Ny sesong, nye muligheter.

Frankriketuren ble ikke helt som planlagt denne gangen. Opprinnelig skulle jeg være med Daniel og Larissa til Rainbow Lake og jeg så virkelig fram til å komme meg tilbake til vannet med de gigantiske karpene. Dessverre skulle det vise seg at hele turen gikk i vasken da “Dansken” hos Popup Tackle (som trekker i trådene på den turen) satte ned foten og nekten Daniel å ha meg med til vannet. Det virket som han heller ville ha med andre nordmenn nedover, men ingen andre hadde muligheten til å bli med på så kort varsel, så Daniel måtte dra ned alene med fruen selv om plassen jeg skulle fisket sto tom. Nå skal jeg ikke starte sesongen med å sutre og lage drama her da det er noe jeg forsøker å holde meg unna, men jeg synes oppførselen var såpass barnehage-preget at jeg ofrer det noen setninger. Noen god forklaring på hvorfor jeg på død og liv ikke kunne være med fikk jeg ikke, men jeg ser for meg at det kanskje er fordi jeg ikke har handlet så mye hos Popup Tackle de siste årene. På den andre siden har jeg sendt mengder med folk dit og tipset i øst og vest hver gang de har hadde noen gode tilbud. Nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg har skaffet til butikkens kasseapparat har jeg ingen oversikt over , men over en 10 års periode har det nok blitt rimelig mange tusenlapper. Seneste for ett par måneder siden tipset jeg et par østfoldinger om butikkens forhåndsbestilling, noe som første til en bestilling av 100 kilo boilies og klingende mynt i Popuptackles kasse. En ting som er helt sikkert er at jeg ALDRI kommer til å anbefale Popup Tackle til en levende sjel igjen!

Så der sto jeg 3 uker før avreise med ny braid til flere tusen spenn, baggen full av 12oz søkker og andre duppedingser jeg stort sett bare får bruk for i Rainbow og fikk beskjed om at jeg ikke fikk bli med. Nå er det jo flust av vann å velge mellom i Frankrike, men 3 uker er litt i snaueste laget for å finne på noe fornuftig. Uke nummer to skulle jeg fiske et annet vann med Pete, Odd og en håndfull engenskmenn nord i Frankrike, så stregt talt ville det være fornuftig å finne seg ett vann ikke alt for langt unna. Området huser en rekke gode gamle “public waters”, men med kun en uke til rådighet var oppgaven litt i overkant stor. At det i tillegg var mars og at vanntemperaturen var kaldt gjorde sitt til at jeg i steden gikk for en grund skogsjø full av silt bare en halvtimes kjøring fra plassen jeg senere skulle treffe Pete. Et vann jeg forøvrig lenge har vurdert å fiske, så sånn sett passet det igrunn ganske greit. Bilen ble pakket om, 12oz søkkene ble byttet ut med 6-8oz og kjøttkrokene ble byttet til de gode gamle #6-8 modellene, før bilen fredag ettermiddag dundret avsted mot Frankrike og litt godt gammeldags karpefiske igjen.

Vel framme etter 17 timer bak rattet rigget jeg meg opp på vannets eneste singleswim. Swimmen befant seg  i den grunneste enden av vannet og de 20 gradene i skyggen gjorde sitt for å sende troen på fisk til himmels.

Endelig tilbake på plass bak stengene..

Det skulle ikke ta lang tid for å få bekreftet tankene om at dette trolig var rett plass til rett tid. Kun en liten time etter at første stang var plassert så dro det avsted. Opp kom turens første fisk. En speil på 12,2kg på de vanlige hjemmerullede kulene toppet med MADs røde plastkuler.

Off to a flying start!

Og det skulle blir mer. Da solen sto opp den neste morgenen var jeg alt oppe i 5 fisk. Stort sett er jo denslags en artig opplevelse, men det første døgnet etter den lange kjøreturen vil man som regel bare sove. Ikke løpe inn og ut av bivvyen annen hver time. Fiskene var heller ikke av det største kaliberet. Stort sett lå de på rundt 10 kilo. Sliten eller ei, så måtte jeg plassere agnene igjen hver gang det ble fisk. Det er som nevnt alright å sove etter å ha vært våken ett par døgn, men når man først har tatt den lange turen for å fiske så føles det jo litt feil å sveive inn den eneste stangen som leverer fisk. Og ingen har noen gang påstått at fisking skal være avslappende!

10,52 kilo

10,78 kilo

10 kilo

Det var fisking under buskene på motsatt bredd som skulle vise seg å levere mest fisk denne uka. Noe som innebar store mengder jobbing da det ikke var lov å bruke båt i vannet. Baitboat var greit, men for å spare mest mulig batteri da jeg også skulle fiske uken etterpå så valgte jeg å vade agnene over til motsatt bredd. Avstanden var rundt 100 meter, så det var ikke all verdens avstand, men med silt til langt opp på leggen var det mer enn tungt nok. Hver fisk innebar dermed 200 meter vandring i myk silt, natt som dag. For å gjøre det hele ennå verre måtte jeg hver tur krysse den gamle elverenna som går i midten av vannet. På de grunneste stedene var det kun en liten centimeter opp til toppen av vadebuksene, mens på andre steder fylte vadebuksene seg raskt med vann. Ikke en veldig artig opplevelse klokken 3 på natten i 1 varmegrad og med 60 kilos maller surrende rundt føttene. Utrolig hva man gjør for disse fiskene..

En 8 kilos skjeller en grytidlig morgen.

Agntjuv!

