Da den første vinteren nærmet seg var det bare 50 stykker igjen av oss. De livsfarlige abborene som brått dukket opp med åpen munn var den største faren, men også de merkelige fjærkledde skapningene som kom stupende ned fra himmelen var en evig trussel. Dagene ble merkbart kortere og tempraturen kaldere enn jeg noen gang tidligere hadde opplevd. Store deler av familien samlet seg ved det varmeste området i vannet. Området lå på rundt 6 meter og det var forferdelig kaldt, men inne på grundtområdene vi hadde vært tidligere på året var det ennå værre. Det var faktisk ikke mulig å spise mygglarver som hang i vannfilmen lenger. Overflaten var blitt hard som stein.. De klokeste karpene i gjengen fortalte at dette var is. Den ville bli borte etter hvert, men vi kom til å få en lang, kaldt og ikke minst mørk periode innen isen skulle forsvinne.

Det skulle vise seg at de fikk helt rett. Dag inn og dag ut sto vi der nede i mørket og ventet på varmere dager. En og annen munnfull ble det på meg i løpet av vinteren, men jeg var ikke på langt nær like sulten som jeg hadde vært tidligere på året. Jeg sto for det meste helt i ro og håpet på at de stripete abborene ikke skulle oppdage meg.

Etter noe som føltes som en evighet ble dagene gradevis lenger. Isen forsvant og jeg tok årets første tur opp til overflaten for å sanke litt varme fra den store deilige solen.

Vi var alle sammen blitt mye større i løpet av vinteren. Minst en kilo veide vi, men noen var ennå større. En vennine vi brukte kalle for ”Tjukke Dorris” veide nok det dobbelte av oss andre. Hun hadde fått seg en kraftig nakke og antydninger til hengemage. En dag tok jeg mot til meg å spurte hvorfor hun var så mye større enn oss andre. Hun hadde ingen problemer med sultne gjedder og abborer, men jeg måtte fremdeles ha øynene i nakken for å unngå de grådige fiskene. Hun fortalte hun hadde funnet noe annet å spise enn de små kjedlige fjærmyggene vi jaktet på dag og natt. Hun ba meg følge etter inn i sivet, og der inne satte hun igang med å spise noe svarte slimete godsaker som beveget seg veldig sakte rundt på stenglene. Hun fortalte de var snegler og at de var veldig gode å spise.

Fra den dagen nærmest eksploderte jeg i vekt. Jeg tok turen bort til sivkanten flere ganger om dagen i jakt på disse godsakene. Etter hvert oppdaget også de andre karpene hvor fantastisk godt det var med snegler, så det var til en hver tid en gjeng av oss der inne i sivet.

Nå var det ikke lenger noen fare med abboren. Vi var alt blitt mye større enn de og selv gjeddene holdt seg unna. Vel, det var riktignok en gigantisk gjedde i vannet, men den utgjorde ingen fare. Den spiste bare abbor og andre smågjedder. Vi likte å sjekke hvem av oss karpene som var tøffest, så ofte var vi borte ved gjedda ved det gamle treet som hadde falt ut i vannet for å sjekke hvem av oss som tok sjansen på å svømme nærmeste den store krokodillen. Ettersom vi aldri ble angripet dalte interessen en smule og etter hvert lot vi gjedda få være i fred.

Dagene var lange og varme den sommeren. På dagtid sto vi ofte høyt i vannet og slikket sol, men når kvelden kom dro vi ut på jakt. Etter hvert som vi ble større fikk vi stadig tak i nye matfat. Større småkryp som vannskorpioner, muslinger og krepsdyr gikk ned på høykant. Det var ikke mye folk å se der oppe på land. En og annen badegjest var innom, men noen trussel utgjorde de ikke. Vi holdt oss likevel alltid på god avstand da de kom trampende gjennom skogen. Jo mindre de la merke til oss desto bedre. Vi kunne jo ikke risikere at de begynte med sette garn langs sivkantene..

