Blog

Etter 14 dager, 1140 kilometer, 34 kilo boilies, 46 kilo partikler og 50 kilo pellets var det torsdag formiddag klart for å fiske litt igjen. Drømmen om en norsk karpe over 30 lb lever i beste velgående, så en real foringskampanje ble satt igang med håp om å lokke inn en av vannet storfisk. Det var igrunn litt av et prosjekt som krevde så godt som all tid de siste ukene. Jeg var avhengig av båt for å ta meg ut til forplassen, så doktoren sa seg villig til å låne bort fishhunteren sin. For hver nye tur ut i båten fikk jeg mer og mer trua. Fòret forsvant hver natt og bunnen ble helt opprevet av ivrige karpemunner.  For hver nye kilo boilies som forsvant ble jeg ivrigere og ivrigere. Hver eneste dag på kontoret gikk tankene mot vannet og hva det var som forsynte seg av fòret.

Torsdag formiddag var endelig dagen kommet. 3 netter skulle tilbringes i skogkanten og alt tydet på at karpene sto å ventet på neste bøtte med spesialboilies.

Til min store forskrekkelse hadde plutselig karpene funnet ut at de ikke skulle spise mer. Hvert eneste gram med gratismat fra den siste fòringsrunden ett par dager tidligere lå urørt på bunnen. Forbannet typisk! Nå har de kastet nedpå fòr helt ukritisk i ukesvis og når man først får muligheten til å fiske, ja da gidder de ikke være med på leken.

Det er heller ikke første gang dette har skjedd ved dette vannet. Det har vært mer regelen enn unntaket. Holder mann seg hjemme koser fiskene seg, men ligger man i en busk med fiskestang i hånden så holder de seg borte..

Jeg var på nippet til å skrinlegge hele prosjektet og i steden legge langhelgen ved et annet vann, men i siste liten kom jeg på at jeg hadde foret en backup plass i vannet. Ett par håndfuller med boilies hadde gått ut under en busk sist jeg var innom, så jeg tok roturen bort for å sjekke hvordan det lå an der. Til min store glede var alle boiliene borte, så jeg bestemte meg for å holde meg til planen å bli værende ved vannet ut helgen.

Kløpinne for karper

Basecamp ble rigget og en øl ble åpnet for agnene ble plassert på rett plass. 4 chodrigger toppet med en håndfull boilies ble taktikken. 3 av de havnet over det gamle fòret (jeg hadde tross alt litt tro på at de ville komme tilbake dit snart), mens den siste stangen havnet på lureplassen under busken hvor det hadde forsvunnet litt boilies siden sist.

Det ble etter hvert kvelden og da middagen var fortært fant jeg ut at soveposen kunne være et fornuftig sted å legge seg. Sove var jeg derimot ikke i stand til. Hver gang jeg var på vei inn i drømmeland begynte tankene å vandre mot store karper og andre ukjente monstere som kanskje svømte rundt under stangtuppen.

Hide and seek

Jeg befant meg en plass mellom drømmeland og halv våken tilstand da et vanvittig plask dukket opp ut i mørket.  Den velkjente lyden av minigris som faller fra himmelen og lander i vann. I løpet av det neste halve sekundet skjedde alt på en gang selv om alt var som i slow motion når jeg tenker tilbake på det.  Først hørte jeg klart å tydelig lyden av sena som ble røsket ut av stangklipset. Så gikk lyden over i en blanding av sammenhengende hyl fra nappalarmet og vilt roterende spole på bigpit snella.

Jeg var på vei ut av teltet alt da “minigrisen” traff vannflaten, men på de to sekundene det tok å finne stangen i mørket hadde den likevel klart å svømme imponerende mange meter ut i det ukjente. Jeg tok ikke noen sjanser og kravlet ombord i gummibåten for å ta opp jakten. Det som fulgte kommer jeg aldri til å glemme. Det må ha vært den drøyeste fighten jeg noen sinne har opplevd på en norsk karpe. Jeg ble tauet rundt i mørket i 30-40 minutter uten en gang å være i nærheten av å få fisken i håven. Det var helt mørkt, vindstille og ikke en lyd var å høre noen steder. Bare tikkingen fra bremsen og skvulpingen rundt gummibåten brøt stillheten. Normalt sett burde man satt pris på en slik fight, men jeg var helt nervevrak alt etter 10 minutter. Det eneste jeg klarte å tenke på var 8′er kroken som fisken satt fast i. 8′er kroken som brått føltes voldsomt liten og spinkel ut.

Opp i håven kom den omsider. Jeg var først en smule skuffet da jeg så den var en “slank” hannfisk som var fanget og ikke en tjukk bestemor på 15 kilo, men jeg burde egentlig ha skjønt tegningen da fighten varte og rakk. De har en tendens til å være litt ekstra hissige disse hannfiskene, og denne fisken var virkelig ikke slapp i haleroret. Skuffelsen gikk raskt over da jeg fikk tent hodelykta og tittet litt nøyere på fisken. Den var rett og slett perfekt! Feilfri, lang og tung! Med skjelvende armer fikk jeg målt lengden til 83 cm.. Utrolig! De norske skjellkarpene har jo som kjent aldri ville bli noe lenger enn 78 cm. De største fiskene i både Damtjern og Ulsrud har ligget på denne lengden i en mannsalder og nå satt jeg brått med en 5 centimeter lengre fisk framfor meg. Da vekta fikk stabilisert seg viste tallene herlige 11800 gram. Slettes ikke dårlig selv om det er en god bit igjen til 30lb. Det var med et stort smil om munnen jeg puttet fisken i en karpesekk og åpnet meg en øl for å ta meg av den obligatoriske ofringen til karpegudene!