Stadig nye bilder av stenger i solnedgang

Svanefamilien som holdt til ikke langt unna swimmen min skulle også vise seg å på en del problemer. Det var liten tvil om at de elsket karpemat, og hver gang jeg jobbet meg over til motsatt bredd så fulgte de etter mens det nærmest kurret i magen på de. I det jeg var tilbake på swimmen så var de alt igang med frotsingen på fòret mitt. 3 ganger i løpet av uken presterte jeg å kroke en og samme svane og to av gangene måtte jeg wrestle med den for å få kroket den løs. Jaggu sterke disse digre fuglene!!

Etterhvert som dagene gikk ble det også lengre og lengre mellom nappene. Jeg vil nok fremdeles ha beskrevet fisket som relativt hektisk, men det var ikke lenger 5 pr natt. De andre stengene begynte å levere en og annen fisk og også snittstørrelsen begynte å krype oppover. Noen voldsom snittstørrelse var det ikke snakk om og toppfiskene mine lå på rundt 15 kilo. Det var omtrent det snittfiskene til de andre i vannet lå på, men som trøst fikk jeg i det minste 5 ganger så mye fisk som de. Omtrent halveis gjennom uka dukket den første 15 kilosen opp i håvnettet.

15,5 kilo

.. og et par timer senere drar det på en ny 15 kilos. 15,25 kilo denne gangen.

Noen få timer senere gikk solen ned og det var igjen action å oppdrive..

Slik gikk dagene. Soling, Desperados og lesing av bøker på dagtid etterfulgt av hakkende tenner og frysing på nettene. Fiskene hugg til alle døgnets tider og det var ingen systemer å oppdrive, noe som forsåvidt er ganske spennende da man aldri riktig vet når det kan finne på å hugge. Nå skal jeg ikke dra dette ut i det uendelige da jeg tross alt har en uke til å fortelle om. Oppsummeringen av uke 1 ga 17 landede fisk og et par snaggede. Hektisk og moro selv om snittet var litt i underkant av hva jeg hadde forventet..

Clipped up

Another mirror

Førstehjelp

The Eye Junior

Ikke alltid like greit med selvutløser!

Lørdag formiddag pakket jeg sammen og satte kursen nordover. Etter en 45 minutter lang biltur og en tur innom Leclerke for å “stocke” opp med øl og mat så rullet jeg inn på parkeringen ved vannet hvor uke nummer to skulle tilbringes. Pete og Odd var alt på plass og ikke mange minuttene senere kom også Mike, Kevin og Shaun rullende inn fra England. Etter et par halvlitere tok vi runden rundt vannet for å se på swimmene før loddtrekningen satte igang. Og for et vann det var!! En drøm av en gravelpit som var som tatt rett ut av “hvordan lage en perfekt gravelpit” -boken. Øyer, gravelbars, sand, grus og klart grønnaktig vann. Vel klart vann var det riktig nok ikke over alt for oppe i nordenden av vannet var det rett og slett grumsete. Det kunne virke som om store deler av fiskene hadde samlet seg oppe i kroken for å søke ly for den kalde nordavinden, og det boblet heftig mens store skyer med grums veltet opp til overflaten. Uten tvil plassen man ville fiske! Den andre enden av vannet var mer utsatt for nordavinden og her var vannet krystallklart. Ikke det minste tegn til liv var å oppdrive, så det lå i kortene at man måtte komme seg godt ut i loddtrekningen om man skulle ha sjanse på en plass det faktisk var fisk.

Kroken hvor store deler av vannets fiskebestand befant seg..

Vår!

Loddtrekningen gikk akkurat slik den ikke skulle gå. Nr 6 sto det på lappen min og vips var jeg siste person til å få velge swim. Typisk..  Det gikk som det måtte, og da det var min tur var alle go`swimmen opptatt. I det minste så hadde jeg en knallgod unnskldning om det skulle bli blanking på meg.

Det viste seg raskt at det kom til å bli en vrien uke for Odd og meg som satt i “kjipe enden”, men selv om fisket var bedritent så var stemningen god. Felles frokost og felles middag med tilhørende fludium og røverhistorier gjorde sitt til at dagene gikk unna i raskt tempo. Nå er ikke dette verdens mest lettfiskede vann, men gutta lenger nord i vannet leverte jevnt over en fisk eller to i døgnet. For det meste høye 30 lb’ere. men også en og annen på 40lb+. Ukas høydepunkt var trolig Mike sin nye pers på deilige 54lb 2oz, som jeg dessverre ikke har noe bilde av da jeg purket og sov i den andre enden av vannet. En og annen malle lagde også litt bråk i ny og ne. Utrustet med karpeutsyr fikk Pete til stadighet kjørt seg med 100lbs malle i den andre enden. De gikk stort sett heller dårlig og rettede kroker og avgnagde fortommer var det de satt igjen med.

Mike sin #4 krok fikk også kjørt seg etter et mallemøte

Helt normal oppførsel på guttetur!