Årene gikk stadig raskere. Vi hadde delt oss opp i mindre grupper, og holdt oss også mer for oss selv. Vi var ikke lenger den store familien vi var i begynnelsen. Selv holdt jeg meg ofte sammen med ”Tjukke Dorris” og en skjellkarpe som het Kjell.. Som regel var vi å finne ved et gammel dødt tre som hang ut i vannet. Her hadde vi masse kvistkvast å hjemme oss bort i, og i umiddelbar nærhet hadde vi god tilgang på mat. Vannets eneste vannliljer var ikke mer enn 50 meter unna, og her var det alltid mat å finne. Vi var ofte borte ved stenglene og slurpet i oss snegler og annet snadder som holdt til på grundtområdet.

Året Watergateskandalen intraff, Petter Solberg ble født og ABBA vant Melodi Grand Prix med Waterloo, var vi alt blitt 3-4 kilo. Vi hadde ikke lenger noen trusler i vannet. Ingen rovfisk var lenger store nok til å spise oss og mennesker så vi stadig mindre til. Vel, noen spinnfiskere var innom i ny og ne, men om noen av oss var dumme nok til å bite på de røde og hvite wobblerene og de bråkete små spinnerene med gule prikker kunne de sannelig ha det så god. Vinterene var etter hvert også blitt en vane. De var fremdeles lange og kalde, men det er utrolig hva man kan venne seg til.

Årene gikk og veksten gikk bar en vei.. Dagene var like og det er igrunn ikke så mye å fortelle om. Vi nådde 10 kilos streken omtrent samtidig som hockeysveis ble populært og MTV startet med sine første tv sendinger. På slutten av 80-tallet begynte vi å merke at vekstkurven rettet seg noe ut. Vi var en drøss halvstore karper som krevde store mengder mat, og med så mange mager å mette må vi stadig jobbe mer for å fortsette å vokse. Vi hadde mer enn nok for å overleve og vi var langt fra tynne, men vi merket at det ikke var nok for å øke med flere kilo i året.

20 år senere og over halveis i livet skjedde noe sprøtt i vannet vårt. Vi kjente godt til hver eneste krok og krik av vannet. Hvert eneste “snag” var besøkt, hver eneste vannliljestengel var blitt besøkt i jakten på snegler og hver eneste lomme med fjærmygg i den myke bunnen var kartlagt. Vi stusset derfor fælt da noe nytt dukket opp i løpet av våren 2009. Et menneske var til stadighet å oppdage langs bredden. I toppen av tretoppene, på kanten av myra og ute i båt dukket til stadighet denne figuren opp. Vi var usikre på hva personen hadde for planer, så forsiktige som vi er holdt vi oss alltid på god avstand. En rekke ganger var det nære på at han oppdaget oss, men jeg tror vi kom oss usett unna hver eneste gang. En dag kom han til og med gående med en rekke europaller som han la igjen på myra ikke langt fra plassen vi brukte å være på dagtid. Dette var riktignok ikke det merkligste. I samme tidsrom som denne personen til stadighet var å se langs bredden begynte det å dukke opp mat på nye plasser i vannet. Det var ikke mat vi var vant til å spise, men det smakte så godt at det var vanskelig å holde seg unna. Flere ganger hver uke dukket det opp ny mat på bunnen. Vi kunne spise opp alt den ene dagen, men neste dag lå det igjen flere kilo med røde runde kuler på den samme plassen. For å være helt ærlig så brydde vi oss ikke mye hvordan det kunne henge sammen. Det var så lett mat å spise at vi gradevis lot bekymringene være. Det kamuflasjekledde mennesket var stadig å se. Hvorfor han hadde på seg sånne klær var igrunn noe av det vi stusset mest på. Hvis det var for å hjemme seg for noe kunne det ikke har vært oss han forsøkte å unngå. Vi humret godt der han satt høyt oppe i bjørketreet med kikkert og kamuflasjeklær og tittet utover vannet.
.

Gjemt bort i skogen..

.