Neste morgen ble jeg tvunget ut av senga alt kl 0700. Bivvien var plassert midt i morgensola, og temperaturen i teltet var ikke akkurat lav denne helgen. Det var forsåvidt like greit å komme seg ut av soveposen for jeg hadde en ny favoritt fisk å fotografere..

11,8 kg / 83 cm

Sinna hannfisk

Karpesekk til tørk er toppen av lykke

Det var selvfølgelig lureplassen under busken som leverte. Fòrplassen som de siste ukene var blitt ribbet lå like urørt etter denne natten. Mye av fredagen gikk derfor med til å lete etter fiskene. De var tydeligvis ikke på fòrplassen, så en eller annen plass rundt vannet måtte de stå å henge..

Er det noen her tro?

Tross iherdig leting var det ikke spor etter fisk noen plass. Litt snodig da de bruker å være greie å finne i dette vannet.

Kveld nummer to ble agnene flyttet til et par nye områder. Det er begrenset hvor lenge det er gøy å fiske over gammelt fòr.  Troen var ikke helt på topp da det også lå gammelt fòr en rekke andre plasser rundt vannet. Jeg var tydeligvis ikke den enste som hadde fått det for meg å mate fiskene der. Jeg fant ett par flekker som virket spennende (og som ikke var fulle av gamle boilies) og krysset fingrene for at det kanskje skulle komme en slenger innom. Gromplassen under busken ble selvfølgelig også fisket denne natten, men tross masse grublerier og ville teorier om hvor fiskene kunne befinne seg så gikk natten forbi i stillhet.

Sommer i skogen

Utover formiddagen på lørdagen gikk jeg gradvis fra ha være rosa til å bli lilla av den steikende sola. Å sitte stille i stolen for å bli grillet var ikke det som fristet mest, så jeg tok meg isteden en ny tur ut i båten for å titte etter fisk. Denne dagen gikk det mye bedre og etter kun kort tid hadde jeg 7-8 karper svømmende rundt båten. Alle så ut til å ligge rundt 10 kilo. Kort fortalt en heftig opplevelse..

Store karper... Over alt!

Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg så jeg fossrodde tilbake til swimmen. Noen minutter senere var jeg tilbake med 2 zigg-rigger, en håv og en avkrokningsmatte.

Det var en bitteliten åpning i vegetasjonen ca 10 meter unna området fiskene holdt på, og med litt fin manøvrering klarte jeg å lure båten rundt fiskene og komme meg sånn noenlunde usett på land innenfor kastehold.

Fiskene  så ut til å svømme i faste runder, så når de var som lengst bort rasket jeg på og plasserte agnene i ansiktshøyde der de brukte å svømme forbi. Jeg var en smule spendt da de første karpene dukket opp. De fikk helt klart med seg at det var havnet noe mat der, da de en etter en bremset opp når de nærmet seg agnet, men veldig interessert kan jeg ikke si at de var. De ble mindre og mindre gira for hver runde de tok, og etter ett par timer svømte de elegant slalåm mellom zigg-riggene uten å bry seg det minste om de. Nervepirrende og ikke minst frustrerende er nok passende ord for å beskrive følelsen av 10 kiloser som leker seg blant krokagnene.

Plassen havnet etterhvert i skyggen og fiskene forduftet, så jeg trakk meg tilbake til basecamp for å gjøre meg klar for den siste natten. Sent på kvelden kom Stig Helge ramlende innom og slo an en prat, før han dundret  videre for å fiske et annet vann i traktene. Forholdene virket veldig fine den kvelden og jeg fikk sakte, men sikkert mer og mer tro på at noe kom til å skje.. Så ut av det ble begynte det å blåse og troen forsvant i takt med at skumtoppene gradvis ble større. Jeg krøp ned i soveposen og våknet ikke før neste morgen da sola hadde varmet opp teltet til fin grandiosasteketemperatur. Det var bare å innse at det ikke ble noe mer action. Man skal ikke klage etter å ha fått en drøy skjellkarpe på land, men som så mange ganger før i dette vannet følte jeg meg lurt deluxe. Hver gang en fisk kommer seg på land der føles det som om man endelig har knekt nøtta, men så kommer de neste nettene og ødelegger alle teorier. Det blir stort sett 1 fisk etterfulgt av utallige blankenetter. Det  sykeste av alt er at jeg digger det. Jeg elsker at man må lide seg igjennom natt etter natt og at det virkelig ikke går som man hadde tenkt seg. Hver tur blir en kamp for å lykkes, men stort sett kryper man tilbake på søndagen med halen mellom beina. En vanvittig form for selvpining, som trolig bare karpefiskere kan forstå seg på. Uansett er jeg en fisk nærmere drømmen om 30 lb i de dype norske skoger, og når veien dit innebærer 11,8 kiloser så er det strengt talt helt greit å blanke litt!!

Statistikken jeg for øyeblikket har i vannet er 17 netters fiske og 3 fisk på land.. Holder fisket seg sånn og det ikke blir noen gjenfangster, så bør drømmefisken dukke opp i løpet av de neste 100 nettene!!

Etter å ha pakket sammen på søndagen brå-bestemte jeg meg for å ta en siste titt på plassen hvor karpene befant seg dagen før. Der var det mildt sagt liv. Gytingen var alt begynt å sette igang, og en håndfull ivrige hannfisk stresset rundt å jaktet på tjukke madammer med buken full av rogn. Det er nok stor sjanse for at det plasker godt i sivet ved landets karpevann den kommende helgen..

og med et plask var gytingen igang..