Onsdag ble det omsider litt endring i været, og jeg fikk brått et lite håp om at det kanskje skulle la seg gjøre å få lurt opp en fisk. Den sure nordavinden ble byttet ut med mild og god sønnavind og i det solen begynte å dukke opp øst dukket også de første karpeboblene opp. Sakte, men sikkert jobbet en håndfull fisk seg bortover motsatt bredd. Boblesporene kom stadig nærmere krokagnet mitt og spenningen økte for hver centimeter de nærmet seg. Så til min store forbauselse stoppet de opp da de nådde min lille håndfull med chili-hamp. Fiskene stoppet brått spisingen, svømte to meter videre, før de fortsatte spisingen på den andre siden av korkagnet. FRUSTRASJON! Noen timer senere kunne jeg se at boblene var på vei tilbake igjen, men det samme gjentok seg og fiskene stoppet brått å spise når de nådde fram til maten min. De fortsatt å boble litt utover dagen, men noen hugg var ikke å oppdrive. Når det først skulle dukke opp noen fisk i denne enden av vannet så måtte det selvsagt være de mest sære jævlene i hele vannet.  Tross ivrig slacklining og masse backleads var enkelte av linerene den dagen så hissige at jeg omtrent måtte sitte på hendene for ikke å rykke i stangen. Det skulle bli kveld før det omsider dro på for alvor. Hele gjengen satt samlet ved klubbhuset etter en bedre middag da receiveren min meldte om fast fisk (klubbhuset befant seg kun 40 meter bak swimmen min så det var ikke så ille som det kanskje hørtes ut som). Jeg sprang av sted og fisken var på.  Fisken klarte dessverre å snagge i noe kvistkvast jeg ikke hadde fått med meg, men heldigvis hadde jeg båten tilgjengelig. Ut i vannet bar det og etter litt klabb og babb hadde jeg igjen kontakt med fisken. Fisken fightet bra, men da den nærmet seg håven skjønte jeg raskt hvorfor. Den var jaggu feilkroket! Er det mulig!! Når det endelig ble fisk så satt den i brystfinnen. Typisk!

14-15 kilo og ute av fokus, men det gjør ikke stort da feilkroket fisk strengt talt ikke telles ..

Neste dag var nordavinden igjen tilbake og de få fiskene som var i området satte trolig kursen tilbake til den varme og gode nordviken. Linerene forsvant, boblene forduftet og det ble igjen helt stille.

Pete sin swim. Plassen for practical jokes og Gin & Tonic!

Gjengen som fisket denne uke er jo glad i en practical joke i ny og ne og da kalenderen viste 1. april var det liten tvil om at noe kom til å skje. Da Odd og undertegnede fant en død 17-18 kilos drivende rundt ble det raskt klart at det var vi som kom til å stå for dagens underholdning. Da Pete forsvant over til klubbhuset for å gjøre i stand middagen sneik vi oss rundt vannet med fisken på slep, kroket fisken på Pete sin stang og seilte den avsted ut i vannet. Ansiksutrykket til Pete var en smule interresant da han senere på kvelden sveivet inn en perfekt kroket død speilkarpe!

Pete tok forøvrig hevn senere i uken med å putte boilieflavour (vitløk) i sjampoen til Kevin. Kort fortalt luktet ikke det noe særlig godt!

Jeg har dessverre ikke så mange fiskebilder fra den siste uka, men denne skjelleren til Pete fikk jeg med meg. Fisken hugg mens jeg besøkte gin dispenseren han har fastmontert i øl-bivvyen..

Det ble ikke noe mer action på meg denne uken så jeg ente opp med 1 feilkroket speil som resultat. Tross det begredelige resultatet var uken ytterst festlig. Så takk for turen til Pete, Odd, Kevin Shaun og Mike!

En av flere "medium size fish"

Tiden flyr avsted og det har alt gått over en uke siden vi kom tilbake fra Frankrike. Om jeg ikke setter meg ned og skriver fangstrapport en av de første dagene etter at jeg kommer hjem, så har jeg en tendens til å glemme mye. Jeg er derfor redd denne rapporten blir litt mangelfull. Heldigvis har jeg en del bilder fra turen, så noe skal jeg alltids få fram.

Det skulle bli min tredje tur til Chateau Moulin og som vanlig var det Morten jeg skulle kjøre sammen med. Mortens splitter nye bil gjorde turen gjennom Europa til en drøm. Vel, det er ikke helt sant. Den første halvdelen gikk som en drøm, men den siste delen gjennom Frankrike skulle vise seg å bli den verste kjøreturen jeg noen sinne har vært med på. Kort fortalt var GPS’n innstilt på “unngå bomveier”, og det oppdaget vi ikke før det var alt for sent. Først når vi var på vei mot Tsjekkia begynte retningssansen i reagere, men da var det lite vi kunne gjøre med saken. Vi var nødt til å krysse

Freak of nature!

Frankrike på tvers, men ingen fornuftige motorveier var å oppdrive. Da vi hadde kjørt bil i 20 timer og vi normalt sett skulle vært framme kunne Mortens fantastiske GPS melde om at vi hadde drøye 100 mil igjen. 100 mil på grusvei! På kryss og tvers fra den ene forlatte landsbyen til den andre. Bensinstasjoner var det selvfølelig heller ikke langs disse krøtterstiene, så det var nærmest et mirakel at vi kom fram. Hadde vi gått tom for bensin på en av disse stiene hadde vi trolig stått der ennå!

Etter 28 timer i bil rullet vi omsider inn på parkeringen ved vannet. Utslitt av søvnmangel, dårlig humor og bensinstasjon mat, sverget begge på at vi aldri skulle kjøre ned hit igjen, men da solen dukket opp og nydelige Chateau Moulin tittet fram så var kjøreturen alt glemt..

Vi var åtte personer som hadde leid vannet denne gangen, og alle dukket etter hvert opp ved “klubbhuset” hvor trekningen av plasser skulle foregå. Trekningen gikk virkelig slik jeg hadde håpet. For andre året på rad stakk jeg av med førstevalget, og plassen “Dug out” som jeg hadde sett for meg alt for flere måneder siden var min for en uke.. Et par timer senere var utstyret dumpet på swimmen og turen var for alvor i gang.

Endelig i gang!

Øyvind med ny pers og turens største fisk..