Utover høsten dukket stadig oftere den kamuflasjekledde figuren opp ved vannkanten, men vi hadde nå skjønt såpass at når denne fyren dukket opp så var heller ikke de smakfulle kulene langt unna. Vi senket etter hvert skuldrene såpass at vi tok sjansen på å spise selv om vi viste at han ikke var mange meterene unna. Kanskje ville han ikke oss noe vondt?
Når vi hadde det som best med daglige turer innom plassen for å spise ble det igjen brått vinter. Vanntemperaturen stupte raskt og ikke mange dagene senere lå isen over hele vannet. De runde kulene sluttet å falle ned fra himmelen, men det gjorde egentlig ikke så mye. Vi hadde uansett mer enn nok med å holde oss i ro ved den faste overvintringsplassen vår i den dype enden av vannet.

Vinteren var lang, mørk og kald, men som så mange ganger tidligere ble det også dette året varmere etter hvert. Dagene ble lenger, isen forsvant og sakte men sikkert begynte sneglene, fjærmygglarvene og småkrypene å dukke opp på de grunneste områdene.
Mannen med de smakfulle runde kulene var ikke å se. Vi savnet virkelig behaget med å slippe å jobbe for maten. Det varte og det rakk, og litt utpå sommeren lå det plutselig noen kilo mat der igjen. Ikke de samme røde som fra året før, men en gråfarget variant som smakte minst like godt. Vi spiste opp alt vi kom over, men hyppigheten av nytilføring var på langt nær like god som året før. En sjelden gang lå det noen kilo mat spredd utover, men det var så sjeldent at vi måtte lete etter alternativ mat vi ventet på mannen i cammoklær.

.

Runde velsmakende kuler..

.
Det ble august og med ett var cammomannen tilbake for fullt. Det kunne virke som om han nærmest hadde bosatt seg ved vannet. Dag inn og dag ut satt han i teltet sitt ved skogkanten og leste bok, tittet utover vannet og spiste mat. Mat spiste vi også. Store mengder mat. De runde kulene dukket opp på flere plasser i vannet og vi passet på å spise på de plassene som befant seg lengst unna mannen. Etter 3-4 dager var han plutselig ikke å se lenger, men maten fortsatte å dukke opp. Vi syntes det hele var rart, men innså at det sikkert var trykt å spise da han ikke var å se noen plass.
Etter ytterligere noen dager skjedde det noe snodig jeg aldri kommer til å glemme. Det var akkurat blitt lyst på morgenen da jeg og en gammel skjellkarpekamerat snublet over noen runde kuler på en plass vi ikke tidligere hadde funnet denslags mat. Vi anså det hele som trykt da vi ikke hadde sett snurten av folk de siste dagene, men så feil man kan ta. Mitt i spisegildet rykker kompisen til, hiver hodet fra side til side og svømmer avsted i all hast. I det samme kommer en pipelyd oppe fra skogen og mannen i cammoklær kommer løpende ned mot vannkanten. Han hadde tydligvis vært der hele tiden, men gjemt seg bort lengre oppe i krattet. Jeg kjente panikken stige og satte kursen utover vannet mens jeg grublet på hva det var som skjedde.

Ett par dager senere fikk jeg forklaringen. Jeg snublet over skjellkarpa i en bortgjemt del av vannet. Han virket en smule nervøs, men fortalte om hva som hadde skjedd den dagen vi spiste sammen. Det viste seg at en spiss gjennstand hadde ligget gjemt blandt maten og mitt i spisingen hadde den fått feste i munnviken til skjellkarpa. Ikke bare var den spiss og satt fast, men den hadde et langt snøre hengende etter seg. Han hadde forsøkt å komme seg unna, men jo mer han svømte jo hardere ble presset fra den andre siden. Da mannen på land hadde hivd seg i en båt og satt etter han utover vannet innså han raskt at han ikke kom til å komme unna. Opp på land bar der. Dette rare stedet han ikke hadde vært siden han hadde havnet oppe på myra under gytingen for minst 20 år siden. Han husket det som om det skulle vært i går hvordan han vrikket fram og tilbake i en evighet før han tilslutt kom seg tilbake i vannet. Nå hadde han plutselig havnet på land igjen og den snodige figuren som i en uke hadde befunnet seg ved vannet smilte fra øre til øre og la han ned på en stor myk matte. Skjellkarpa fortalte videre at han hadde funnet ut at det trolig var lurt å ligge rolig å håpe på det beste for begynte han å sprelle kom han til å skade seg stygt.
Mannen var heldigvis snill og helte til stadighet vann over han. Like raskt som det hele hadde skjedd var det over igjen. Han ble sluppet tilbake i vannet mens mannen ropte “Jaaaaa” etterfulgt av ” “13150 gram” og “syke satan”…
Skjellkarpa hadde med en gang svømt bort til denne bortgjemte delen av vannet hvor han siden hadde stått å grublet på hva som hadde skjedd.

