ut som om den var klar for en matbit. Den rotet rundt i silten, surret rundt i vannliljene og virket uvanlig aktiv. Den var ingen gigantisk fisk, muligens en liten kilo tyngre enn den jeg fikk for ett par uker siden, men en hver fisk på land fra dette vannet er en liten seier, så blodpumpa begynte brått å slå raskere. Så stille som over hode mulig klatret jeg ned fra treet, rigget opp en friline stang og agnet en #6 widegape med siste rest av Shell-bollene. Forsiktig krøyp jeg tilbake til treet, men selvfølgelig var fisken forduftet. Jeg ble sittende i bjørka en halvtimes tid før jeg fant ut at nok fikk være nok. Et par håndfuller hamp havnet ut i området fisken hadde holdt på og med litt flaks ville jeg legge merke til den om den kom tilbake.

Fisken var selvfølgelig forduftet da jeg var tilbake med fiskestangen.

Båten ble lastet til bristepunktet og jeg rodde meg selv og utsyret over til plassen som ville gi meg best plassering med tanke på de fire fòrplassene som ble opprettet noen dager tidligere. Agnene ble rodd ut og det kriblet godt i kroppen med tanke på hva som kunne finne på å dukke opp i løpet av natten. Hver eneste tur i dette vannet dukket tankene opp på hva de største fiskene kan veie. Det hender støtt og stadig at jeg blir enormt gira på å fange en spesifikk fisk, men så besatt som jeg har blitt av den tjukkasen som befinner seg en eller annen plass ute i dette vannet tror jeg aldri jeg har blitt før. Så godt som hver eneste ledig helg siden mai har gått med, og det ser ut som det kan komme til å bli en god del flere helger også. Det mest frustrerende for tiden er at fiskene ser ut til å skygge banen fullstendig etter at en plass har levert. Jeg får jo logisk nok bra med tro på en plass som leverer fisk, og det føles jo veldig rett å putte et agn i det samme området de neste turene, men det virker helt umulig å få en plass til å levere flere ganger. På de små flekkene som har levert fisk i år ligger det nå boilies og mugner. Det gjør det faktisk flere plasser rundt omkring i vannet. De mest spennende områdene, ihvertfall de jeg har mest tro på er for tiden ufiskbare da det ligger muggent fòr på bunnen. Mengden aktuelle plasser å putte et agn begynner å begrense seg veldig, men denne kvelden hadde jeg stor tiltro på at noe kom til å skje. Jeg hadde brukt mye til på å lete opp de fire plassene jeg nå fisket, og med litt flaks kom de kanskje til å levere fisk. Forhåpentligvis den store grisen som har holdt meg våken på nettene i år.

På høy tid å ordne en sponsoravtale med Gilde. Antallet pølsepakker har i år nådd nye høyder..

Etter å ha grillet meg gjennom et par pakker med pølser ble det mørkt og det var like greit å sette kursen mot køya. Det magiske tidspunktet som har stått for store deler av fiskene i år har vært mellom 0600 og 0700 på morgenkvisten så taktikken har etter hvert blitt å legge seg tidlig for så sprette (ihvertfall forsøke) ut av køya tidlig på morgenen for å være klar når god perioden setter inn.  En annen snodig ting med disse huggperiodene er at alle fiskene har dukket opp det første døgnet. Det har for det meste blitt todøgns pass i år og det først døgnet har levert alt. Spenningen var derfor stor da jeg tvang meg ut av sengen kl 0500. Noen liter kaffe fikk igang maskineriet og klokken 0615 kom det til og med et pip fra nappalarmet. Jeg småsprang bort til stangen og tittet på stangtuppen, men det var ikke tegn til liv. Det kunne være alt fra flaggermus til senenapp, så jeg falt etter hvert til ro med at det ikke kom til å bli mer piping.

Litt utpå ettermiddagen Sveivet jeg inn ett par av stengene for å gjøre litt små endringer. Deriblant stangen som hadde gitt fra seg et pip på morgenkvisten. Den viste seg å sitte dønn fast og en fæl følelse at det kanskje var en fisk som sto bak, fikk meg til å dra ut med båten for å sjekke hva det var som hadde skjedd der ute. Det skulle vise seg at det hadde vært en fisk der på morgenen. Sena gikk fire runder rundt noen “blekker”, søkket var “kastet” og selve riggmaterialet var slitt av.. Ikke bra! Det suger å miste fisk, men her følte jeg at jeg nesten ikke hadde rukket å miste den engang. Man kan jo som kjent ikke miste noe man ikke har fått (blablabla), men surt var det uansett. En og annen fisk vil alltids falle av hver sesong. Samme hvor utsøkt rigger og resten av utstyret måtte være. Det er dessverre bare sånt som skjer, og faktisk var det sesongens første fisk som ikke kom seg på land, men uansett svir det fælt å misse fisk i dette vannet. Det hadde vært forbannet typisk om det var den store grisen som sto bak. Jeg får krysse fingrene for at det var en av de litt mindre speilkarpene..