Taktikken jeg gikk for denne turen var noe annerledes enn den bruker å være. Som regel liker jeg å få ut store mengder boilies tidelig i uken for så å vente på storinnrykk med karper mot den siste halvdelen. Dette bruker å fungere utmerket, men for en gang skyld skulle jeg teste noe annet. Planen var rett og slett å fiske etter en fisk av gangen. Små mengder fòr på strategiske plasser kan jo levere godt, og da trenden i vannet de siste årene har vært å fòre hardt måtte jeg jo som vanlig gjøre stikk motsatt. To stenger ble fisket over en håndfull 24 mm, mens den siste ble fisket “single hookbait style” og flyttet rundt hyppig. Taktikken så ut til å fungere utmerket. Det ble en fisk i ny og ne, mens de som fòret “mye” så ut til å slite mer. Etter halvgått uke hadde Morten og undertegnede fått overlegent mest fisk, og vi kjørte begge samme taktikk. Suksess! Det eneste vi sleit med var størrelsen på fiskene. Morten dro i land en 18 kilos ganske raskt og jeg hadde en på 17,3 kg, men disse 20 kilo pluss fiskene ville ikke være med å leke. Første 20 kilos var det Anne som sto for (grattis igjen med ny pers!), og den skulle holde seg som turens største fisk helt til den siste kvelden. Kun en time etter utkast ropte Øyvind på håvhjelp fra naboswimmen. Hele fighten luktet storfisk lang vei og ganske riktig var det en meget hyggelig fisk som noe senere lå i håven å tittet opp. Turens største fisk, 50lb+ og hele pakka. 23,22 kilo havnet herligheten på og Øyvind mildt sagt oppe i skyene! Herlig! Fisken skulle også vise seg å være en “ny” 50lb+ fisk, og med den så er tallet oppe i 18 forskjellige individer.

Roger stortrivdes på sin vanlige plass..

og fisk ble det også på han!

Turens største for min del.. 17,3kg.

Turen startet med overskyet vær og varme netter, men utover uka ble det fullmåne, stjerneklart og kaldt. Fiskene så ikke ut til å bry seg nevneverdig..

Morgensol og skjellkarpe!

Finjustering..

Halvor slo også til med ny pers!

En fisk jeg aldri trodde ville havne i håven. Maken til lang fight er det lenge siden jeg har opplevd!

Det er ikke bare norske karper som elsker vannliljer. Så godt som alle fiskene ble fanget tett opp mot "blekkene". Fisket man derimot inne blant vannliljene var risikoen for "snagging" stor (noe jeg fikk oppleve litt for mange ganger).

15 kilo+

Den enøyde banditten. En av vannets gamle originaler..

En 32+24mm snowman fisket i ytterkant av en håndfull 24 millimetere var rett medisin for denne speilen

Jeg har alltid sett på Chateau Moulin som et ferievann hvor store fisk kanskje ikke har hvert det viktigste, men mer en plass hvor god mat, nydelig natur og godt selskap har blitt prioritert, men nå begynner det virkelig å bli mye stor fisk uti der. Kombinasjonen av middagservering, rødvin, natur og en drøss fisk over 25 kilo er jo fantastisk! Det er nok stor fare for at det blir en ny tur ned dit.

Hjemturen tok forøvrig kun 19 timer, så veldig langt er det jo ikke så lenge man stiller inn GPS’n rett!

En liten filmsnutt sånn helt på tampen ble det også plass til..

Realtree camouflage "granskog" edition..

Nok en gang var det blitt fredag, og utpå ettermiddagen dundret jeg avsted for å komme meg tilbake til skogsvannet. Bivvien og litt av utsyret sto ferdig oppslått da jeg kom ned. Jeg har virkelig fått sansen for å spare litt tid ved å sette igjen utstyr. Kanskje ikke så fornuftig på vann som Ulsrud og lignende, men i de dype skoger går det stort sett fint. Det er jo en litt ufin måte å “booke” swimmen på, men da det minst må være 20 døgn siden det har vært andre fiskere innom så tok jeg meg den friheten. Det er knapt nok noen som fisker den aktuelle swimmen uansett.

Jeg ble derfor en smule overrasket da det viste seg å bli en folksom helg. Hele 3 andre bivvier var på plass da jeg dukket opp. Arve, Siggen og Øyvind hadde plassert seg i den andre enden av vannet så det ble en sosial og fin helg. Siggens rødvin smakte utmerket og karpefisketeoriene satt løst hele helgen.

Fiskingen gikk det dårligere med. Vel, fiskingen gikk jo bra, men så mye fisk å skryte av ble det ikke. Lørdag formiddag trodde jeg at en ny fisk var på gang da det hylte til i receiveren, men det viste seg å være en “gakkgakk” som hadde krasjet i sena. Det var nok til å få adrenalinet til å pumpe litt ekstra rundt i kroppen, men det skjedde ikke noe mer resten av lørdagen. På omtrent samme tidspunkt, et døgn senere, ble deg igjen liv i nappalarmet. Denne gangen var det ingen fugl å se, så jeg tok med meg stangen for å presse meg ut til det jeg trodde skulle være en karpe. Det viste seg raskt at det ikke var en diger karpe på kroken. Den labre motstanden gjorde sitt til at båten driftet sidelengs i vinden og “wipet ut” 2 av de andre stengene.. Kjiper’n ! Opp kom en perfekt kroket gjedde på 35 cm. Jeg hører enkelte si ar plastboilies omtrent er som å bruke sluk, og det var nok denne gjedda ganske enig i. 10mm grønn plastboilie blir kanskje slageren i Nitlva til våren..