Jeg forsøkte overbevise han om at tross alt hadde godt bra og at vi sikkert kunne ta oss en runde å spise litt sammen noe han bestemte seg for å bli med på, men de runde kulene holdt vi oss langt unna. Det spørs vel om det blir flere sånne på oss med det første.
Kanskje vi burde advart Tjukke Dorris og fortalt henne at maten kunne være farlig”, men vi bestemte oss for å la være. Hun kom sikkert til å finne ut av det selv en vakker dag så glad som hun er i å spise….

.

13150 gram og 86 cm

.

En mer “normal” fangstrapport kommer etter hvert..

Del 11

Det begynner å bli kaldt på nettene, så jeg hadde denne gangen med meg “storbivvyen”, vintersoveposen og litt ekstra med klær. Komfort må man ha om man skal trives på tur. Masse mat var med, og det samme var vann, kaffe, te og lesestoff. Det var igrunn bare å slå leir og sette igang med å nyte livet.

Dette var første gang jeg hadde dratt med meg 2-manns teltet til vannet, og tanken på at den kanskje ikke fikk plass hadde igrunn aldri streifet meg. Plass fikk den selvfølgelig ikke, så før jeg fikk satt igang med boklesing og matlaging måtte sagen fram av sekken.

Litt busker og kratt senere var tomten klar og huset ble raskt satt opp. Plassen jeg har bosatt meg på ligger en god bit fra stedet stengene er plassert. Det er ganske myrete nede ved vannkanten, så om man vil fiske ved normal avstand til stengene kommer man til å sende store bølger utover vannet hver eneste gang man snur seg i sengen. Det er jo som kjent ingen god ide, så plassen havnet 40 meter unna oppe i skogen. Takk og lov for receiver! Det er vrient å se vannet fra teltet, men det begynner å bli så kaldt at noen lange netter med øynene plantet på vannoverflaten uansett ikke kommer til skje.

Stengene ble fisket nøyaktig slik som forrige natt. 2 med maggot på fòret og en enslig chodrig med boilie + plastmais på litt dypere vann i ytterkant av fòrplassen.. Etter at stengene var plassert var det ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake og fyre opp kaffemaskinen. Med magen full av god mat og kaffe ble det boklesing på høyt nivå noen timer, før øyelokkene etterhvert ble såpass slappe at soving virket som en mye bedre i det.

Jeg våknet ikke før kl 0300.. Jeg skulle gjerne fortalt at det var et nappalarm som skreik for full hals, men desverre var det bare vekkerklokken som hadde våknet til liv. Det var blitt klart for nattens første etterfyll av maggot. Denne gangen hadde jeg riktignok også foret med den døde utgaven, men for å få litt ekstra romstering i silten ble planen å fylle på med litt levende maggots med noen timers mellomrom. Det var blitt kaldt som fa.. ute, og noe voldsomt tro på action må jeg ærlig innrømme at jeg ikke hadde. Alt av busker og kratt var blitt rimete, og gradestokken viste behagelige -3 grader. Litt maggot senere gikk turen tilbake i soveposen før det hele ble gjentatt kl 0500..