Klar for natt nummer to..

Som så mange ganger tidligere i år skulle det vise seg at det var det første døgnet som sto for underholdningen. Sjansen var ble “blåst” og det nesten døgnet skjedde det rett og slett ingen ting. Vel, det vanlige regnet dukket opp på formiddagen og alt ble som vanlig vått under nedpakking, men det skal jeg ikke syte mer over i år. Jeg har innsett at det rett og slett er sånn det skal være.

Pakkingen gikk noe lettere enn den bruker å gjøre. Det var alt blitt onsdag og ikke mer enn to arbeidsdager til jeg igjen skulle tilbake. Jeg bestemte meg derfor for å la bivvien, senga og de store uhåndterlige tingene bli stående igjen ett par dager. Alt for å spare tid fredag kveld og for å slippe å stresse alt for mye med å få tingene på plass innen mørket senker seg.

Rapporten fra helgens fiske dukker opp en av de nærmeste dagene..

Først ut på agendaen var egentlig en helgetur til Sverige, men da jeg i går på vei hjem fra jobb innså at store deler av fiskeutstyret lå i bilen, så bråbestemte jeg meg for en enkel natt på Bøler.

Baitboaten er fremdeles død, så det går i old school fisking..

Forholdene var fine de og alt lå til rette for litt action, men det ville seg ikke. Jeg skal ikke dra rapporten her ut i det uendelige, men jeg må nesten få med en liten komisk episode som inntraff i dag tidlig.

Et heftig dropback på høyrestangen fikk med opp av sengen rundt kl 0600. Jeg sprang bort til stangen med søvnsprengte øyne, men i det jeg løftet stangen presterte jeg å tråkke på en voldsom glatt rot. Mens jeg desperat forsøkte å gjenvinne balansen sklei jeg nedover svaberget, og før jeg viste ord av det lå jeg å plasket i vannet. Igrunn ganske festlig, men jeg kan ikke si at jeg så det på den måten der og da. Jeg tipper at eventuelle mosjonister i nærheten fikk seg en god latter. Vel tilbake på land viste det seg at fisken fremdeles hang på. Det var ikke mye motstand å kjenne, men noe hang helt klart på i den andre enden. Det skulle vise seg å være en feilkroket karuss. Snakk om nedtur!! Der sto jeg og hakket tenner med en feilkroket karuss i hånden og vann fra topp til tå..

Etter å ha funnet litt tørre klær i bilen fortsatte jeg fiskingen utover formiddagen. Det hjalp ikke stort og fiskene holdt seg borte..

Om noen timer går turen til Sverige, så får vi se hva det vil bringe. Jeg skal forsøke å holde meg på land denne gangen og forhåpentligvis dukker det også opp en rapport etter hvert..

Jeg la raskt merke til at sikten ikke på langt nær var bra. Den var faktisk blitt dårligere i løpet av den siste uka. Jeg hadde egentlig håpet at regnværet hadde skylden, men det kan virke som om det er en algeoppblomstring på gang. Jeg tror ikke karpene har noen større problemer med å finne frem til godsakene nå selv om sikten er dårlig, men presentasjonen blir vrien. Grunnet det elendige bunnforholdene er det “fin-nedlegging” av agn fra båt som har vært rett medisin, men når jeg ikke lenger kan se bunnen blir det vrient. Får håpe det bedrer seg utover august og september når vanntemperaturen begynner å synke.

Det ble en rotur rundt vannet før jeg bestemte meg for hvor jeg skulle fiske. 3 bra fisk ble observert i sørenden av vannet, en enslig skjeller omtrent midt på langsiden, og ett par fisk hoppet fri av vannet i nordenden. Fiskene var mye mer utsprett enn de har vært tidligere i år, og det tok jeg som et godt tegn. Fiskene som hoppet fri av vannet i nordenden så lettest ut å fiske på, så jeg rigget campen på motsatt bredd på en god gammel swim det har blitt en del netter på.