Siggen og Øyvind (Arve lurte seg unna)

Jeg trodde for en gangs skyld at jeg skulle komme meg gjennom helgen tørr og at regnet skulle holde seg borte, men da halvparten av utstyret var pakket ned så åpnet himmelen seg. Regnet dundret ned og gjorde alt vått til beinmargen. Med andre ord akkurat slik det bruker å være.

Regn, regn, regn!

Neste helg er det NCS-treff i Sveige, så det blir et par uker innen jeg kommer meg tilbake til dette vannet. Slutten av september bruker uansett  å være en god tid på sesongen, så jeg får krysse fingrene for at tjukkasen vil være med på leken snart. Det er jo ikke lenge igjen til minusgrader, snø og annen elendighet dukker opp..

Utstyret jeg hadde lagt igjen sist tur var fremdeles på plass og det viste seg å være et fornuftig trekk da mørket var godt på vei innen stengene var plassert der jeg ville ha de. Det blir mer og mer vrient utover høsten å få rigget seg opp innen mørket senker seg på fredagskveldene.

Da jeg knapt nok  er hjemme fra mai til oktober har min kjære mor funnet ut at å besøke meg i skogen er eneste mulighet for å treffe meg. Jeg fikk dermed middagen servert i det stengene var plassert. Varm fiskesuppe servert langt inne i banjoland er jo slettes ikke feil. Godt å være bortskjemt (det ble riktignok ingen kake denne gangen, så jeg må nok stramme opp kravene litt )..

Det var spådd uhyggelige mengder regn den helgen, og regn ble det! Lørdagen var jeg knapt nok ute av bivvien. Jeg var heldigvis forberedt på møkkaværet og hadde med meg nok lesestoff til å klare meg i dagevis i telt. Morgenhugget jeg hadde håpet skulle slå til på den vanlige tiden mellom 0600 og 0700 dukket aldri opp, og det lå i kortene at en ny blankehelg var på vei.

Endelig fisk i sekken igjen!

Noe drastisk måtte gjøres, og utpå ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå over til skrikende popups i fæle farger fisket “straight of the lead”. Jeg misstenkte at det var “flust” av rotten mat i området jeg fisket, men jeg trodde likevel at fiskene ville befinne seg i nærheten. Å få de til å stupdukke ned for å spise mugne boilies er nok ikke bare bare, men en raveparty-popup fisket høyt over bunnen kunne kanskje levere. Klokken 1500 den nye taktikken iverksatt og jeg rasket meg inn i bivvien igjen for å komme unna de værste regnskurene..

2,5 timer senere våknet jeg opp av en behagelig høneblund. Nappalarmet som hadde vekket meg fra dvalen sang av full hals. Ettermiddagen bruker jo være den mest elendige perioden i løpet av et døgns karpefiske, men det så ikke denne fisken til å ha brydd seg om. Taktikkendringen hadde gitt avkastning. Det ble en våt affære da fisken hadde snagget seg fullstendig fast, men etter mye lirking kom den seg i håven. En nydelig skjeller på 10,5 kilo på en knall grønn 10mm Neon popup fra MAD. Gummi rocker!

Fisken havnet en tur i karpesekken mens kamerautsyret ble rigget opp. Det skulle vise seg å bli en smule vrient å styre med selvutløserbilder mens regnet dundret ned, men etter litt frem og tilbake med ymse kreative ideer på hvordan utstyret skulle holdes tørt, så ble det en håndfull brukbare bilder. Etter å ha takket fisken for fighten og bedt den pent å ikke avsløre fellene for vannets store bestemor, så svømte den avsted med sår leppe og planer om aldri å spise runde plastkuler igjen.

10,5 kilo med muskler

Etter å ha rodd tilbake agnet så bar det tilbake til ventingen og livet i telt. Det plager meg ikke voldsomt å vente lenge mellom hver fisk (ihvertfall når de er så store som fiskene har vist seg å være her),men når man blir sittende inne i teltet flere døgn på rad er det fort gjort at den kan bli litt langtekkelig. Når man rekker å pløye igjennom to tykke bøker på en helg, ja da er det ikke mye annet som skjer. Det mest spennende som skjedde resten av turen var at 4 firfisler hadde bestemt seg for å flytte inn i soveposen. Hver gang jeg forsøkte å krype ned i posen så var de tilbake. Hyggelige dyr, men det kiler litt for mye når de kryper rundt i senga..

Søndag formiddag tittet solen fram og livet så plutselig litt lysere ut. Jeg ble sittende lenge på søndagen for å se om dagfiske med plastikk kanskje var det som skulle til, men agnene fikk ligge i fred og jeg ble etter hvert nødt til å komme meg hjem.

1 av 4 firfisler som fant ut at soveposen var en fin plass å befinne seg..

Nå er det bare å komme seg gjennom en ny arbeidsuke  så går turen tilbake for ytterligere forsøk. Tiden utover nå er gull, og med litt flaks dukker kanskje “pudding” opp nå på tampen av sesongen!

Torsdag formiddag var endelig dagen kommet. 3 netter skulle tilbringes i skogkanten og alt tydet på at karpene sto å ventet på neste bøtte med spesialboilies.

Til min store forskrekkelse hadde plutselig karpene funnet ut at de ikke skulle spise mer. Hvert eneste gram med gratismat fra den siste fòringsrunden ett par dager tidligere lå urørt på bunnen. Forbannet typisk! Nå har de kastet nedpå fòr helt ukritisk i ukesvis og når man først får muligheten til å fiske, ja da gidder de ikke være med på leken.