I det lyset var på vei til å bryte igjennom spratt jeg opp av sengen igjen. Det var nå det skulle skje. Det var på denne tiden av døgnet alle tegnene til liv hadde dukket opp tidligere. Med kaffekoppen i hånden listet jeg meg ut på myra så stille jeg bare kunne.

Ikke en boble var å se. Det var grisekaldt og vannet virket helt dødt. Jeg ble sittende en times tid, men da var jeg blitt så kald at jeg måtte tilbake i teltet å varme meg litt. Der ble det noen kopper te (Da alle engelske karpefiskere drikker te på tur, så måtte det jo prøves.Kanskje det var det lille ekstra som skulle til), før soveposen igjen ble for fristende.

Kaldt..

Kl 0900 våknet jeg av at vinden suste i tretoppene og at regnet plasket ned. Da var det forsåvidt ikke minusgrader lenger, men 2 grader kombinert med masse vind og regn er nok ikke de helt optimale forholdene det helder. Ikke en boble dukket opp. Typisk når jeg omsider hadde muligheten til å bli sittende på plassen, men det begynner å bli sent og fiskene er nok ikke like ivrige som de en gang var. Da klokken var blitt 1130 fant jeg ut at nok fikk være nok, og basecamp ble revet ned mens regnet fremdeles plasket ned. Rart at det alltid skal regne når man pakker sammen..

Mulig det blir noen flere turer til vannet i år om det kommer litt bra vær og milde netter, men det begynner nok å bli vrient nå. Jeg tror jeg kommer til fortsette karpefiske litt til, men da blir det nok i vann med noe tettere bestand enn dette..

Del 10

Planene om å bruke maggot ble satt i sving sist tur, og jeg kan ikke si annet en at det var snakk om en suksess. En deilig blanding av micropellets, maggot og noen 10mm boilies havnet ut i vannet etterfulgt av to stenger rigget med maggotclips og Longshank X #10 krok. Stang nummer 3 ble rigget med en enslig 10mm boilie og plassert på ennå dypere vann litt i ytterkanten av fòrplassen. Normalt når jeg fisker med maggot i fòret liker jeg å blande inn en del døde maggots. De er verdensmestere i å grave seg ned i mudderet, så med noen døde maggot blandet inn i mixen vil i det minste noen ligge synlig mens resten romsterer lenger ned i silten. Problemet denne gangen var at jeg ikke hadde fått tid til å “drepe” noen maggot, og det er ikke det letteste å gjøre ute i skogen. Koking er kanskje en mulighet, men har hørt rykter om at de lett kan sprekke. Er det noen av dere som har noen gode tips for maggotdrap ute i naturen med begrensede redskap for hånden så hadde jeg satt pris på et par tips..

For å være sikker på at noe til en hver tid skulle sprelle rundt blandt pelletsene bestemte jeg meg for det kjipe (og kalde) alternativet. Det fikk bli å komme seg ut av soveposen noen ganger for å fylle på med en neve sprellende maggots natten igjenom. Heldigvis hadde jeg med meg baiting spoonen, så med denne skrudd fast til håvskaftet var det ikke noe problem å forsiktig dumpe ut mer maggot uten å lage så mye som den minste lyd. Nok en god grunn til å fiske inne ved bredden. Vekkerklokken ble stilt på midnatt, kl 0300 og kl 0600..

Snadder..

Det var igrunn like stille som det alltid har vært ved vannet. Ingen tegn til liv, kaldt og ikke en boble å se.. Etter å ha fått ut siste rest med maggots klokken seks var det bare en liten halvtime til jeg måtte pakke sammen. Bivvy, seng og annet utstyr jeg ikke lenger hadde bruk for ble pakket sammen og etter hvert var det bare stengene som sto igjen. Det er denne måten jeg alltid har pakket sammen på. Håpet om en fisk i siste liten er alltid der, og opp igjennom årene har det også blitt ett par stykker på nettopp denne måten. Jeg husker en karpe på Ulsrud som tok på den siste stangen et minutt på overtid. Den gangen var selv podden pakket i sammen så stangen lå på svaberget det det brått dro på en karpe. Så lenge agnene er uti vannet finnes det alltid håp om action.