Tucked away

2 chodrigger med ekstremt lang leadcore ble rodd over til området fiskene hadde vist seg , og et par håndfuller med boilies fulgte riggene ned mot bunnen. Bunnforholdene i dette området er rett og slett helt latterlige. Jeg har normalt sett ikke noe i mot myke bunnforhold, og ser ingen ulemper med å fiske i “silt”, men denne delen av vannet er helt ekstremt. Om du forsøker å fire en rigg ned fra båt og rolig senker søkket ned til bunnen ser alt fint ut, men i det man slipper sena forsvinner søkket en meter videre ned i silten. Det er rett og slett forferdelig mykt. Det er her chodriggen virkelig kommer til nytte. Ett par meter lang leadcore med den øvre stop-beaden  nesten helt i toppen av leadcoren. Med et lett søkke (40-50 gram) går det så vidt det er å holde popupen over bunnen.

Etter mye klabb og babb fikk jeg plassert agnene der jeg ville ha de. De to siste stengene havnet litt utenfor området fiskene hadde vist seg, men det føltes likevel ut som gode plasseringer da det var plasser det tidligere har hvert en del aktivitet.

Så var det bare å lene seg tilbake i stolen å vente…

Boilieman

Boilieman meets High attract Neonwoman

Som bildene over muligens indikerer så skjedde det ikke stort. Fiskene holdt seg unna, selv om en stor karpe hoppet uhyggelig nærme det ene krokagnet. Natten gikk unna uten et pip og det samme gjorde hele lørdag formiddag.

Mye av tiden i solsteika gikk med på å ro rundt å lete etter nye områder i vannet som kanskje kan fiskes en gang i fremtiden. Bunnforhold ble testet og et par nye swimmer ble sjekket ut.  Jeg begynner likevel å mistenke at det ikke er noen voldsomt mye bedre områder å finne. Det er mye av det samme som går igjen over alt, og det føles mer fristende å fiske der jeg faktisk ser fisk hver tur enn å teste noe annet. Noe fisk blir det riktignok ikke så det spørs vel om jeg må gjøre noe helt annet en dag.

Utpå ettermiddagen dukket Daniel og Arve opp å slo av en prat. Hyggelig med litt besøk når man befinner seg utenfor mobildekning og usedvanlig lite action på fiskefronten. Etter en times tid med fiskeprat stakk de videre og jeg var igjen alene i stillheten.

Vannliljer er det nok av, men fisk er det dårlig med..

Lørdag kveld brå bestemte jeg meg for å endre taktikk.  Fiskene er tydeligvis ikke på hugget for tiden, så planen ble å trigge nysgjerrigheten deres med litt singel hookbait fiske. Langt nede i utstyrbaggen fant jeg et gammelt lager med flouro popups i alle regnbuens farger, og ikke lenge etterpå lå 4 ulike krokagn i skrikende farger godt plassert ute i vannet.

Kvelden kom, pølsepakke ble spist og trua på action var igjen på plass. Etter blanketur på blanketur burde man kanskje legge sammen to pluss to og innse at det sannsynligvis ikke kommer til å skje noe som helst, men den nye taktikken fikk meg til å sitte å ruge bak stengene. Det var nødt til å skje ett eller annet!

Green eyed monster

Men neida…

Til min store skuffelse fikk jeg sove uforstyrret hele natten. Ikke et pip hadde dukket opp og jeg begynte seriøst å lure på hva jeg holdt på med. Helg etter helg med blanking tærer på psyken, spesielt når det ramler inn rapporter fra nær og fjern om store “Texas-fiske” i andre vann. Nå har det heldigvis blitt august og de to neste månedene bruker være veldig bra mange plasser. Forhåpentligvis er det bare litt kaldere vann, litt lengre netter og litt flere døgn bak stengene som skal til for at drømmefisken ligger i håven. En ting som er sikkert er at jeg ikke kan gi opp nå og bytte til et annet vann. Det er nå og utover som gjelder!!

Etter endt arbeidsøkt i går satte jeg kursen mot det kjente vannet ved Bøler. Etter det vanlige blodslitet med bæring av utstyr og rigging av basecamp ble det tid for å kjøre ut agnene med baitboaten. Omtrent halvveis ut mot plassen jeg skulle fiske fikk båten nok og bestemte seg for å kjøre rundt i sirkel samtidig som den blinket med alle lysene og varslet om at ikke alt var slik det skulle være. Det var lite annet å gjøre enn å taue finmekanikken inn til land igjen og gå over til godt gammeldags klassisk karpefiske. Det vil si kasting av krok, rigg og søkke ved hjelp av fiskestang ført i en jevn bevegelse over hode (lenge siden sist, men det var faktisk ganske moro).