Det er heller ikke første gang dette har skjedd ved dette vannet. Det har vært mer regelen enn unntaket. Holder mann seg hjemme koser fiskene seg, men ligger man i en busk med fiskestang i hånden så holder de seg borte..

Jeg var på nippet til å skrinlegge hele prosjektet og i steden legge langhelgen ved et annet vann, men i siste liten kom jeg på at jeg hadde foret en backup plass i vannet. Ett par håndfuller med boilies hadde gått ut under en busk sist jeg var innom, så jeg tok roturen bort for å sjekke hvordan det lå an der. Til min store glede var alle boiliene borte, så jeg bestemte meg for å holde meg til planen å bli værende ved vannet ut helgen.

Kløpinne for karper

Basecamp ble rigget og en øl ble åpnet for agnene ble plassert på rett plass. 4 chodrigger toppet med en håndfull boilies ble taktikken. 3 av de havnet over det gamle fòret (jeg hadde tross alt litt tro på at de ville komme tilbake dit snart), mens den siste stangen havnet på lureplassen under busken hvor det hadde forsvunnet litt boilies siden sist.

Det ble etter hvert kvelden og da middagen var fortært fant jeg ut at soveposen kunne være et fornuftig sted å legge seg. Sove var jeg derimot ikke i stand til. Hver gang jeg var på vei inn i drømmeland begynte tankene å vandre mot store karper og andre ukjente monstere som kanskje svømte rundt under stangtuppen.

Hide and seek

Jeg befant meg en plass mellom drømmeland og halv våken tilstand da et vanvittig plask dukket opp ut i mørket.  Den velkjente lyden av minigris som faller fra himmelen og lander i vann. I løpet av det neste halve sekundet skjedde alt på en gang selv om alt var som i slow motion når jeg tenker tilbake på det.  Først hørte jeg klart å tydelig lyden av sena som ble røsket ut av stangklipset. Så gikk lyden over i en blanding av sammenhengende hyl fra nappalarmet og vilt roterende spole på bigpit snella.

Jeg var på vei ut av teltet alt da “minigrisen” traff vannflaten, men på de to sekundene det tok å finne stangen i mørket hadde den likevel klart å svømme imponerende mange meter ut i det ukjente. Jeg tok ikke noen sjanser og kravlet ombord i gummibåten for å ta opp jakten. Det som fulgte kommer jeg aldri til å glemme. Det må ha vært den drøyeste fighten jeg noen sinne har opplevd på en norsk karpe. Jeg ble tauet rundt i mørket i 30-40 minutter uten en gang å være i nærheten av å få fisken i håven. Det var helt mørkt, vindstille og ikke en lyd var å høre noen steder. Bare tikkingen fra bremsen og skvulpingen rundt gummibåten brøt stillheten. Normalt sett burde man satt pris på en slik fight, men jeg var helt nervevrak alt etter 10 minutter. Det eneste jeg klarte å tenke på var 8′er kroken som fisken satt fast i. 8′er kroken som brått føltes voldsomt liten og spinkel ut.

Opp i håven kom den omsider. Jeg var først en smule skuffet da jeg så den var en “slank” hannfisk som var fanget og ikke en tjukk bestemor på 15 kilo, men jeg burde egentlig ha skjønt tegningen da fighten varte og rakk. De har en tendens til å være litt ekstra hissige disse hannfiskene, og denne fisken var virkelig ikke slapp i haleroret. Skuffelsen gikk raskt over da jeg fikk tent hodelykta og tittet litt nøyere på fisken. Den var rett og slett perfekt! Feilfri, lang og tung! Med skjelvende armer fikk jeg målt lengden til 83 cm.. Utrolig! De norske skjellkarpene har jo som kjent aldri ville bli noe lenger enn 78 cm. De største fiskene i både Damtjern og Ulsrud har ligget på denne lengden i en mannsalder og nå satt jeg brått med en 5 centimeter lengre fisk framfor meg. Da vekta fikk stabilisert seg viste tallene herlige 11800 gram. Slettes ikke dårlig selv om det er en god bit igjen til 30lb. Det var med et stort smil om munnen jeg puttet fisken i en karpesekk og åpnet meg en øl for å ta meg av den obligatoriske ofringen til karpegudene!

Neste morgen ble jeg tvunget ut av senga alt kl 0700. Bivvien var plassert midt i morgensola, og temperaturen i teltet var ikke akkurat lav denne helgen. Det var forsåvidt like greit å komme seg ut av soveposen for jeg hadde en ny favoritt fisk å fotografere..

11,8 kg / 83 cm

Sinna hannfisk

Karpesekk til tørk er toppen av lykke

Det var selvfølgelig lureplassen under busken som leverte. Fòrplassen som de siste ukene var blitt ribbet lå like urørt etter denne natten. Mye av fredagen gikk derfor med til å lete etter fiskene. De var tydeligvis ikke på fòrplassen, så en eller annen plass rundt vannet måtte de stå å henge..

Er det noen her tro?

Tross iherdig leting var det ikke spor etter fisk noen plass. Litt snodig da de bruker å være greie å finne i dette vannet.

Kveld nummer to ble agnene flyttet til et par nye områder. Det er begrenset hvor lenge det er gøy å fiske over gammelt fòr.  Troen var ikke helt på topp da det også lå gammelt fòr en rekke andre plasser rundt vannet. Jeg var tydeligvis ikke den enste som hadde fått det for meg å mate fiskene der. Jeg fant ett par flekker som virket spennende (og som ikke var fulle av gamle boilies) og krysset fingrene for at det kanskje skulle komme en slenger innom. Gromplassen under busken ble selvfølgelig også fisket denne natten, men tross masse grublerier og ville teorier om hvor fiskene kunne befinne seg så gikk natten forbi i stillhet.