Kl 0615 og med kun en kvarter igjen av fiskingen dukket det fisk opp på fòret. Sånn har det vært vær eneste gang de har vist seg i dette vannet. Jeg hadde ingen mulighet til å avspasere eller ta en tredagers, så jeg hadde 15 minutter fingerkryssing før det var for sent.. Det er tydlig at fiskene dukker opp på morgen/formiddag i dette vannet. Forrige gang de var inne å “plaget” meg med linere var det mye av det samme. Det var ikke like intenst denne gangen, men noe var inne å spiste maggot, pellets og 10mm`ere. Det boblet godt i silten og noen forsiktige linere dukket opp. Når klokken ble 0630 var jeg ikke i stand til å sveive inn. Jeg var nødt til å gi det 10 minutter til. Jeg fikk heller komme litt for sent på jobb. 10 minutter ble brått til 20, og “vips”  så hadde jeg fått veldig dårlig tid. Jeg måtte sveive opp og komme meg avsted. I det den første stangen blir løftet fra bunnen skremmer jeg en fisk av god størrelse. Bunnen “eksploderer” i et massivt boblehav og noe svømmer av sted i raskt tempo..

Det er aldri morro å dra på jobb tidlig på morgenen, men denne dagen var blandt de værste. Jeg kunne nesten gjordt hva som helst for å få fisket noen timer til. Det er tydlig at formiddagen er en god tid nå som nettene er kalde.

I går gikk turen til Tom Ole og Avkroken fiske. En ny dose maggot er i boks, og alt ligger dermed tilrette for nye desperate forsøk i kulda. Trolig blir neste mulighet til helgen og det kommer til å bli spennende. Jeg håper de er villige til å dukke opp på fòret en gang til, for da har jeg omsider muligheten til å være der til krokagnet er funnet..

Del 9

Fòringen av vannet pågår fremdeles. Like ofte som tidligere, men mengden mat er trappet ned. Jeg har også gått ned fra 15mm boilies til 10mm`ere for ikke å mette fiskene alt for raskt. De må jobbe mer for maten nå, men jeg tror nok de fremdeles er villige til å jobbe for boilies i steden for å spise fjærmygg og vårfluelarver.

De siste to nettene ved vannet har vært stille. Ikke i nærheten av den mengden action det var på turen jeg sist rapporterte om. Stjerneklart og kaldt har nok ikke vært de beste forholdene heller, men nå ble det jo heller ikke noe på de overskyede sommernettene, så alt for rask med konklusjonene skal jeg ikke være. Jeg var litt nærvøs for at mort skulle bli et problem når jeg byttet ut 15 mm`erne med 10mm` ere, men det gikk heldigvis bra. Faktisk så bra at jeg den siste turen gikk over til også å bruke en del maggot på fòret. Store pva poser stappet med maggot og 10mm boilies ser så bra ut at jeg ikke kan skjønne annet en at det kommer til å levere etter hvert. Vi får se om kanskje maggotclipsene blir plukket fram igjen de neste turene.

Om ikke et år med fòring har fungert på karpene, så er det liten tvil om at skogens gnagerbestand har lært seg at det er gratis mat å finne på svimmen. De første turene var det ikke antydning til mus å se, men når mørket senker seg kommer det nå fram mengder med mus i jakt på boiliesmuler og annet snadder som ikke har havnet i vannet. Jeg forsøker å ikke legge igjen alt for mange spor i form av boilies og fòrmais, men noe havner tydligvis på bakken. Den siste natten ved vannet var det ikke mindre enn 6 mus som surret rundt utenfor bivvyen! Det er kanskje greit at de rydder opp etter meg.  Jeg har selv funnet boilies på land ved flere vann jeg ikke har vært klar eventuelle karper/suter.  Bedre tegn på karpebestand enn boilies i vannkanten finner man ikke..