Da superbåten skulle tatt seg av presisjonsfòringen lå både kasterør og sprettert hjemme, men som sendt fra himmelen kom Frederik traskende. Løsningen ble at han stelte seg på motsatt bredd med boilieposen, mens jeg kastet det jeg var god for mot han. I det riggen havnet der den skulle kastet han noen håndfuller boilies rundt krokagnet, og alt ble omtrent slik det ville blitt med baitboat (om ikke bedre da litt mer spredning av agn slettes ikke er å forakte).

Frederik dro etterhvert videre for å fiske en annen plass i vannet, og jeg dro igang en bedre pølsemiddag bestående av Jalapenospølser, lompe, ketchup, sennep og sprøstekt løk. Som underholdning til herremåltidet ble det som bestilt toppløsbading ett par steinkast unna..

Pølsefest (igjen)

Det ble etter hvert mørkt og jeg krøp inn i soveposen for en liten time med bok lesing før øyelokkene ble såpass tunge at Jon Blund tok over showet.  Rett før kl 0700 kom det et enslig pip på høyrestangen. Da jeg for tiden er underernært på karpeaction, spratt jeg opp av posen og satte meg ved stangen for å se hva som skjedde. Et par raske karuss rullinger avslørte syndebukken, så jeg ga blanke og dro meg tilbake til soveposen. En liten halvtime senere var det på høy tid å komme seg opp igjen for å dra på jobb. Ikke optimalt da forholdene virket fine, men det er bare å bite det i seg og komme seg avsted..

Med andre ord ikke mye liv, men forhåpentligvis har jeg fått dempet abstinensene såpass at jeg kommer meg helskinnet gjennom helgen uten fisking..

Godt gjemt

Etter litt intens grubling havnet jeg ved et overgrodd vann ikke alt for langt hjemme fra. Vannstanden var noe høyere enn normal grunnet de siste ukers regnvær, men det var ikke bare ulemper med det. “Busken” som fiskene ofte er å finne under så nesten kulere ut nå som vannstanden var høy og de hadde plutselig fått muligheten til å svømme fritt inn og ut av “drømmesnagget”. 3 stenger ble raskt rigget med hver sin nyrullede popup før herlighetene ble plassert på hver sin side av busken. Ett par never med boilies gikk så den samme veien før jeg lente meg tilbake i krattet og forsøkte å sitte så stille som overhode mulig grunnet den korte avstanden bort til fiskene..

Karpene så jeg ikke stort til denne dagen heller, og det eneste tegnet til fisk var ett par halvstore gullvederbuk som til stadighet stupdykket ned mot krokagene, rykket litt forsiktig i de før de fosset avsted med panikk i blikket. Jeg trodde vederbuk spiste alt uten større bekymring, men disse fiskene var tydeligvis ytterst skeptiske. Etter noen timers kamp med mygg og andre blodtørstige dyr fant jeg ut at nok fikk være nok og at senga hjemme kanskje var et like greit alternativ..

Fiskeplassen innebærer en god del bæring av utstyr og for å gjøre blodslitet ennå mer plagsomt begynte det å sprutregne. Det tok ikke mange minuttene å bli søkk våt, men det fikk være. Når krokagnene omsider var blitt plassert i respektive vegitasjonshull var det ikke en tørr flekk igjen på kroppen. Noen ekstra bekledning hadde jeg ikke tatt med meg så det var ikke mye annet å gjøre enn å legge seg i soveposen og tvinge seg selv til å sovne.

Lørdag formiddag våknet jeg heldigvis til solskinn. Det hadde ikke vært tegn til fisk i løpet av natten, men i det minste var det håp om å få tørket litt klær.
Dagen gikk med til å ro rundt å titte etter fisk, men tross iherdig leting var alle tegn til liv forduftet..

Go'swimmen..

Etter en halv flakse rødvin lørdag kveld sovnet jeg godt med tørre klær og et smil rundt munnen. Tross maurenes iherdige forsøk på å etablere seg i soveposen var det en trivelig natt.  Fiskene holdt seg dessverre borte også denne natten, og utover godperioden på formiddagen var det like stille.

Kryp..

Det er liten tvil om at det har blitt juli.. Måneden da karpene stikker på sommerferie til syden og fordufter sporløst fra alle vannene på Østlandet.  Da klokken nærmet seg 1500 på søndagen fant jeg ut at nok fikk være nok og pakket sammen basecamp.  Ikke mange minuttene etter at teltet var pakket sammen åpent himmelen seg på nytt og igjen ble alt gjennombløtt!

Noen ganger er det kanskje like greit å holde seg hjemme…