Sommer i skogen

Utover formiddagen på lørdagen gikk jeg gradvis fra ha være rosa til å bli lilla av den steikende sola. Å sitte stille i stolen for å bli grillet var ikke det som fristet mest, så jeg tok meg isteden en ny tur ut i båten for å titte etter fisk. Denne dagen gikk det mye bedre og etter kun kort tid hadde jeg 7-8 karper svømmende rundt båten. Alle så ut til å ligge rundt 10 kilo. Kort fortalt en heftig opplevelse..

Store karper... Over alt!

Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg så jeg fossrodde tilbake til swimmen. Noen minutter senere var jeg tilbake med 2 zigg-rigger, en håv og en avkrokningsmatte.

Det var en bitteliten åpning i vegetasjonen ca 10 meter unna området fiskene holdt på, og med litt fin manøvrering klarte jeg å lure båten rundt fiskene og komme meg sånn noenlunde usett på land innenfor kastehold.

Fiskene  så ut til å svømme i faste runder, så når de var som lengst bort rasket jeg på og plasserte agnene i ansiktshøyde der de brukte å svømme forbi. Jeg var en smule spendt da de første karpene dukket opp. De fikk helt klart med seg at det var havnet noe mat der, da de en etter en bremset opp når de nærmet seg agnet, men veldig interessert kan jeg ikke si at de var. De ble mindre og mindre gira for hver runde de tok, og etter ett par timer svømte de elegant slalåm mellom zigg-riggene uten å bry seg det minste om de. Nervepirrende og ikke minst frustrerende er nok passende ord for å beskrive følelsen av 10 kiloser som leker seg blant krokagnene.

Plassen havnet etterhvert i skyggen og fiskene forduftet, så jeg trakk meg tilbake til basecamp for å gjøre meg klar for den siste natten. Sent på kvelden kom Stig Helge ramlende innom og slo an en prat, før han dundret  videre for å fiske et annet vann i traktene. Forholdene virket veldig fine den kvelden og jeg fikk sakte, men sikkert mer og mer tro på at noe kom til å skje.. Så ut av det ble begynte det å blåse og troen forsvant i takt med at skumtoppene gradvis ble større. Jeg krøp ned i soveposen og våknet ikke før neste morgen da sola hadde varmet opp teltet til fin grandiosasteketemperatur. Det var bare å innse at det ikke ble noe mer action. Man skal ikke klage etter å ha fått en drøy skjellkarpe på land, men som så mange ganger før i dette vannet følte jeg meg lurt deluxe. Hver gang en fisk kommer seg på land der føles det som om man endelig har knekt nøtta, men så kommer de neste nettene og ødelegger alle teorier. Det blir stort sett 1 fisk etterfulgt av utallige blankenetter. Det  sykeste av alt er at jeg digger det. Jeg elsker at man må lide seg igjennom natt etter natt og at det virkelig ikke går som man hadde tenkt seg. Hver tur blir en kamp for å lykkes, men stort sett kryper man tilbake på søndagen med halen mellom beina. En vanvittig form for selvpining, som trolig bare karpefiskere kan forstå seg på. Uansett er jeg en fisk nærmere drømmen om 30 lb i de dype norske skoger, og når veien dit innebærer 11,8 kiloser så er det strengt talt helt greit å blanke litt!!

Statistikken jeg for øyeblikket har i vannet er 17 netters fiske og 3 fisk på land.. Holder fisket seg sånn og det ikke blir noen gjenfangster, så bør drømmefisken dukke opp i løpet av de neste 100 nettene!!

Etter å ha pakket sammen på søndagen brå-bestemte jeg meg for å ta en siste titt på plassen hvor karpene befant seg dagen før. Der var det mildt sagt liv. Gytingen var alt begynt å sette igang, og en håndfull ivrige hannfisk stresset rundt å jaktet på tjukke madammer med buken full av rogn. Det er nok stor sjanse for at det plasker godt i sivet ved landets karpevann den kommende helgen..

og med et plask var gytingen igang..

Troen på helgen at helgen kom til å bli magisk ble bedre og bedre for hver dag med fòring. Flere ganger skremte jeg opp karper når den første neven med boilies traff vannflaten og boiliene ble borte hver eneste natt.

Lørdag formiddag var det endelig blitt tid for å lufte stengene og jeg rigget basecamp, fikk ut agnene og fant meg til rette på den utvalgte swimmen. Etter et par timer kom muttern innom. Hun var “tilfeldigvis” ute å kjørte i traktene, og tok turen innom med marsipankake, jordbær og denslags som kommer godt med når man sitter alene i skogen. Jeg var godt igang med å forklare karpefiskes finesser med munnen full av marsipankake da det ble et dropback på den midterste stangen. Med tanke på at jeg fisket 10 netter før den forrige fisken min i dette vannet lot seg lure må jeg si jeg var en smule overrasket over et hugg etter kun 4 timer.  Fisken oppførte seg eksemplarisk (det vil si å nesten ikke fighte i det hele tatt), før den lett gled inn i håven. Voldsomt vakker kan jeg ikke si at den var med soppinfeksjon og rødsprengt buk, men karpe på land (uansett utseende) er alltid velkomment i disse vannene med små bestander av karpe.

En bedre start på en langhelg kan man nesten ikke få

9660 gram

Jeg hadde følelsen av at mulighetene for flere fisk var tilstede. Det rullet og hoppet en og annen karpe ved fòret, men så kom det jeg hadde fryktet og folkene på yr.no hadde spådd. Skydekket ble tettere og tettere og før jeg rakk å tenke over saken bøttet det ned vann fram himmelen. Det van(n)vittige regnværet fikk fiskene til å forsvinne fra  området og det var ikke tegn til liv å oppdrive i området.