Det har med andre ord ikke blitt noen monstere å fortelle om ennå. Tiden begynner å skrante på, men helt kjørt er det ikke. De blir forhåpentligvis et par netter denne uken også, så får vi se om det lar seg gjøre å lure opp en gammel karpe på tampen av sesongen..

Det gjelder å ikke gi seg før edderkoppen gjør det..

Del 8

Det var under de siste dagers blanketurer jeg fant ut at det var like greit å blanke litt i X-vannet også.. Den første natten ved vannkanten var kort fortalt utrolig stille. Ikke en mort vaket. Ikke ett pip i nappalarmet.Ingen ting..

Natt nummer to er det heller ikke så mye å fortelle om, men jeg så en USO (Uidentifiserbart svømmende objekt). En bølge, trolig restene fra en plogende fisk dukket opp midtfjords. Det var sikkert ikke en karpe, men der og da føltes det som en sikker observasjon, og jeg var overbevist om at det måtte ha kommet fra en enorm karpe som dyttet vann rett under overflaten..
Sikkert bare en gjedde, men det er jo lov å håpe..

Så med andre ord er det ikke mange nyhetene å melde om derfra. Satser på at det endrer seg nå som vi går inn i årets beste periode. Får klemme inn noen netter der de nærmeste ukene, så får vi som om man bli noe klokere av det..

Fòringen fungerer.. Donald har lært seg at boilies er mat.

Del 6

…Ikke før nå!

Projekt X

Mandag morgen dro jeg innom “Projekt X” for å kaste ut de vanlige kiloene med boilies og pellets. Jeg stikker innom og fòrer så ofte jeg har muligheten. En salig blanding av boilies, pellets, mais og hamp har nå havnet i vannet over en lengre periode, så muligheten for action vil jeg si begynner å bli bra. Jeg hadde planer om å få lurt inn et par netter der denne uken, men det ser ut til at tiden ikke strekker til. Uansett, mandag morgen ble jeg sittende noen minutter å titte før jeg kastet ut “maten”. Kaffekoppen fra Statoil var full, så jeg unnet meg å komme “en kaffekopp for sent” på jobb. Jeg har ikke sett tegn til karpene der i det heletatt, og en liten bekreftelse på at de ennå var i livet var egentlig alt jeg ønsket meg. Så ut av det blå rullet det en karpe! Ikke bare en gang, men to ganger.. De var ikke langt unna plassen jeg satt, så jeg er ikke i tvil om at det dreide seg om karpe. En stor mørk rygg brøyt overflaten etterfulgt av tunge bølger. Den andre gangen fisken kom opp ble jeg helt overbevist. Den gikk rett opp, halveis ut av vannet, før den crashet ned på siden så vannspruten sto..
Jeg var på nippet til å klype meg i armen for å forsikre meg om at jeg ikke drømte. Fiskene ( i hvertfall en fisk) er der ennå.!! 30 år etter at de havnet i vannet. Hvor stor karpe det var snakk om skal jeg ikke spekulere for mye i, men det dreier seg om en stor fisk etter norsk målestokk. Godt over 10 kilo uten at jeg skal si for mye sikkert da jeg ikke så hele fisken. Den kan godt være 15 kilo, men det finner jeg forhåpentlig ut av etter hvert.. og ja det var en speilkarpe. Mørk, tøff speilkarpe.

Skal si fiskefeberen slo til der ute i krattet. Alt utstyret lå jo som vanlig klart bak i bilen, men jeg var nødt til å dra videre mot jobb. Jeg vurderte tredagere, sjukemeldinger og oppsigelser en liten stund, men innså heldigvis at det gjelder å ikke forhaste seg. Har karpene svømt der i 30 år, så vil de helt sikkert være der noen uker til..

Ahhhh! Gleder meg til neste forsøk!

DEL 5

Jeg satte kursen for Projekt X vannet hvor oddsen for å få lese bladet fra perm til perm uten forstyrrende elementer burde være god. Nå har jeg riktignok fòret en del der de siste ukene, så mulighetene for action var kanskje til stede. Om det skulle finne på å bite på en fisk skulle jeg alltids klare å legge fra meg bladet.

Jeg fisker som regel uten bivvy på raske “en-natts-pass”, men himmelen var såpass mørk at jeg tok turen tilbake til bilen for å hente “huset”. En liten stund senere var jeg alt klappet og klart. Tre chodrigger lå godt plassert ute i vannet. To av stengene ble fisket på plassen som jeg har fòret den siste tiden, og den tredje stangen ble lagt en god bit lenger til venstre med tanke på å snappe opp eventuelle forsiktige fisker som gikk å “plukket” litt i ytterkant av fòret. Plassen ble toppet opp med noen håndfuller boilies før jeg satte kursen mot bivvyen.

Stort bedre kan jeg ikke ha det. Ligge på karpesengen og lese fiskeblad mens fiskesuget stiger i takt med artiklene man leser, for så å titte ut av døra å innse at “jaggu, jeg er jo på fisketur”.. Herlig!

Midt inne i en artikel av Julian Cundiff (som forøvrig var veldig bra) kom det et par pip fra receiveren. Opp av sengen bar det, men det viste seg å være en flaggermus. Flaggermus som krasjer i sena er jo et kjent fenomen ved mange vann. Jo høyere stengene peker , desto flere fladdermöss-napp, men denne gangen trodde jeg at jeg skulle unngå de. Jeg fisket nemlig slackline og med stangtuppene godt plantet under vannoverflaten, men det hjalp ikke stort. Flaggermusa presterte flere ganger å krasje rett i stanga!! Det siste sammenstøtet var tydligvis litt i overkant for musa, for dyret med avanserte navigeringsutstyret gikk ned for telling og ble sittende omtåket ved siden av banksticken.

I 4-tiden sto jeg opp for å se etter tegn til liv. En rullende fisk, en viftende halefinne eller noen bobbler hadde vært veldig godt for trua, men det var ikke tegn til noe som helst..
Jeg liker fremdeles å tro at det er liv i karpene i vannet og at de svømmer rundt der ute en plass, men en ting som er sikkert er at de ikke lager mye leven her. Hadde jeg ikke snublet over infoen om hva vannet skulle inneholde hadde de trolig fått leve et langt uforstyrret liv uten tegn til fiskekroker og folk i cammoklær. Desverre for fiskene sin del så har jeg ikke tenkt til å gi meg ennå. Det har bare så vidt begynnt. Nå skal det kjøres på utover, så får vi se hva som skjer…

Del 4

En stabel fiskeplass

Pallene ble plassert på to helt forskjellige plasser. Den ene som har fått navnet “Myra”, er som navnet tilsier er smule fuktig. Her holder også noen av vannets få vannliljer til, så fisket her vil trolig bli rett under stangtuppen. Nærdistansefiske er morro, men når man sitter på “gyngende grunn” kan det bli litt vel slitsomt. Det er ikke store bevegelsene som skal til for å skremme livet av eventuelle karper.
Etter at 3 paller havnet på denne plassen gikk turen videre til en annen swim som ennå ikke har fått noe navn. Dette ser jeg for meg blir en båtswim hvor fiske på langt hold (over på andre siden) er eneste mulighet. Det er brådypt og få spennende features i nærheten. Bruker man derimot båt for å ro ut agnene vil denne plassen gi mange muligheter. Vegitasjonskanten på andre siden av vannet ser veldig spennende ut, og det området får også trolig flest soltimer i løpet av døgnet. Sikkert et sted karpene trives.

7-8 kilo boilies ble kastet ut litt her og der langs land i helgen, men nå var det ikke spor igjen etter de. Det behøver jo ikke bety at det har vært karper innom å spist, men jeg liker å tro at de har fråtset i boiliene mine..
5 kilo boilies og 5 kilo hamp/mais- blanding, ble toppet over de samme områdene. Like greit å sette igang fòringen nå. Snart er det vinter, så det gjelder å komme igang snart..!

DEL 3 DEL 2 DEL 1