Det jeg hadde håpet skulle være en liten skur skulle vise å seg å være noe helt annet. Det regnet og regnet og regnet litt til og hele søndagen ble jeg sittende i bivvyen.

Regn, regn, regn

Mandag morgen regnet det fremdeles, men litt utover formiddagen ble det gradvis lenger mellom skurene. Jeg tok turen ut i båten for å sjekke tilstanden på fòret og så vidt jeg kunne se så manglet det ikke en enste boilie. Typisk det der. Fòret forsvant hver eneste natt gjennom hele uken, men med en gang det var tid for fisking så ble det væromslag og fiskene forduftet. Det er ikke første gang det har skjedd meg i dette vannet, så jeg var relativt oppgitt denne helgen. Takk og lov for fisken som dukket opp med en gang, for hadde det ikke vært for den så hadde jeg sikkert blitt vond å ha med å gjøre.

Etter å ha tittet i hver krok og krik rundt hele vannet fant jeg fram til halvparten av bestanden. En håndfull speilkarper av medium størrelse cruiset rundt og ett par skjellere rundt 10 kilo fulgte etter. Jeg forsøkte meg en stund med noen brødbiter framfor snuten på de, men de var ikke interessert i det hele tatt.

Jeg vurderte en liten stund å flytte basecampen mot området det faktisk var en og annen fisk, men været så plutselig bedre ut og jeg var sikker på at de ville komme tilbake til “mitt” område bare solen fikk varmet litt. Jeg bestemte meg derfor for å bli sittende..

Tilbake til plassen min kom de. Først en forsiktig rulling, så en gris som hoppet fri av vannet og skremte livsskiten av gakkgakken som svømte rundt i området. Trua var igjen på plass og jeg var sikker på at det kom til å bli mer action. Jeg rakk knapt tenke tanken på flere fisk før himmelens sluser åpnet seg, og nok en gang forduftet fiskene.

Tirsdag 17. mai våknet jeg uthvilt etter nok en stille fiskeløs natt. En rask ro-runde over fòrplassen bekreftet misstankene om at ikke en eneste karpe hadde forsynt seg. Boiliene fra den første dagen lå fremdeles urørt. Selv plassen jeg fikk fisk på lå alt urørt. Det var tydelig at krokagnet var det første som ble plukket opp og med det fikk jeg nok et lite bevis på at Neon popupene til MAD funker strålende for raske hugg. I år har jeg brukt de konsekvent hver eneste tur, og aldri før har jeg fått så mange hugg kort tid etter at jeg har lagt ut agnene. Helt klart noe jeg kan anbefalle om du ikke alt har testet..

Chod og neon leverer

Småkrypene tittet fram mellom regnskurene

Jeg ble sittende til utpå ettermiddagen på nasjonaldagen. Pølser og is fristet ikke så mye. Jeg hadde riktignok med meg et flagg som vaiet i vinden, og det var det nærmeste jeg kom 17. mai stemning.

"Ny pers champagnen" var med på tur, men den forble urørt. Jeg fikk isteden flagget litt i skogen noe som alltid er trivelig

Mye av fiskeplanene denne sesongen innebærer en god del trilling, og i den forbindelse kom jeg fram til at en ny trillebår hadde passet godt. Nå har jeg fått fingra i MAD sin nye modell ( Transformer Car-Go Barrow) og den ser virkelig rå ut. Den er stor nok til å få med alt man måtte behøve, og sikkert litt av kompisenes utsyr i tillegg. Hjulet er så stort at og med et så drøyt mønster at man trolig kan trille den rundt på månen uten større problemer.

Det kommer en større test av farkosten bare isen blir borte og jeg får kommet igang med fiskingen.

Mad Transformer Car-Go Barrow

I natt går turen mot Danmark og sesongstart. Pete plukker opp Anders og undertegnede før kursen settes mot København. 5 netter karpefiske i et vann jeg aldri tidligere har fisket kommer helt sikkert til å bli bra. I tillegg kommer Jock Lespaul til å fiske sammen med oss noen netter, så det kommer helt sikkert til å bli en festlig påske.

God påske!

Det kommer til å bli hyppigere oppdateringer der enn på de gamle DAM sidene, så det er like greit å “bookmarke” siden med en gang.

Jeg kan forøvrig også minne om at det er 89 dager igjen til sesongen for alvor er igang. 89 dager med is, kulde, snø og slaps..Huff!

I den forbindelse tok jeg turen ut i boden for å klå litt på boilielageret. Der er det virklig store forandringer i år. De siste årene har det  blitt kjøpt boilies og annet snadder fra Dynamite Baits, men i år tok jeg spranget over til MAD. Det skal bli spennede å teste dette til våren, men enn så lenge må jeg si at sortimentet virker veldig lovende. Med 87 kilo nyankommene boilies fra MAD og 30 kilo igjen fra i fjor, ser det virkelig godt ut på boiliefronten. Litt ymse stickmixer og partikelblandinger var også med på bestillingen, så heller ikke i år kommer det til å bli matmangel på karpene som for tiden surrer rundt under tjukke lag med is og snø. Om jeg ikke husker helt feil så ligger det også 100 kilo pellets under snøen i hagen, så nå kan jeg nesten ikke vente med å komme igang med fòringskampanjene..

Boilieforsyninger

Ferdig preppet "HotHemp".. Behagelig!

STIXX Yellow Bird

Popups